Arbeiderpartiet
Leter etter ny klimapolitikk
Arbeiderpartiet vil ha en mer offensiv klimapolitikk, men tør ikke å utfordre oljenæringen, landbruket og distriktene. Da gjelder det å tenke nytt – spesielt når det gjelder transport-, industri- og arealpolitikk, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
POLITISK ANALYSE: Etter valgnederlaget ga Aps nestleder Hadia Tajik et intervju til Klassekampen der hun blinket ut tre politikkområder partiet må tenke nytt om: Innvandring/integrering, arbeidsliv/EØS og klima. Hun beklaget seg over at den nasjonale klimadebatten «nesten utelukkende er knyttet til olje». Ap bør heller snakke om transport og ny klimavennlig industri, sa hun.
Selvfølgelig. Arbeiderpartiet er sjanseløse når debatten om å redusere klimautslippene dreier seg om oljevirksomhet. AUF og mange lokallag i oljefjerne deler av landet ønsker å fase ut oljevirksomheten, mens deler av LO, tillitsvalgte langs store deler av kysten og mange av dem som tidligere har vært i regjeringsapparatet er sterke forsvarere.
Spennet i holdninger gjorde det absolutt nødvendig for Ap-ledelsen å få til et kompromiss om oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja på vårens landsmøte. Selv om det underbygget et inntrykk hos mange velgere av at Ap står for en utydelig politikk, så måtte det til for å sikre at alle deler av partiet dro i samme retning i valgkampen.
Hadia Tajiks ønske om å snakke om andre ting enn olje viser med all tydelighet at hun ikke ser for seg alternativer til partiets kompromisstenkning. Rådene fra folk på utsiden av partiet om å skjære igjennom, og å ta parti for den ene eller andre fløy, er det ingen av partistrategene som tror på. Ap har ikke noe annet valg enn å få vridd klimadebatten vekk fra olje.
Men til hva? Landbruket står for relativt store utslipp av klimagasser. Forslaget om å innføre en avgift på rødt kjøtt ligger allerede på bordet. Men Ap kommer ikke til å ta det opp. Det vil gi frontkollisjon med Sp, og det er det siste Ap-strategene ønsker seg. Et hovedmål i de fire kommende årene er å bygge samlende alternativer til dagens regjering.
Det innebærer også at Arbeiderpartiet vil være forsiktig med å lansere klimaforslag som beskrives som distriktsfiendtlige. Økte bensin- og dieselavgifter er det beste eksemplet. Det er et effektivt virkemiddel for å få folk til å bytte til nullutslippsbiler i og nær byene, men ikke i de delene av landet der hver kjøretur er lang.
Enn så lenge. Teknologien utvikler seg nå så raskt at målet om at det bare skal selges nullutslippsbiler i 2025 nå er realistisk. Mye av godstransporten kommer også til å gå med biler som drives med strøm eller hydrogen. Da åpenbarer det seg nye muligheter for en offensiv klimapolitikk.
Arbeiderpartiets problem er at regjeringspartiene og Venstre inntil videre har vært akkurat like aktive pådrivere for teknologiutviklingen som dem. Det er vanskelig å fremstille seg selv som et bedre klimaparti. Og det er det overordnede målet: Arbeiderpartiet skal i valgkampen om fire år fremstå som et mer troverdig og mer effektivt klimaparti enn Høyre/Frp og Venstre. Da er det om å gjøre å finne tiltak som Venstre ikke klarer å få gjennomslag for hos de to regjeringspartiene.
Mest nærliggende er det da å foreslå ting som koster penger. Ap kommer ganske sikkert til å foreslå saftigere og større gulrøtter enn regjeringen – det beste eksemplet i forrige stortingsperiode var tilskudd til bygging av utslippsfrie båter og ferger, men det kommer til å komme mer: Nye støtteordninger for utvikling av klimavennlig industri, transport og byggvirksomhet.
For partier i opposisjon er det enkelt å bruke penger. De lager alternative statsbudsjetter der det sjelden blir satt søkelys på realismen i de budsjettpostene der man sparer penger, og da har man råd til å mange velgerfrierier. Samtidig er det mye som tyder på at velgerne i det oljerike Norge ikke i særlig grad lar seg imponere av at det ene partiet har mer penger tilgjengelig enn det andre. De er vel så opptatt av gode ideer og tydelige politiske grep som av flere penger.
Det blir Aps største utfordring. Partiet må tenke smartere enn Høyre/Frp, og det må vise en større vilje til å få gjennomført en klimavennlig politikk. Det største potensialet ligger antageligvis i transport- og arealpolitikken.
Sykehuset Innlandet skal tas som et eksempel. Styret møtte kraftig motbør fra alle de som sies å være mest opptatt av klima da det foreslo å legge det nye sykehuset midt i mellom Hamar, Lillehammer og Gjøvik. Sykehuset kan fort bli innlandets største arbeidsplass, og det er tilsynelatende idiotisk å legge det på et sted der nesten alle ansatte for lang reisevei – antageligvis med bil.
Sett fra et snevert klimaståsted hadde det vært lurere å legge sykehuset midt i Hamar der mange av de ansatte kunne gå eller sykle til jobb. Problemet er selvfølgelig at det nye sykehuset skal huse pasienter og pårørende fra et stort distrikt og at de i Gudbrandsdalen, Valdres og på Hadeland vil få urimelig lang reisevei til Hamar. Distriktspolitisk er det ikke så dumt å legge sykehuset i et slags midtpunkt.
Spørsmålet for dem som vil utvikle en moderne klimapolitikk i et land med en så spredt bosetting som vår, blir følgelig hvordan man kan gjøre det beste ut av situasjonen. Da er sterk politisk vilje og innovativ tenkning avgjørende. Arbeiderpartiet kan gjøre som partiet gjorde da Stortinget vedtok å legge hovedflyplassen på Gardermoen: Vedta at en ganske stor andel av sykehusets ansatte skal reise kollektivt.
For flyplassen resulterte det i flytoget, for et lite sykehus vil et slikt mål antagelig berede grunnen for et system av selvkjørende biler og busser og smart utnyttelse av eksisterende og planlagte jernbaneskinner. Innlandet kan bli plukket ut som stedet der man utvikler et så klimavennlig og behagelig transportsystem at det kan eksporteres til andre land. Kanskje er det lettere for et land som Norge å bli en stormakt på avansert logistikk og robotisering enn på å bygge el-biler – slik vi en gang prøvde.
Det fascinerende med forslaget om å utvikle et trafikksystem i et grisgrendt strøk er at det passer så godt til den norske politiske virkeligheten. Ikke minst passer det for et Arbeiderpartiet som har bestemt seg for å bli med Senterpartiet på mye av kritikken av Høyres og Frps sentraliseringsiver. Det blir mulig å være distriktsvennlig uten at de som bor i byene føler at politikken rammer dem.
Og best av alt for Arbeiderpartiet: Man slipper å snakke om olje.