Libyske leirer for flyktninger er ikke svaret

Den konfidensielle rapporten som EU-diplomater sendte til Brussel etter et besøk i en flyktningeleir i Libya legger ikke skjul på hvordan situasjonen er der: «Forholdene er i samsvar med forventningene», skrev diplomatene. «Dårlige sanitærforhold, dårlig plass og generelt dårlig hygiene, ikke egnet for å huse over 1000 migranter i fangenskap.» Rapporten, som er en hemmeligstemplet EU-rapport, forteller videre at boforholdene var «usle» og at «det lille som var av medisinsk utstyr (var) et elendig syn».

EU-diplomatene dokumenterte også forholdene med intervjuer med flyktninger i Tarek al-Sika interneringsleir i Tripoli. Mange av dem hadde oppholdt seg i flere måneder bak lås og slå, og noen av dem hadde vært innesperret i over et år. Migrantene fortalte om misbruk de hadde opplevd på turen til Nord-Afrika, hvor mange hadde mistet pengene sine, mobiltelefoner og pass. På nøkternt vis beskriver rapporten livet i libyske leirer som helvete på jord.

Bildet som er skapt av EU-utsendingene sammenfaller med erfaringene til mange av dem som hjelper migranter. Tyske diplomater har til og med gått så langt som til å beskrive forholdene i libyske anlegg som at de «tilsvarende konsentrasjonsleirer».

Ikke noe av dette har forhindret Boris Pistorius, innenriksminister i den tyske delstaten Niedersachsen fra å gjenopplive et gammelt forslag. Som medlem av sosialdemokratene (SPD) på sentrum-venstresiden, krevde Pistorius nylig i en artikkel i den tyske dagsavisen Süddeutsche Zeitung at flyktninger skulle bli værende i Libya, selv om han samtidig foreslo at EU eller FN skulle være ansvarlig for å drive slike leirer. Han argumenterte med at dette ville være den eneste måten å man kunne forhindre migranter fra å ta den farlige ferden over Middelhavet på.

Det er et kontroversielt forslag, og ikke bare på grunn av tematikken. Pistorius’ utidige artikkel skader også SPDs valgkamp, siden det var bare litt over fem uker til det tyske valget da artikkelen sto på trykk. SPDs kanslerkandidat Martin Schulz håper å dra fordel av flyktningetemaet, slik at han kan stille spørsmål ved kansler Angela Merkels kompetanse på området. Schulz reiste til og med til Italia for å komme med et viktig budskap: Mens Merkel går turer i Nord-Italia, er jeg opptatt med å sette Europas problemer på dagsordenen. Men, takket være Pistorius, står budskapet i fare for å bli borte. Nå er det ikke Merkel som får kritikk, men SPD selv.

Stabilisere Libya

Pistorius er Schulz’ sikkerhetsekspert innenriks, men kravet hans om leirer i Libya får det til å høres ut som om han har hentet standpunktet fra Merkel, hvilket er en direkte motsetning til SPDs program. «Akkurat nå tror jeg at ideen om mottaksleire i Libya ikke er gjennomførbar», sa Schulz til Der Spiegel som svar på Pistorius’ uttalelse. «Forutsetningen for slike leirer ville være akseptable statlige strukturer, og slike strukturer er ikke til stede i Libya. Jeg tror det er mer fornuftig å snakke om å stabilisere Libya som stat.»

Forslaget om å stoppe migranter i Libya og å avklare der om de har noen sjanse til å bli gitt asyl i Europa, er ikke nytt. For over ti år siden foreslo innenriksminister Otto Schily, slik også SPD har gjort, å etablere asylmottak i Afrika. Nåværende innenriksminister, Thomas de Maiziѐre, medlem av Merkels kristendemokratiske parti (CDU), har kommet med et lignende forslag. For tiden er en framtredende forkjemper for denne ideen Østerrikes konservative utenriksminister, Sebastian Kurz, en ung og fremadstormende politiker som sikter mot å bli valgt som kansler under valget i Østerrike i oktober.

På overflaten har ideen sine fordeler. Flere enn 94.000 migranter og flyktninger har krysset Middelhavet på vei mot Italia dette året, og minst 2221 mennesker har mistet livet i slike forsøk. Det er bare litt flere enn antallet mennesker som kom til Italia i samme periode i fjor, men Italia har likevel fått nok.

Nitti prosent av dem som kommer til Italia er økonomiske migranter og har små sjanser for å få innvilget asyl eller bli anerkjent som flyktninger. En slik status er en forutsetning for å bli sendt videre til andre EU-land. Økonomiske migranter er likevel Italias ansvar alene, og Roma er ansvarlig for å skaffe dem mat og husly og behandle asylsøknadene deres.

Flyktningene er big business

Hvis skjebnene deres kunne bli avgjort før de dro fra Libya, ville det vært til stor lettelse for Italia. Og EU ville også vært spart for den lite takknemlige og ofte uløselige oppgaven det er å sende flyktningene tilbake til sine hjemland.

Det er likevel ikke sannsynlig at dette vil skje i nærmeste framtid. Nært forestående er heller ikke en flyktningeavtale med Libya, en avtale av den typen som EU fikk til med Tyrkia, til tross for gjentatte krav fra tyske konservative om en slik avtale. Når alt kommer til alt har ikke den libyske regjeringen, under ledelse av statsminister Fayez Sarraj, noen faktisk makt i store deler av landet. Dette på tross av navnet Libya’s Government of National Accord, og til tross for at den er støttet av både Italia og EU.

Og dette er ikke det eneste som er vanskelig. Situasjonen for migranter i Libya er ekstremt farlig. «Migranter er big business i Libya,» har en representant for Leger uten grenser advart om i et vitnesbyrd i forkant av EU-parlamentet i april. «Å pumpe mer penger inn i systemet kommer til å gjøre situasjonen verre.»

Den konfidensielle EU-rapporten bekrefter hans evaluering. Libyere som ble intervjuet av EU-diplomater har fortalt at noen migranter er arrestert i uoffisielle leirer til de betaler løsepenger. «Migranter ble til og med noen ganger solgt mellom leire», sto det i rapporten fra midten av april.

Libya uttaler at det først og fremst er EUs marinestyrkes Operasjon Sophia som er å anklage for det økende antallet migranter. Den viktigste oppgaven til EUs fartøy er å kjempe mot menneskesmuglere, men de redder også mange av dem som står i fare for å drukne i de høye bølgene. Ved å gjøre dette, støtter de utilsiktet forretningsmodellen til migrantsmuglerne, all den tid de fleste migrantene blir plukket opp bare fire timer etter de legger ut på sjøen.

Lite gjennomtenkt babbel

Italia vil at Libya skal fange flyktningene i sjøen utenfor kysten og frakte dem tilbake til land. Tidlig i august godkjente den italienske regjeringen forsendelsen av krigsskip til havnen i Tripoli. Italias forsvarsminister, Roberta Pinotti, sa at fartøyene skulle støtte libyske forsøk på å kjempe mot migrantsmuglerne til sjøs «i tett samarbeid» med libyske tjenestemenn.

Italia opplever at EU har latt dem i stikken, og er sinte på franskmennene, spesielt fordi president Emmanuel Macron nylig ba om etablering av asylmottak på libysk territorium. Selv om Élyséepalasset senere har gått bort fra forslaget, fortsetter likevel Italias utenriksminister Angelino Alfano å rase over det «lite gjennomtenkte babbelet fra Paris».

Økonomiske interesser står også på spill i denne konflikten. Det italienske selskapet Eni konkurrerer med det franske selskapet Multi Total om olje- og gassreserver i Libya. Italia, som Brussel, ønsker å stole på Sarrajs regjering. I mellomtiden har Frankrike holdt på tilgangen til general Khalifa Haftar, som har kontroll over Libyas viktigste havn for råolje.

Fordi situasjonen i Libya er så komplisert diskuteres en idé som i midten av mai ble foreslått for EU-kommisjonen av den tyske innenriksministeren de Maizière og hans italienske motspiller. I stedet for å internere flyktningene i Libya, noe som begrenser seg på grunn av borgerkrigen, tror de to ministrene at det ville være bedre å forhindre dem fra å komme til landet i utgangspunktet. De Maizières ønske er at det hadde blitt en oppgave for EU å beskytte Libyas sørlige grense.

EU planlegger et første oppdrag for å samle inn informasjon, som etter det Der Spiegel forstår, kan tenkes å starte på slutten av sommeren. Oppdraget vil dreie seg om å finne ut hvordan grensebistandssendelaget EUBAM best kan hjelpe Libya med å sikre sin grense mot sør. I tillegg har Brussel satt av 46 millioner euro til å sikre Libyas grenser.

Vi vil dra hjem

«For å få en slutt på dødstallene i Middelhavet må vi forhindre migranter fra å komme til Libya i utgangspunktet,» sier David McAllister, medlem av konservative CDU og leder av utenriksdepartementet i EU-parlamentet.

McAllister sier at EU i utgangspunktet vil støtte Sarraj-regjeringen ved å skaffe til veie teknisk assistanse som helikoptre og satelittelefoner. «Så snart de lovmessige og politiske omstendighetene og sikkerhetssituasjonen i Libya gjør det mulig, vil EU ta en mer aktiv rolle i Libya og begynne å legge planer for et politisk oppdrag langs Libyas sørlige grense.

Samtidig lanserer McAllister ideen om registreringssteder for migranter på internett. Sahel-landene Niger og Chad er mer stabile enn sin nordlige nabo Libya, og McAllister sier at repatriering (hjemsendelse til hjemlandet red.anm) av dem som ikke har noen sjanse for å få asyl i Europa kunne vært ordnet på en enklere måte i disse landene. Thomas Oppermann, leder for SPD i det tyske parlamentet forfølger en lignende idé. Han har bedt om «et nettverk av sikre steder langs flyktningeruta i Afrika», hvor flyktninger kunne blitt tatt vare på og fått råd. «Vi må komme oss mellom menneskesmuglerne og flyktningene,» sier han.

Ikke noe av dette hjelper dem som for tiden er stengt inne i libyske interneringsleirer. Mange av dem angrer nå på at de dro fra hjemmene sine og ut på reisen mot nord, skriver EU-diplomatene i sin rapport. «Jeg tenker at vi var forvirret,» svarte en kjemilærer fra Nigeria da hun ble spurt om hvorfor hun hadde forlatt tre barn hjemme for å legge ut på denne farlige reisen. Rapporten karakteriserte svarene fra mange andre som at budskapet var «vi vil reise hjem.»

Det ser virkelig ut som om et forlenget opphold i Libya er tilstrekkelig for å slukke drømmen mange en gang hadde om å komme til Europa.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.