Lite preg av delstater i EU-EØS

Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO.

SYNSPUNKT: I tidligere innlegg her i Dagens perspektiv www.dagensperspektiv.no/synspunkt/stein-reegard har jeg påpekt overdrivelser i juridiske skildringer av EØS- avtalen. Enkelte nøyer seg ikke med å omdøpe selve avtalen til «EØS-retten». Det har også kommet forslag om å stryke Ø-en, som om at det ikke er så mye en felles markedsordning det er snakk om, og til overmål at Norge bør betraktes som en delstat i EU. La oss sjekke hvor konstruktivt eller forvirrende det er å bruke et slikt bilde.

Delstater har ikke egen valuta

Skal Norge være delstat, må EU være det vi kaller en forbundsstat. Det viktigste kjennetegn ved en delstat i både økonomisk og juridisk forstand er at den mangler egen valuta. Norge har som kjent egen valuta, noe som også er tilfellet for åtte av EU-landene .

Omtrent like viktig som valutaspørsmålet, for en konstruktiv forståelse av EU selv, er innsikten om at EU mangler forbundsstaters store tyngde og samfunnsorganiserende kraft (som f eks i USA, Tyskland, Belgia, Spania,). Slike forbundsstater styrer ofte 20-30 pst av ressursbruken i respektive lands samfunn og økonomier. For EU er tallet EN prosent. EU-landenes preg av å være underordnete delstater er, målt på denne måten, altså lavere enn 1/20 av det som gjelder for «normale» forbundsstater eller «unioner». For Norge som «bare» er EØS-medlem, er preget av delstat enda mindre enn for EU-landene selv, også ved at vi har er helt eget maktmonopol (forsvar og politi) og utenrikspolitikk.

Det fjerner også delstatspreg når vi, i likhet med det EU-landene kan ha, holder oss med:

• Eget nasjonalt regulert arbeidsmarked

• Eget skattesystem

• Eget trygdesystem

• Eget utdanningssystem

• Eget helse og omsorgssystem

• Egen kultur- og mediepolitikk

Vi kan regne med at denne oppstillingen av «alle» de sentrale samfunnstrekk har sitt motstykke i bredden på jussens virkeområde.

Likevel stemmer det at overnasjonal regulering har fått større rekkevidde enn det EØS-avtalen forutsatte i 1993 da den ble etablert. Den koordinering av markeder og økonomi som særlig små land er avhengig av i en internasjonalisert økonomi, er blitt stor for å bære høy levestandard og økonomisk effektivitet. «Overraskelsen» skyldes kanskje særlig at bevegeligheten av folk og teknologi har utviklet seg mer enn det man kunne forutse for tredve år siden. Tjenesteyting og infrastruktur har både vokst sterkt og har på viktige punkter fått nye muligheter til stordrift gjennom å krysse grenser. En kan si at behovet for og berettigelsen av sivilisert grenseoverskridende regulering og koordinering har «balla på seg».

I tillegg kan det, med rette, hevdes at markedsintegrasjonen og Indre marked av noen integrasjonspådrivere brukes til å fremme «europeisering» i en bredere forstand enn det hensynet til «rasjonell økonomi i Indre marked tilsier. Visjonen om unionsborgerskap på EU-nivå er eksempel på dette, selv om den ikke direkte omfatter Norge.

Det er også en åpenbar forskjell i relevans mellom Sentraleuropa og land mer «i ytterkantene». Det kan det også gjelde for EU og EØS potensielt mest inngripende virkemidler. Det gjelder særlig i spørsmålet om såkalt statsstøtte; dvs hvilken rolle statens ansvar og finansiering kan spille i samfunnet. Opprinnelig skulle denne regel (artikkel 61 i EØS-avtalen) forebygge at enkeltland bruker subsidier til næringslivet på en ukontrollert måte som gjør forutsetningene for handel ustabile. Mange handelsavtaler reflekterer den erkjennelse at når det er lagt mye krefter i å senke toll og andre hindringer for handel, vil det være dumt å få et kappløp mellom stater i å støtte egen industri.

Selv om denne regelen har oppfylt sin opprinnelige handelsfremmende hensikt, har den kommet på avveie i det kompliserte samspillet mellom juss og politikk. Som en tidligere sentral aktør i EU skrev i et juridisk fagtidsskrift (Italian Anti Trust Review 3/2014):

«Alle visste det, men først i 2012 ble det første gang åpent formulert av EU-kommisjonen at handelsregelen fra 1950-tallet også kan benyttes for å forebygge en (bl a for Euroen skadelig) stor statsgjeld»

Mange har nok registrert at EU, nesten siden Euroens tilblivelse, har drevet en til tider desperat og lite sosial kamp for å sikre dens bærekraft. Når Norge og det øvrige Skandinavia ikke har Euro og ikke statsgjeld, er det særlig uheldig om vi til ekstra kostnader overoppfyller hensyn myntet på andre land.

Skal vi nevne to andre elementer i vår «ikke-rolle» som delstat, kan vi nevne fravær av felles tollunion og at vi står utenfor et felles regime for primærnæringene jordbruk og fiske. Dette er regelverk spekket med potensielt viktig politikk, selv om næringene ikke er de største og tollunionen markerer seg lite i hverdagen. Det er dog slik at sistnevnte gir oss omhyggelig grenseregistrering av handel og mer intens tax free ordning enn det nabolandene våre har.