Liten effekt av «hurtigspor» for flyktninger

Alle er enige om at flyktninger bør komme raskt ut i jobb. Hvorfor er det da så vanskelig å få det til i praksis?

Dette spørsmålet stiller universitetslektor Ida Martine Pettersen og professor Marit Aure ved UiT Norges Arktiske Universitet . Sammen har de gjort en studie av arbeidet for flyktninger i en norsk kommune, og et viktig funn er at samarbeidet mellom ulike etater halter.

– Vi fant at arbeidet med oppfølging av flyktninger var for dårlig forankret blant veiledere og ansatte som jobber med flyktninger i Nav og i kommunen, sier Aure til Velferd.

Ukjent hurtigspor

Aure og Pettersen har spesielt tatt for seg det såkalte «hurtigsporet» i Nav. Det er en satsing som ble etablert i 2016, i kjølvannet av den store tilstrømmingen av flyktninger høsten 2015.

Hurtigsporet er et samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet og Arbeids- og sosialdepartementet. Hensikten er å få flyktninger som kan klare seg uten lange opplæringsløp, raskt i arbeid.

Hurtigsporet spiller imidlertid liten rolle i praksis i den kommunen Pettersen og Aure har studert.

«Selve ‘Hurtigsporet’ er ukjent og bidrar ikke til å bistå de som er mest opptatt av å komme i jobb», skriver Pettersen og Aure i en kronikk på Forskning.no, der de presenterer noen av sine funn.

Lite kjent

– Hurtigsporet har hatt liten betydning for flyktningarbeidet i kommunen, sier Aure til Velferd.

Selv flere år etter at hurtigsporet ble introdusert er det lite kjent, og enda mindre aktivt brukt blant aktørene, konstaterer hun.

Aure peker på flere forhold som kan forklare det manglende gjennomslaget for hurtigsporet.

– Det har ikke fulgt penger med, man har ikke blitt målt på resultatene, og det har ikke vært konkrete tiltak. Organiseringen har også vært uklar.

Uklar forskrift

At hurtigsporet har hatt liten betydning for dem som jobber med flyktninger, kan også skyldes at de har hendene fulle.

– Nav og flyktningtjenesten kan være litt trette på omorganisering og kan ha opplevd at hurtigsporet er enda en ting de skal jobbe aktivt med og prioritere, sier Aure.

UiT-professoren mener også at forskriften som regulerer hurtigsporet har svakheter.

– Av ordlyden i forskriften kan det høres ut som om flyktninger ikke ønsker å komme seg i arbeid. Men de fleste ønsker det. Og forskriften kan også gi et feilaktig inntrykk av at Nav og kommunene ikke jobber aktivt med å få flyktninger raskt ut i jobb.

Utenfor Nav

Alle nyankomne flyktninger skal igjennom et introduksjonsprogram. I kommunen Aure og Pettersen har studert, er dette programmet organisert som en egen enhet, utenfor Nav.

Denne organiseringen er et resultat av tidligere erfaringer, der de som jobbet med flyktninger opplevde at flyktningarbeidet ikke ble prioritert innad i Nav.

– De som arbeider med flyktninger, opplever at de får bedre mulighet til å konsentrere seg om oppfølgingen av flyktningene når det ligger utenfor Nav, sier Aure.

Videre peker hun på at de ansatte ved en slik organisering også får brukt sin flyktningfaglige kompetanse når det organiseres på denne måten.

Hun påpeker samtidig at en slik organisering ikke er ukomplisert.

– Med en slik modell er koordinering og samarbeid med Nav en hovedutfordring, påpeker hun.

Overføring av ansvar

Hvis en flyktning ikke har kommet i utdanning eller arbeid når introduksjonsprogrammet er over, skal Nav overta ansvaret og for å hjelpe flyktningen til å få seg en jobb. Overføringen av ansvar fungerer imidlertid ikke godt nok.

– Det er krevende å få til. Nav har en stor og mangslungen gruppe de skal følge opp, og i dette tilfellet kommer brukeren fra en annen etat og skal inn i Nav sitt system. Da kan det bli en utfordring å sikre god nok oppfølging av flyktningene, sier Aure.

Aure påpeker videre at fokus på introduksjonsprogrammet kan forhindre at brukere, gjerne med litt ekstra tilrettelegging rundt arbeidsplassen, kan komme i arbeid før introduksjonsprogrammet er gjennomført.

Studien avdekker også svakheter i samarbeidet med arbeidsgivere.

«Arbeidsgivere som hadde flykninger i praksis opplevde for eksempel at deltakerne ikke har den opplæringen arbeidsgiverne mener de trenger. For eksempel manglet flyktninger som var i praksis i butikk eller på hotell og restauranter, relevante ord som håndklær, «steamer» og HMS. De hadde for lite trening i kundebehandling, og hvordan man prater og samhandler med kunder eller kolleger av motsatt kjønn», skriver Aure og Pettersen i kronikken på Forskning.no.

– Mange arbeidsgivere oppfatter nok Nav og flyktningtjenesten som et mangehodet system, og vet kanskje ikke hvem de skal kontakte, sier Aure til Velferd.

Ulike prioriteringer

I kommunen Aure og Pettersen har studert, var det også utfordringer i samhandlingen mellom introduksjonsprogrammet og voksenopplæringen. De fant at det var lite samarbeid mellom rådgiverne i introduksjonsprogrammet og lærerne på voksenopplæringen.

– Det var litt overraskende, fordi de holdt til rett ved hverandre. Men mens lærerne ved voksenopplæringen var opptatt av skole, var flyktningtjenesten mer opptatt av arbeid og andre forhold, som blant annet bolig, sier Aure.

Vet ikke hva som virker

Noe av utfordringen med å få til et godt samarbeid ligger i at det ikke er klare svar på hvilke tiltak som er mest effektive når det gjelder å få flyktninger i jobb.

– Det er behov for større oppmerksomhet om å få flyktninger i arbeid. Men det er uklart hva som bidrar best til det, konstaterer Aure.

Det er ikke sikkert at det å komme rett ut i arbeidspraksis er det beste. For en del kan det være utdanning som gir best effekt på lang sikt, påpeker hun.

– Språkpraksis på et lager eller i en butikk kan bidra til språklæring. Men det er ikke sikkert at det bidrar til at du får en fast jobb.

I prinsippet skal flyktninger selv involveres i arbeidet med å utvikle sin plan. Men denne involveringen kan bli litt idealisert, mener Aure.

– I praksis kan det bli veilederen som bestemmer. Flyktningene skjønner kanskje ikke engang at de har deltatt i en medvirkningsprosess.

Del av større prosjekt

Studien Petterson og Aure har gjennomført, er finansiert av Nav og UiT Norges arktiske universitet og inngår i forskningsprosjektet Arbeid, inkludering og innovasjon i Nav (ALIN).

ALIN-prosjektet springer ut av en samarbeidsavtale Nav og UiT undertegnet i 2017 om etablering av det såkalte «Universitets-Nav». Samarbeidet har som formål å utvikle og styrke forskning, utdanning og kompetanse innenfor arbeids- og velferdstjenestene i Norge.

Studiet av hurtigsporet i Nav er et av fem delprosjekter i ALIN-prosjektet. De andre delprosjektene ser blant annet på bruk av jobbspesialister i Nav, metodeutvikling for arbeidsinkludering av unge, innovasjon, læring og bruk av teknologi i Nav og det lokale handlingsrommet ved Nav-kontorene når det gjelder arbeidsrettet bistand.