Löfven velger selvsagt makten

Valgforsker Anders Todal Jenssen sier til NTB at Stefan Löfven «fremstår nå som en som klamrer seg til makten, koste hva det koste vil». Det kan han for så vidt ha rett i. Men hva er problemet med det?

Den som skaffer seg makt og blir statsminister vil selvsagt beholde makten så lenge som mulig. Poenget med å danne regjering er at man får gjennomført sitt partis program og satt sitt preg på samfunnsutviklingen på alle områder på en helt annen måte enn om man er i opposisjon. Det er slik Löfven tenker. Han vil være i posisjon, beholde makten, så lenge som mulig. Det er når en ikke får gjennomført sin politikk eller blir presset til å føre en politikk en ikke kan stå inne for, at tiden er kommet for en statsminister til å kaste kortene.

At statsministre skal trekke seg for å ta ansvar, er et tankesett som særlig mediene står bak. Etter 22. juli ble det tatt til orde for at statsminister Jens Stoltenberg skulle vise at han tok ansvar ved å trekke seg. Hva skulle være poenget med det? Skulle Trond Giske eller Jonas Gahr Støre bli statsminister for å markere ansvar? Eller skulle Ap bedt Erna Solberg om å ta over som statsminister selv om det ikke var parlamentarisk grunnlag for det?

Jens Stoltenberg trakk seg ikke fordi velgerne hadde gitt Ap mandat til å styre, og det var ingen i Ap som mente Stoltenberg burde trekke seg. Stoltenberg tok ansvar ved å nedsette en uavhengig kommisjon, ved å ta selvkritikk og føre en annen politikk på sikkerhetsområdet.

Stefan Löfven ble informert om IT-skandalen for et halvt år siden. Dette var ikke en sak der en av statsrådene hadde sviktet ved ikke å følge godt nok med i timen. Löfven hadde tillit til sine statsråder. Det var derfor ikke aktuelt å be en eller flere av statsrådene om å trekke seg. Lederen for Transportstyrelsen, hvor bruddet på datasikkerhetslovgivningen har skjedd, ble imidlertid bedt om å trekke seg.

Innenriksministeren og forsvarsministeren har kjent til skandalen i nesten et og et halvt år, statsministeren og infrastrukturministeren i om lag et halvt år. Regjeringen har i rimelig ro og fred kunne jobbet med å rette opp i de skadene som har eller kan ha skjedd. Så blir saken offentlig kjent. Da går det politikk i saken. Opposisjonen reagerer kraftig. De samler seg om å kreve tre statsråders avgang.

Denne situasjonen må Löfven forholde seg til. For å beholde makten, må han gi opposisjonene et offer. Han ofrer IT-ministeren og innenriksministeren slik opposisjonen har krevd. Men han beholder forsvarsminister Peter Hultqvist. Opposisjonen er ikke fornøyd, men skal de våge en regjeringskrise fordi Löfven ikke ofrer Hultqvist som har et meget godt ord på seg som forsvarsminister?

Det er ikke godt å si hva som blir resultatet av den nervekrigen som nå pågår. Politikk er en bevegelig størrelse. Opposisjonen må gå minst to runder på om de vil klare å danne en regjering hvis Löfven setter foten ned. Mislykkes de i å danne regjering etter å ha felt Löfven, har de skaffet seg et elendig utgangspunkt før valget neste år.

Anders Todal Jenssen sier Löfven hadde en gylden anledning til å demonstrere hvor vaklevoren opposisjonen er. Det kan være den anledningen byr seg etter hvert. Men Löfven prioriterer naturlig nok å beholde makten.

– Jeg må ta ansvar for landet. I en urolig omverden, i en usikker sikkerhetspolitisk situasjon, så tjener det ikke Sverige å kaste landet inn i en politisk krise, sier Löfven. Han vil stå fram som en ansvarlig statsleder i møte med opposisjonens spill om makt.

Om opposisjonen gjør alvor av å stemme for mistillit fordi han vil beholde forsvarsminister Hultqvist, skal de vite hva de gjør for ikke å rote det til både for seg selv og styringen av landet.

Löfven har flere kort på hånden. Han kan velge å sette hardt mot hardt og tvinge opposisjonen til å kaste ham. Hvis det skulle skje, kan han skrive ut nyvalg eller han kan velge å posisjonere seg bedre for valget i 2018.

Löfven kommer ikke til å ombestemme seg og sparke forsvarsminister Hultqvist. Den tidligere industriarbeideren står gjerne støtt når han først har satt ned foten.

Opposisjonen må gjøre hjemmeleksen sin; finne ut om det er grunnlag for å danne en ny regjering. Da kan de fremme mistillit mot Löfven. Alternativet er å ta til etterretning at de har fått fjernet to statsråder og svekket regjeringen. Hvis de herjer på videre uten å få fjernet Löfven, risikerer de at Löfven styrker sin stilling ved å vise at han er i stand til å styre selv i sterk motvind. Det var nok av kommentatorer som hevdet at Löfven kom til å trekke seg. De bommer på hva Löfven er opptatt av. Han er opptatt av å beholde makten. Det er det politikk handler om.