Lund i motbakke

Fram til i november i fjor var han kongen på haugen blant norske industriledere, ingen over, ingen på siden. Han hadde lagt under seg Hydros oljedivisjon, nå skulle han gå løs på nasjonale og internasjonale utfordringer med større muskler og større ambisjoner. Så kom det ukontrollerte oljeutslippet i havet ved Statfjord

A-plattformen, meldingen om redusert produksjon, 10 prosent verdifall på børsen på en dag og meldinger fra Bali om at man snarest mulig må satse radikalt på fornybar energi og ikke la seg styre av oljeindustrien. Andre uke i januar kom meldingen om at Snøhvit-prosjektet er i dyp krise, og det vil gi redusert produksjon i år.

Samtidig la Helge Lund ut på turné for å promotere StatoilHydro. Han lovet analytikere i London 15 prosent produksjonsvekst fram til 2012, men finansmarkedet ser ut til å ta Lunds løfter med en klype salt. Mange ser ut til å ha mistet troen på Statoil som et vekstselskap etter at selskapet flere ganger måtte jekke ned sine produksjonsanslag i fjor.

Helge Lund er selvsagt ikke mindre dyktig som industrileder selv om den siste måneden er gått fra å jobbe i medvind til motvind. Det er ikke foretatt disposisjoner som Helge Lund kan lastes for. Lund er ikke ansvarlig for at aksjemarkedet og omverdenen nå omtaler StatoilHydro på en annen måte enn i høst. Det er imidlertid ikke til å unngå at en toppsjef i et stort selskap deler skjebne med det selskapet han leder. Når det går bra med StatoilHydro, går det bra med Helge Lund. Når StatoilHydro har problemer, har Lund det også. Når Statoil er i krise, er Lund i krise.

Helge Lund står overfor en gigantisk lederutfordring. Den må han løse i skvis mellom politikk og marked. Markedet ber enkelt og greit om økt produksjon. Å hente opp olje og gass er så lønnsomt at produksjonen avleses nærmest direkte på bunnlinjen. Det er langt fram før Shtokman-eventyret gir penger i kassa. Det er blytungt å vinne konkurransen om nye oljefelt i konkurranse med de internasjonale oljegigantene. Det enkleste og raskeste er å satse på å få tatt opp det vi har av olje- og gassressurser på egen sokkel. Lofoten og Vesterålen, med andre ord. Det betyr bråk og spetakkel. Slaget skal stå i 2010. Fram til da har regjeringen sagt at det ikke skal startes opp virksomhet i de mest sårbare områdene i Nord.

Oljeutslippet i desember fra en lastebøye i Nordsjøen har gitt motstanderne av utvidet virksomhet i sårbare områder i nord ny ammunisjon. Det er ikke noe som heter nullutslipp, hevder de med styrke. Statoils omstridte oljesandprosjekt i Canada vil bli brukt som argument for påstanden om at StatoilHydro er mer opptatt av lønnsomhet enn av forurensing.

Helge Lunds oppgave er å overtale politikerne til å tillate økt oljeaktivitet i nord selv om han ikke kan garantere at det ikke kan ha negative konsekvenser for fisk og miljø. Han står overfor et dilemma når det gjelder strategi. Hvis han svartmaler situasjonen for StatoilHydro dersom det ikke gis tillatelse til økt aktivitet i Nord, vil det kunne gi ytterligere negative konsekvenser i aksjemarkedet. Hvis han ikke sier klart ifra om konsekvensene for StatoilHydro, vil det ikke bli gitt tillatelser til ny aktivitet. Redusert oljeaktivitet vil ha dramatiske konsekvenser for norsk økonomi. Vi er dessuten ikke i nærheten av en situasjon der vi kan trappe ned på olje- og gassutvinning og basere oss i større grad på fornybar energi.

Det er all mulig grunn til å tro at Jens Stoltenberg og Helge Lund vil være ganske enige. Vår spådom er at Helge Lund vinner fram. Han får det ikke helt som han ønsker seg, men Jens Stoltenberg vil sørge for at olje-og gassaktiviteten i nord blir utvidet.