Macrons nye Frankrike

I Frankrike er er oppstarten etter sommerferien en slags «høytid». Da innledes den store «Rentrée». Ordet uttrykker mer enn bare ferieslutt eller skolestart. Begrepet står for muligheten til en liten ny begynnelse. Man fatter gode forsett, ønsker bekjente på gata en god vei hjem og føler seg omtrent som tyskerne og nordmenn til nyttår. Men i september i år er dette mer enn bare en følelse. Franskmennene kommer fra ferien hjem til et annerledes, nytt land.

I august, mens bydelene i Paris utenfor de verdenskjente severdighetene lå i sommerlig søvn og gatene var tomme og bakeriene og slakterne stengt, var det ved bredden til elven Seinen fortsatt aktivitet – i nasjonalforsamlingen i Palais Bourbon, det franske parlamentet. 9. august vedtok representantene der, med 412 mot 74 og 62 blanke stemmer, en bemerkelsesverdig lov: en mengde med bestemmelser om politikkens «moralisering» som det heter. Hensikten er å sørge for en moralsk forbedring av demokratiet.

Slutt på tvilsomme privilegier

Loven slår fast, etter mange skandaler og etter 30 år med maktspill i korrupsjonens farlige gråsone, at Frankrikes folkevalgte for alltid vil miste sine nesten-kongelige privilegier. Dette er slutten på en gammel verden som har bestått lenge.

Medlemmer av nasjonalforsamlingen vil heretter ikke lenger kunne disponere en «parlamentarisk reserve» – bestående av velfylte konvolutter som de fram til nå har delt ut i sine valgkretser etter eget forgodtbefinnende. Statsråder får ikke lenger lov til å føre «svarte kasser» som ble brukt for å finansiere fullstendig ukontrollerte, tvilsomme ekstrautgifter. Over er også tiden hvor folkevalgte kunne ansatt både kone og barn som «assistenter» – til en klekkelig godtgjørelse.

Det er også en bemerkelsesverdig lov fordi den er et valgløfte som faktisk ble vedtatt etter valget – og det umiddelbart. Slik skal det være fra nå av. De nye representantene fra en ny tid, en stor haug med ukjente mennesker – de jobber hardt for å holde sine løfter.

Tre fjerdedeler av de folkevalgte, 416 av 577 kvinner og menn, er nye i parlamentet etter valget i juni. Tenk på det. I Frankrike har det funnet sted en utskifting av det politiske personalet i en så stor grad som aldri før de siste 60 årene.

Det er et taktskifte som lar de villeste drømmer om politisk fornyelse i demokratiet bli til virkelighet. I Paris organiseres kollokvier hvor landets intellektuelle spør seg selv om det muligens har funnet sted en myk revolusjon.

Det sosialistiske partiet er nok nødt til å si ja til det. Deres fraksjon ble av velgerne kuttet brutalt ned fra 280 til 31 representanter. De konservative republikanerne slapp litt billigere unna, men også de har «bare» 112 folkevalgte igjen i «det høye huset».

Mot dem regjerer nå et parti med solid flertall. Et parti som først i april 2016 ble grunnlagt som en diffus bevegelse. Nesten 60 prosent av setene i nasjonalforsamlingen har «La République en marche!» vunnet. Partiet har okkupert 360 av 577 seter i parlamentet, og utgjør sammen med sentrumspolitikerne fra Modem-partiet et overveldende flertall.

Tiden for de store grep

Det kommer helt uvante toner fra nykommerne i Bourbon-palasset. Det blir begått feil. Det blir begått behandlingsfeil. Det kommer offentlige unnskyldninger. Man har mye å lære, sier representantene. Og folket der ute forstår. For første gang jobber det en nasjonalforsamling som virkelig er en representativ forsamling av nasjonen, og ikke en klubb av yrkespolitikere.

Borgere som du i går kunne møte på markedet, jobber seg nå gjennom omfattende tallmateriale og diskuterer skattespørsmål. De er butikk- og småbedriftseiere, IT-spesialister, idrettsfolk, matematikere og sosialarbeidere. For først gang sitter også en brannmann i parlamentet. De debatterer skattelettelser for næringslivsfolk, høyere avgifter på diesel og tobakk, milliardkutt i kommunale budsjetter, nedbygging av byråkratiet og kutt i bostøtte.

Alt handler til syvende og siste om hvordan den franske staten, i løpet av fem år, kan spare mellom 60 og 80 milliarder kroner – for å sanere statskassen og for å gjenopprette Frankrikes gode rykte ute i verden.

Som lovet i valgkampen, tar de ferske politikerne virkelig tak i de store sakene. Saker som deres forgjengere lenge ikke har våget å ta i. I løpet av kort tid er det blitt skrevet en ny arbeidslivslov. Hele det systemet for sosialavgifter, helsekostnader, arbeidsledighetspenger og pensjon blir skrudd fra hverandre og alle deler evaluert.

Slik er de politiske prosjektene for tiden: store, for ikke å si vågale, ærgjerrige og til dels uhørte. Etter tiår med trøtte rutiner, dårlige reformer og feilprioriteringer er det en lidenskap og en eventyrlyst å spore som er blitt savnet lenge. Og selvfølgelig forbindes alt dette med navnet til én mann: Emmanuel Macron.

Macron har som president en formidabel start bak seg. Den som ikke har glemt hvordan det føles å bli overrasket, har nå rikelig anledning til det. Valgt den 7. mai, dro Macron de første ukene som Europas Justin Trudeau rundt og bedåret deltakerne på Nato-samlinger og G-20-toppmøter, markerte seg som en omgjengelig alphahann i dragkamp med Donald Trump eller opptrådde som fyrstlig gjestgiver for Vladimir Putin i Versailles-palasset.

Frankrike følte seg beroliget igjen, etter en lang vinter med tvil og mistenksomhet. Riktignok satt sjokket over forfallet av det gamle partisystemet fortsatt i hos mange, og de moralske krumspringene til den konservative kandidaten Francois Fillon er fortsatt ikke bearbeidet, men: denne Macron, 39 år gammel, landets yngste statssjef siden Napoleon Bonaparte, gjorde en så bra jobb at alle igjen gledet seg til nyhetene på tv.

De evige kritikerne

Det er nå fire måneder siden. Og nå begynner mange medier å nynne på den gamle «visa»: Månedlig synkende meningsmålinger brukes som tolkning av politiske feilsteg. Når Macron er uenig med sin parlamentariske leder i budsjettspørsmål, er det med en gang snakk om en omfattende tillitskrise i statsapparatet. Hans sterke karisma, som utløste begeistring i starten, blir nå hånet og kritisert. Og hans reformplaner? Er jo bare småtterier likevel.

Underlig nervøse og historieblinde er slike fordommer, journalistiske vådeskudd som forstår seg på kunstig uro, men som forstår lite av politiske prosesser. De tar også feil av de franske forholdene. Macron og hans folk kan ikke rette på ting i løpet av 100 dager, det som er blitt gjort feil i løpet av de siste 10.000. Dessuten må de finne en «fransk vei» til reformer. Det hjelper ikke å komme løpende med den tyske Agenda-pakken fra 2010 (et omfattende sosialt kuttprogram, red. anm.) eller andre økonomiske blåkopier som ville mislykkes i møtet med samfunnsrealitetene i Frankrike og landets protestkultur.

Forrige gang en regjering med lignende reformplaner mislyktes, var i 1995. Statssjefen den gang het Alain Juppé. Og det kan være greit å huske at det bare er vel ett år siden at molotov-cocktails fløy gjennom hovedstatens gater i protest mot de første reformlovene som Macron selv var delaktig i som daværende næringsminister. Nå, som president, driver han igjen «nybyggingen» framover. Til syvende og siste vil alle franskmenn måtte spare. Alle ville måtte betale for fortidens forsømmelser. Det skader hans popularitet. Og protestene er allerede i gang. Og det er sannsynlig at proteststormen øker i styrke når pensjonsreformen legges fram neste år. Og det er mulig at også president Macron vil mislykkes med den.

Men til tross for protester i gatene, forløpig virker Macrons start som en mesterlig iscenesettelse av legitim makt og positiv autoritet – med verdigheten av en president. Det er nesten ikke mulig å holde tritt med de mange gestene av makt som vises. Denne presidenten vil skape en aura av legitimitet, for å få frie hender når det kommer til reformene som venter. Macron har i sine første 100 dager som statsleder fylt et så praktfullt «fotoalbum» at hans forgjenger Francois Hollande, som så ofte har stått fortvilet i regnet, fremstår som en historisk person som gikk seg vill.

«Shopper» politiske ideer

Nå, noen måneder etter hans valgseier, kan dommen bare bli at det virkelig vil skje noe nytt i Frankrike, noe som bryter med gamle mønstre. Macron og hans regjering, som ledes av statsminister Édouard Philippe, spaserer gjennom de politiske ideers verden som gjennom et kjøpesenter – for å fylle kurven med de fineste ingrediensene.

Dagsavisen «Le Monde» har gått gjennom Macrons partiprogram og delt det opp etter kilder. Den kom fram til at 41 prosent av ideene og prosjektene kommer fra Macron selv, 37 prosent ligner på partierklæringene fra hans forgjenger Francois Hollande, 21 prosent kunne være tatt fra de konservative og 19 prosent har en del til felles med valgprogrammet til den sosialistiske kandidaten Benoît Hamon som mislyktes kraftig.

I sum er dette et slags venstre-liberalt, muligens sosialdemokratisk program, men i Macrons verden finnes slike «merkelapper» lenger. Hans reformer drar også veksler på erfaringer fra andre land. De fremstår som en «best-of-samling» fra europeiske forsøk. Macron har fylt en ideologisk «overraskelsespose». Muligens er det ikke avgjørende hva som er inn i den, men hvordan innholdet blir fordelt.

Et konkret eksempel: arbeidsrettsreformen. Vesentlige elementer er svekkelse av oppsigelsesvernet og en ny form for tarifforhandlinger. Dette er ideologiske minefelt, og gatene er allerede blitt fyllt opp av demonstranter flere ganger. For å manøvrere i denne vanskelige saken, har Macron og hans mannskap blandet en slags søt-sur, høyre-venstre cocktail: Ankemuligheten på oppsigelser ble sterkt redusert – et klart «høyrevridd» tiltak. På den andre siden ble sluttpakkene som må betales ved oppsigelser, økt med 25 prosent – et klart «venstrevridd» initiativ.

Det finnes flere lignende eksempler: det er høyrepolitikk å tillate at arbeidsgivere fører tarifforhandlinger med sine ansatte lokalt i bedriftene, mens kravet om å binde alle bedrifter til bransje- og landsomfattende tariffvedtak er et typisk venstre-politisk tiltak. Likevel står disse to tingene nå ved siden av hverandre.

Langt unna det tradisjonelle «enten-eller» har Macrons regjering funnet fram til kompromisser som alle forhandlere så langt har kunnet leve med. Fra nå av gjelder det egne tariffavtaler for bedrifter med under 20 ansatte, noe som gjør det mulig for arbeidsgiverne å forhandle lokalt i foretakene. Og for små og mellomstore bedrifter med under 50 ansatte skal det være egne tillitsvalgte som motpart i forhandlinger, mens de større bedriftene skal søke bransjeomfattende avtaler med fagbevegelsen.

Macrons metode

Forhandlingene om arbeidsrettsreformen ble testen for Macrons metode. Han lykkes åpenbart med å forene, framfor å splitte. Hans samtalepartnere i parlamentet og i organisasjonene virker overrasket over hans ideologifrie oppriktighet. Så langt har ingen avvist presidentens anstrengelser som vås, eller stilt spørsmål ved hans gode vilje.

Nesten lydløst foregikk det i sommer en maraton av sonderingssamtaler. Enhver arbeidstakerorganisasjon og arbeidsgiverforening fikk anledning til flere direkte møter med og uten statsråd, også med presidenten. Det var svart mange som benyttet seg av muligheten, og suksessen taler for seg selv.

Den kommunistiske fagbevegelsen CGT har riktignok arrangert demonstrasjonstog mot reformen. Også den venstre-radikale folkevalgte Jean-Luc Mélenchon har oppfordret til det samme, for å protestere mot det han mener er et «sosialt statskupp».

Men slik det ser ut nå, vil det ikke bli en varm politisk høst i Frankrike, selv om det har gått hett for seg i Paris' gater de siste ukene. Arbeidsrettsreformen vil gå gjennom i parlamentet, og så vil ingen lenger kunne innbille seg at det ikke er noe stort på gang.

Det er tross alt snakk om et land som inntil nylig var like kjent for sin manglende evne til reformer som det er for sine berømte oster. Her vil et stort flertall av befolkningen endelig kunne si adjø til stillstand og satse på en mann som har visjoner som ikke ender ved landets grenser. Det gjelder også i forholdet til et nytt Europa, hvor Frankrike skal spille en viktig rolle. Hvis ikke den ledende.

Ikke opptatt av ytringsfrihet?

Macron har nylig gitt et langt intervju til magasinet «Le point». I det har han bekjent, med mange vakre ord, at han bedriver politikk med «heroisk» innsats, en politikk som ikke bare konsentrerer seg om å forvalte, men som vil begeistre.

Macron er selvfølgelig også veldig begeistret av seg selv. Og der ligger faren for ham. Den tilnærmet feilfrie oppstarten av hans presidentskap, hans første måneder, hadde nemlig et alvorlig lyte: den grunnlovfestede retten til å ytre sin mening, er tilsynelatende ikke noe president Macron er særlig opptatt av. Presse- og mediefriheten virker til og med plagsomt for ham.

Hans regjering plukker gjerne ut journalister som Macron liker. Den som skriver kritisk, mister sin akkreditering eller får til og med sinte telefonsamtaler fra staben i Élysée-palasset. Selv enkle intervjuavtaler blir til små statshemmeligheter, og det trengs omfattende «graving» for å finne ut hvor Merkel og Macron skal møtes neste gang. Det er latterlig, og det vil skade Macron.

Kallenavnet «Jupiter» (etter «sjefsguden» i romersk mytologi) hefter allerede ved ham – selv om historien ikke stemmer at han skal ha brukt det navnet om seg selv. Faktisk ville han i oktober i fjor beskrive ulike regjeringers arbeidsform og snakket om Charles de Gaulle og Mitterrand – og at han så seg selv i deres tradisjon av en «jupiteraktig» oppfatning av hvordan presidentembetet skal utøves.

Det kan det ikke herske noen tvil om, etter hans første måneder som president. Det vil være viktig for Emmanuel Macron å kvitte seg med inntrykket av at han oppfatter kritikk som blasfemi. Og hvis Jupiter ikke leverer i Frankrike, så styrter han.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.