Mælands hemmeligheter

Næringsminister Monica Mæland har rotet det til for seg selv ved ikke å ha formalitetene på plass før hun utnevnte Thorhild Widvey til ny styreleder i Statkraft. Det spørs om det hjelper henne særlig mye om lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderer med at hun er habil. Hun skulle ha avklart dette på forhånd. Ap ser ut til å ha bestemt seg for å kjøre denne saken for alt hva den er verd. Det ender sannsynligvis med en sak i Kontrollkomiteen med mindre Mæland innrømmer at hun har gjort en rekke formelle feil og legger alle kort på bordene. Det må i tilfelle innbefatte SMS-ene hun har sendt til Thorhild Widvey i forbindelse med vervet som styreleder i Statkraft.

Monica Mæland hevder disse SMS-ene er en del av den interne saksbehandlingen og at de derfor faller utenfor bestemmelsene i Offentlighetsloven om innsyn. NRK kunne i helgen fortelle at hun ikke har vurdert andre kandidater til dette viktige og godt betalte styrevervet. Dette griper nå opposisjonen fatt i og hevder at Mæland driver en saksbehandling under pari. De vil også ha en begrunnelse for hvorfor Widvey får den attraktive posten som styreleder i Statkraft.

Kvalifikasjoner

Mæland har sagt at Widvey fikk jobben på grunn av hennes kvalifikasjoner og at hun ønsker en ny profil i dette vervet. Det er neppe snakk om en ny strategi for Statkraft. Det handler neppe om noe mer enn at Høyre ønsker en av sine tyngste næringspolitikere i dette vervet. Høyre har tidligere forsøkt å gi et inntrykk av at de ikke er opptatt av å sette inn folk i styrer på politiske premisser. I så fall burde de ha latt Olav Fjell få fortsette i denne posisjonen. I realiteten er det ikke noen forskjell på Ap og Høyre. Høyre sørger for å få «sine folk» plassert i viktige stillinger.

Mæland plikter ikke å gi noen begrunnelse for hvorfor Widvey fikk denne posisjonen om opposisjonene skriker aldri så høyt. Hvem som blir utpekt som styremedlemmer, har ikke Stortinget noe med. Det er regjeringens suverene ansvar. Erna Solberg har alt satt sitt godkjenningsstempel på utnevningen. Slik sett er saken over, men den har fortsatt i seg nok til et politiske spill i ukesvis. Jurister står klar til å levere opposisjonen krutt de kan bruke til å fyre av nye salver mot Mæland.

Erik Magnus Boe, professor i jus ved Universitetet i Oslo og ekspert på forvaltningsrett, er ikke snauere enn at han selv karakteriserer Mælands opptreden som «pinlig, uklok og trist» i Dagens Næringsliv i dag. At en jusprofessor blir trist av hva en statsråd foretar seg, er sjelden kost. Han tar det så tungt fordi han mener Mæland har gjort en elementær bommert og at det åpenbart ikke er hjemmel for å holde sms-ene unna offentligheten.

Boe får støtte fra kollegaene Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen ved Universitetet i Bergen. Bernt synes det er uforståelig at ikke statsråden forstår at det kun er dokumenter mellom organer i forvaltningen som kan unntas offentlighet. Widvey er ingen saksbehandler, hun er en part som korresponderer med statsråden om en sak.

Det ser ut til at de tre professorene har forlest seg på paragrafene og bommer på politikk og praksis når det gjelder utnevnelse av personer til styreverv i næringslivet og andre verv. Alle slike saker behandles med den lukkethet som hører personalsaker til.

Forventet oppstyr

Mæland har opptrådt uklokt ved ikke å avklare sin habilitet i en sak hun burde ha visst det kunne bli et oppstyr rundt. Men hun har ikke brutt noe regelverk for hvordan valg av styrer til heleide selskaper skal foregå. En statsråd er ikke bundet på hender og føtter på den måten at en ikke kan involvere seg i en utnevnelsesprosess.

Offentlighetsloven gjelder i meget begrenset grad i personalsaker. Søkerlister er offentlige, med mindre søkere har gode grunner for å kreve at ens søknad ikke skal offentliggjøres. Søkere har rett til innsyn, men ikke i de vurderinger av enkeltpersoner som blir lagt til grunn for hvem som blir ansatte. Når det gjelder styreverv, er alt som skjer unntatt offentlighet.

I denne saken gjelder det at politikerne holder tungen rett i munnen og holder fast på hva som er intensjonen med Offentlighetsloven. Det er særs viktig når jusprofessorer går seg vill i paragrafene. Poenget med Offentlighetsloven er å gi offentligheten innsyn i det offentligheten har noe med.

Det hadde vært enklere om Mæland hadde tatt en telefon til Widvey. Realiteten hadde vært den samme, men uten SMS-er ville hun unngått å få tre professorer og den opposisjonelle bøtteballetten etter seg.