Makro og mikro

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Widerøes varsel denne uken om at det vil legge ned flyruter ga politikerne en ny anledning til å diskutere det som ser ut til å bli hovedtema frem mot stortingsvalget neste år.

Senterpartiet fikk pekt på hvordan klimaavgifter kan slå negativt ut for distriktene, Arbeiderpartiet kjørte en kampanje mot regjeringen som «har en distriktsminister, men ingen distriktspolitikk».

Tall gir ikke inntrykk

Den ferske distriktsministeren, Linda Hofstad Helleland, forsøkte seg med et offensivt svar: Mens Ap tror at statlige penger er veien til lykke i distriktene, lener hennes regjering seg på selve ryggraden i distrikts-Norge; nemlig bedriftene som gir folk jobb.

I et intervju med NTB pekte hun på at arbeidsledigheten er den laveste på ti år, at det er skapt 40 000 nye jobber i privat sektor bare det siste året, og at det aldri før har vært så få kommuner med dårlig økonomi.

Tallene bestrides ikke av noen, men de gjør ikke særlig inntrykk – heller ikke på lederen for det partiet som tradisjonelt har vært mest teknokratisk og opptatt av nasjonale styringsparametere.

I og for seg er ikke det rart siden Arbeiderpartiet nå er i opposisjon og derfor svartmaler regjeringens arbeid så godt den kan.

Likevel var det noe annet og mer dyptfølt enn klassisk opposisjonspolitikk Jonas Gahr Støre ga uttrykk for i en kronikk han skrev for NRKs Ytring tidligere i denne måneden.

Der sammenfattet han sine inntrykk etter en lengre reise i Nord-Norge med en fransk forskningsrapport om de gule vestene. Støre refererer hvordan de franske forskerne har undersøkt folks personlige erfaringer fra lokalsamfunnet «fremfor å lese fra statistikkene».

Han viste blant annet til studiens funn om at det var en mye større mobilisering til gule vester-bevegelsen i kommunene der storkiosken var forsvunnet enn på de stedene der det lokale samlingsstedet fortsatt besto.

Frykt i distriktene

Gahr Støre mener det er mange fellesnevnere. Selv om vi ikke har gule vester i Norge, har han på sine reiser rundt om i distriktene oppfattet den samme frykten for at «det som engang var levende lokalsamfunn skal bli prikker på et kart.

Uten arbeidsplasser, uten samlingsplasser, uten fellesskap.» Ap-lederen viser til at mange av dem han har møtt er frustrert over en regjering som peker på statistikken og sier at alt går så det suser, samtidig som de ser at de unge flytter fra det lokalsamfunnet der de bor og at offentlige tilbud legges ned.

Observasjonene er slett ikke originale, men det har stor betydning at de kommer fra en Arbeiderpartileder, og en mulig fremtidig statsminister.

Man må nesten tro at det kan bli en reelt annerledes distriktspolitikk, dersom det kommer en ny regjering etter valget neste år.

Det store spørsmålet er hvordan Ap skal klare å gjennomføre en politikk der man tar utgangspunkt i småsamfunnenes opplevelse av at de blir sviktet av storsamfunnet.

Hvordan skal partiet klare å temme de sterke kreftene – både private og offentlige – som jobber for å sentralisere og å effektivisere?

Distriktspolitikk dreier seg nemlig ikke bare om kommunesammenslåinger, skattlegging av distriktsnæringer og organisering av sykehus, politi og universiteter.

Minst like viktig er det som skjer innad i hver enkelt kommune og hos de mange private aktørene som sysselsetter folk i distriktene.

Det siste først: Innenfor matindustrien er de bondeeide bedriftene Nortura og Tine i full gang med å effektivisere driften med henvisning til sviktende omsetning.

Slakteriet på Otta i Gudbrandsdalen er allerede vedtatt nedlagt. Tine vurderer å legge ned meierier i Alta og Tana i Finnmark og i Sem i Vestfold. Når slakterier og meierier legges ned, får det fort konsekvenser også for bøndene rundt dem. Små og sårbare landbruksmiljøer kan bli lagt ned fordi transportavstandene øker.

Så er det kommunene: Jonas Gahr Støre viste i sin kronikk til hvordan han noen steder ble møtt med klager over at frivillighetsmidlene forsvant.

De blir fordelt lokalt, og den sannsynlige forklaringen er at administrasjonen og kommunestyret i fellesskap har flyttet det som alltid ser ut som for knappe midler til de delene av kommunen der det er flest folk og størst behov.

Mekanismen er den samme som ligger bak skolenedleggelsene. De som bor i de mest spredtbygde delene av kommunen mister nærskolen sin fordi kommunestyret har lite penger og må konsentrere skolesatsingen om de områdene der det er flest elever.

I de små kommunene er det ofte Senterpartiet som har ordføreren, noe som igjen fører til at det blir stor avstand mellom det som sies fra Sp sentralt og lokalt.

Mens Trygve Slagsvold Vedum slår ned på ethvert sentraliseringsforsøk, finnes det flust av Sp-ordførere som står i spissen for det som oppfattes som sentralisering innad i kommunene.

I slike tilfeller er de alltid i allianse med rådmannen – eller kommunedirektøren som det nå formelt heter.

Se landet nedenfra

Det er en yrkesgruppe som i midten av januar samlet seg om et råd til regjeringen om å kjøre på med en ny runde med kommunesammenslåinger.

I det formelle rådet heter det at prosessen denne gangen måtte være «sterkere sentralt styrt».

Kommunedirektørene skal være upolitiske, men dette rådet kunne vanskelig tolkes annerledes enn at topplederne for landets kommuner ønsker seg tvangssammenslåinger i langt større omfang enn det Høyre tok sjansen på å gå inn for.

Noen av kommunedirektørene er helt sikkert Ap-velgere. Og det er her Jonas Gahr Støres kjempeproblem ligger. Han må få alle landets regnemestere og toppbyråkrater til å bli med på den nye og ukjente øvelsen i å se landet nedenifra.

Han må få dem til å tenke nytt om effektivisering og sentralisering. Det må lages nye målsetninger og utvikles nye beregningsmetoder som gjør at det også i makro-regnestykkene gir effekt dersom man klarer å ta vare på offentlige og private tilbud i de mest sårbare småsamfunn.

Det ser ut som en nesten umulig oppgave, men det er i det minste en start at Aps leder nå viser en helt annen vilje enn sine forgjengere til å forsøke.

I NRK-kronikken var det underliggende budskapet at det ikke måtte gå med oss som med Frankrike – i det lå det en slags trussel om at vi kan få sosial uro, dersom vi ikke tar distriktsbeboernes følelser på alvor.

En uvennlig tolkning blir da at Ap-lederen bare er opptatt av distriktene fordi han frykter uro og velgertap.

Neste skritt for Jonas Gahr Støre blir å argumentere i mot en slik tolkning.

Han må vise at han virkelig mener at det har en stor verdi for samfunnet at vi fortsatt har en så spredt befolkning som vi har.

Da vil også Aps distiktspolitikk bli genuint ny.