Makt og maktesløshet i Tyrkia: – Politikken blir stadig mer autoritær og maktdrevet

I posisjon har Recep Erdoğan innskrenket tyrkeres personlige friheter kraftig, mens myndighetene – og han selv – har tilegnet seg en nesten suveren maktposisjon. Samtidig har volden og antall ekstreme bevegelser økt det siste året. Tyrkia er et splittet land.

Men når forsøket på generalkupp kom i forrige uke tok folket til gatene - på oppfordring fra «Tyrkias sterke mann» - og slo det i bakken i løpet av timer. Det var demokratiet som hadde seiret, var den tilsynelatende samstemte beskjeden fra gatene og presidentpalasset.

– Det sier noe om at det er viktig å respektere de som er valgt, og respektere institusjonene mellom valg. De med makta kan gjøre mye galt mellom to valg, og i den forstand er det forsåvidt et sunnhetstegn at de vil ha det valget på nytt igjen, sier senterleder for Europaforskning, Erik Oddvar Eriksen.

Men lenger vil han ikke strekke seg:

– En får inderlig håpe at det var demokratiet og prosedyrene de feiret, slik at de kan skifte ut de som sitter med makta neste gang - slik at en kan reversjere og revidere ting. En må håpe at det ikke var en slags verdimessig, patriotisk akt - at det ikke var støtte til politikken til Erdoğan.

Demokratiets spennvidde

For nesten samtidig som det tyrkiske flagget veiet, og folket feiret at generalkuppet hadde feilet, ble tusenvis av offentlige tjenestemenn arrestert, fjernet fra sine posisjoner eller suspendert - på direkte ordre fra Erdoğan. Deriblant nesten 3000 dommere.

– Politikken hans blir stadig mer autoritær og maktdrevet. Det mest foruroligende er ikke at de tar militæret, men at de tar dommerne.

– Det moderne demokratiet er det rettsstatlige demokratiet, det konstitusjonelle demokratiet. Det er en sjekk på de representative organene, og flertallet kan ikke gjøre hva de vil, fordi midretallets rettigheter er beskyttet av en grunnlov. Å ha et uavhengig rettsvesen som kan håndtere dette lovverket, også i opposisjon til det sittende regimet, er et kjennetegn på en rettsstat. Så det å ikke ha uavhengige institusjoner som kan sjekke hverandre, er en fare for demokratiet, slår han fast, og legger til at Erdoğan ikke «representerer det mangfoldet av institusjoner som gjør at de kan kalle seg et demokrati.»

– Det å definere en linje, slik som Erdoğan forsøker å gjøre, og si «dette er Tyrkia», er et problem. Lykkes han med det, er man inne i et totalitært system.

Et svunnet europesik ideal

I mange år har Tyrkia forsøkt å nærme seg Europa og EU, gjennom en omfattende moderniseringsprosess. Reformene er gjennomført med en viss grad av suksess, og flere områder har beveget seg fra relativ fattigom til relativ velstand. Europas syke mann har vært på bedringens vei, iallefall i Brussels øyne.

Gulroten har vært fullverdig EU-medlemskap og reisefrihet i Europa. Også for den ganske nylig inngåtte flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia, som ennå ikke er iverksatt, var det visumfrihet for tyrkere som var premien.

Men med den siste tids hendelser friskt i minne, og Tyrkias nøkkelposisjon for europeisk flyktningpolitikk, virker ikke EU like interessant for presidenten som har sittet med makten i 13 år.

– Slik det er fremstilt nå så er Europa avhengig av Tyrkia på grunn av flyktningstrømmen. Men det virker som at ønsket om å bli EU-medlem har minsket. De er ikke så interessert lenger - det er ikke på agenda. Og da har har ikke Europa noe særlig trekkmiddel, sier Eriksen.

Press fremfor premie

At økonomiske sanksjoner vil være effektive, mener Eriksen er svært lite sannsynlig.

– Jeg vet ikke om sanksjoner nytter. Bare se på Russland, sier han.

Det eneste kortet vesten sitter igjen med, er Tyrkias NATO-medlemskap, tror han. Det kan virke som at vestlige ledere er på samme bølgelengde. Mandag ettermiddag kom trusselen fra John Kerry: – Tyrkias NATO-medlemskap er i fare. Hvor mye president Erdoğan bryr seg, gjenstår å se.