Mange har ikke råd til å gå til tannlegen

Behovet for en tannhelsereform har seilt opp som et tema i stortingsvalgkampen. Flere partier har tatt til orde for en reform som gjør at tennene blir en del av kroppen; at tannlegeutgifter dekkes på samme måte som andre helseutgifter.

Det er et faktum at dårlig råd hindrer mange i å gå til tannlegen, viser i en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester.

Mens friske mennesker med god inntekt går regelmessig til tannlegen, gjelder det i mindre grad for dem som er syke og har dårlig råd.

Åtte prosent som har hatt behov for å oppsøke en tannlege siste året, har likevel unnlatt å ta kontakt, ifølge SSB-rapporten. Blant unge er andelen høyere: Det er mer enn dobbelt så mange unge som ikke har tatt kontakt med tannlege, som voksne og eldre.

Sammenheng med helse

Personer med svekket helse og personer som sliter psykisk, har et størst udekket behov for tannlege. Blant disse er det 22 prosent som har unnlatt å ta kontakt med en tannlege til tross for at de har hatt behov.

Blant personer med god helse er det til sammenligning bare 5 prosent som har et udekket tannlegebehov.

Det er også klare forskjeller mellom tannlegebesøk og tilknytning til arbeidslivet. Blant folk som er i jobb, er det 9 prosent som har et udekket behov for tannlegetjenester. Blant arbeidsledige er andelen dobbelt så høy, 18 prosent, mens det blant uføre er 17 prosent som har et udekket behov for tannlege.

Mange har ikke råd

Over halvparten av dem som har unnlatt å oppsøke en tannlege til tross for behov for time, oppgir dårlig råd som grunn. Blant dem som har et udekket behov for tannlege, er det dobbelt så mange i den laveste inntektsgruppen som oppgir ikke å ha råd, sammenlignet med den høyeste inntektsgruppen.

En annen grunn til ikke å oppsøke tannlege, er at man opplever at man ikke har tid til et tannlegebesøk. Det er også ganske mange som misliker å gå til tannlegen eller lider av såkalt tannlegeskrekk, som havner her, påpeker SSB.

Odontofobi er en diagnose som må settes av en psykolog eller psykiater, og som innebærer reell angst for tannlegebehandling. Odontofobi rammer omtrent 3,5 til 5 prosent av befolkningen.

Ikke overraskende

Hovedbildet av de sosiale helseforskjellene som kommer fram i SSB-rapporten, er ikke overraskende: De som har høy utdanning og høy inntekt, har bedre helse enn de som står under dem på utdannings- og inntektsstigen.

Sannsynligheten for å vurdere sin egen helse eller tannhelse som dårlig, er langt høyere blant personer med lav utdanning enn blant dem med høy utdanning. Den samme sammenhengen er det mellom helse og inntekt.

Grupper over 45 år med lav utdanning har dårligst helse. Det er også de som i størst grad bruker helsetjenester i størst grad.

Ulik bruk av helsetjenester

De aller fleste får den helsehjelpen de trenger, men det er til dels store forskjeller mellom ulike sosiale grupper, påpeker SSB i sin rapport. Det er flere yngre enn eldre som oppgir et udekket behov for helsehjelp. Behovet er størst i sårbare grupper, som personer med lav inntekt, svekket helse, psykiske plager, uføre og arbeidsledige.

Blant dem som har et udekket behov for legehjelp, er det sjelden dårlig råd eller transport som er årsaken, men enkelte mener det er for lang ventetid for å få time. Som vist ovenfor, er det annerledes for tannlegetjenester, der halvparten av dem med et udekket behov oppgir at de ikke har hatt råd til tannlegebehandling.

Det er færre som har udekket behov for psykolog eller psykiater enn for lege og tannlege. Personer med psykiske plager og arbeidsledige er overrepresentert blant dem med et udekket behov for psykolog eller psykiater.

Bruken av forskjellige helsetjenester varierer mellom ulike grupper. De med lavere utdanning og inntekt bruker allmennlegen mest. Det er også flere i disse gruppene som har vært innlagt på sykehus. Personer med høyere utdanning og inntekt er derimot overrepresentert blant brukere av helsetjenester som legespesialist, fysioterapi og tannlege.

Krevende valgfrihet

Økt valgfrihet og større brukermedvirkning har vært viktig stikkord i helsepolitikken de senere årene. Men dette kan bidra til å øke de sosiale forskjellene, fordi slike rettigheter krever større ferdigheter fra brukerne, ifølge SSB.

«Mengden av rettigheter har etter hvert blitt så stor at det blir krevende å navigere i dem – noe bare de mest ressurssterke lykkes med», påpeker SSB i rapporten om sosial ulikhet i bruk av helsetjenester.