Mangler tillit • For dårlig kommunikasjon • For mye detaljstyring

Tidenes mest omfattende reform i norsk politi er underveis.

Det er halvannet år siden Nærpolitireformen ble vedtatt av Stortinget, og et drøyt år siden Justis- og beredskapsdepartementet (JD) ga Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) i oppdrag å evaluere effektene av reformen «i lys av målene som er satt».

Onsdag ble den første evalueringsrapporten offentliggjort. Det var ikke lystig lesing for justisminister Per-Willy Amundsen.

Der står det nemlig at hverken ansatte i politiet eller kommunene har tro på at reformen vil lykkes. Rapporten underbygger dermed en fersk undersøkelse blant 6000 politifolk gjennomført av Politiforum, hvor et klart flertall svarer at de ikke tror reformen vil føre til et bedre politi i Norge.

– Det er en del av bildet, og det må vi ta med oss, sier justisminister Per-Willy Amundsen til Dagens Perspektiv.

– Jeg tror at det er mange gode læringspunkter i denne evalueringa, som kommer til å gjøre at vi må justere reformen. Men dette et løpende arbeid frem til 2020, når resultatene endelig skal være til stede. Vi kommer også til å se resultater gjennom dette året, etter hvert som vi ruller ut, og det tror jeg kommer til å styrke reformens anseelse også blant de ansatte, sier han.

Rapporten slår imidlertid fast at endring er høyst nødvendig – og ønskelig, også blant politiansatte i det ganske land.

– På en måte er reformen er veldig etterlengtet. Mange har ventet på den veldig lenge. Siden 22. juli og Gjørv-kommisjonen har politiet har satt i gang en del tiltak, også før behandlingen i Stortinget, for å endre politiet på grunnlag av det, sier assisterende direktør i Difi, Vivi Lassen.

Overambisiøs og motstridende

Videre konkluderer Difi med at de «fastsatte effektmålene» til regjeringen oppleves «i overkant ambisiøse og til dels motstridende».

Direktoratet omtaler tendensen som bekymringsfull.

Dermed er det lite trøst å hente i at rapporten beskriver arbeidet med reformen så langt som «i rute». Med det mener Difi at politiet i hovedsak har gjennomført tiltakene som var planlagt i 2016. Tiltakene i seg selv må tåle flengende kritikk.

– Når det er liten tillit til at det er nok ressurser, både folk og penger, til å gjennomføre reformen, så skyldes det at de har erfaringer fra før. Ute i distriktene er det mange som har etterslep i økonomien. De strever med å få oppdatert materiell og kjøpe nye politibiler. Hvordan skal man da ha råd til å gå inn i en så stor reform? Spør Lassen.

– Men, som justisministeren sier, leverer jo politiet gode – bedre til og med – resultater underveis?

– Det er 16.000 ansatte i politiet, og tross alt er det en liten andel av disse som har jobbet med reformen til nå. Det store flertallet har gjort jobben sin som vanlig. Så det skulle nesten bare mangle. Samtidig får vi tilbakemeldinger på at de som har stått midt i reformarbeidet er veldig slitne, det er veldig krevende. Så man må ikke bli overrasket over om resultatene går ned i 2017, selv om man tilfører mer ressurser for å gjennomføre reformen, advarer Lassen.

«Latterlig» nærpoliti

Eksempelvis er begrepet «nærpoliti» krevende, mener direktoratet. Rapporten avdekker at ironisering av begrepet i stor grad skjer internt i politiet.

«Både ansatte i politiet og ‘folk flest’ ser at det sentraliseres. Det gir store kommunikasjonsutfordringer når reformen har iboende spenninger mellom «ønsket om lokal forankring og mer robuste fagmiljøer», heter det i rapporten.

– Hele nærpolitibegrepet har kommet i miskreditt, mener Lassen.

I tillegg knyttes det stor usikkerhet til om nødvendige IKT-løsninger er på plass for å bidra til at reformen lykkes.

– Det er naturlig at man kjenner på en usikkerhet når man står overfor store endringer, og det forstår jeg. Men nå har dette hittil i stor grad dreid seg om struktur, mens det reformen egentlig handler om er å ha mer politi ute blant folk samt heve fagkompetansen for eksempel opp mot overgrep over nett, sa justisminister Amundsen da rapporten ble lagt frem.

Han vedgår imidlertid at begrepet «nærpoliti» kanskje ikke var helt gjennomtenkt.

– Men det viktige her er reformen og reformarbeidet. Hva vi kaller barnet er mindre viktig, gjentok Amundsen til de fremmøtte journalistene.

– Du sier reformen er i startfasen. Men den er også godt i gang, og påvirker politiet over hele landet. Burde ikke «barnesykdommer» som motstridende målsetninger og dårlig kommunikasjon vært plukket ut for lenge siden?

– Målene for reformen ligger fast, og vi har et bredt politisk flertall for å gjennomføre reformen. Men så er det sånne læringspunkter underveis. Vi er i rute i henhold til tidsplanen, og gjennomføringa av reformen skjer lojalt der ute i distriktene, sier Amundsen.

Han legger likevel til at «ressurssituasjonen og evalueringene vil nødvendigvis bety justeringer underveis.»

Detaljstyring

Blant hovedbekymringene til Difi er den svært tette styringen av reformarbeidet fra Justis- og beredskapsdepartementets side.

«Statsråden har hatt styringsmøter med politidirektøren hver måned. Detaljert styring fra departementet fører til at detaljstyringen forplanter seg ut i etaten,» heter det i deres vurdering. Samtidig påpekes det at politidistriktene er opptatt av lokalt handlingsrom «for å tilpasse ny organisering og de kvalitative tiltakene både til kriminalitetsutfordringene i det enkelte distrikt og til geografiske forhold.»

– Man har gått for langt i detaljstyringen, sier justisministeren, som arvet prosjektet etter partikollega Anders Anundsen i desember.

Han går langt i å legge ansvaret for den tette styringen på Stortinget, og påpeker at regjeringen det kommende året tildeler distriktene 300 millioner kroner i såkalt frie inntekter, altså midler som ikke er øremerket et bestemt formål, annet at de skal benyttes i politiet.

– Jeg lytter veldig til signalene som kommer når man problematiserer, for eksempel graden av detaljstyring. Det er en utfordring at Stortinget over lang tid, historisk sett, har drevet med veldig mye detaljstyring av justissektoren, mener Amundsen.

– Man legger veldig klare føringer for all ressursbruk, og det er ikke nødvendigvis sånn at Stortinget, eller departementet for den saks skyld, ene og alene har de beste forutsetningene for å gjøre prioriteringene. Det er man kanskje bedre rustet til å gjøre på distriktsnivå.

Han vil imidlertid ikke spekulere i om det er årsaken til at tilliten blant de ansatte til gjennomføringen av reformen forvitrer.

Lassen i Difi sier hun har forståelse for at det er en krevende reform, og at Stortingets behandling medførte en rekke omfattende krav. Kritikken i rapporten går imidlertid på styringen mellom departementet og direktoratet, presiserer hun.

I rapporten står det at Politidirektoratet oppfatter den ordinære styringsdialogen med JD som «en svært tett og detaljert styring»:

«En så tett og detaljert styring av en underliggende etat fører til at PODs styring av politidistriktene blir tilsvarende detaljert. Når departementet blir opptatt av enkelttiltak, blir også POD naturlig nok opptatt av å levere på det samme.»

– Departementet er selvfølgelig opptatt av å levere på det Stortinget har bestemt, og det skjønner vi. Men det betyr også at man har en tendens til å miste de overordnede målene av syne. Man blir så opptatt av enkelttiltakene at man mister litt perspektivet på hva det er man skal oppnå med reformen.

Difi kommer med sin neste evaluering av nærpolitireformen i oktober. Da skal holdninger, kultur og ledelse under lupen.