Mannen aldri mett

Da Wolfgang Schäuble de seneste årene har uttalt seg om eurosonen, har han helst uttrykt seg i form av irettesettelser. Hellas var en «bunnløs bøtte». Mange land levde «over evne» og kontrakter ble «ikke overholdt».

SPIEGEL + DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra den tyske storavisen Der Spiegel.

Hans tilhørere var derfor overrasket da den tyske finansministeren opptrådte helt annerledes etter et møte med sine europeiske kollegaer nylig. Mens de øvrige møtedeltakerne lusket medtatt og utslitt ut av konferansesalen, ble en Schäuble i svært godt humør skjøvet opp på en scene i et rom uten vinduer hos Det europeiske råd. Så fortalte han om en rekke positive nyheter fra euro-sonen.

• Vekst: pluss i 16 kvartal på rad.

• Arbeidsløshet: synker overalt.

• EU-Kommisjonen: er full av «fremdragende lederpersonligheter».

Til og med utskjelte Hellas mottok noen lovord, som ellers alltid bare mottar spydige bemerkninger fra den kanten. Det virket som om Schäuble prøvde å få tilhørerne til å messe «du får det til!» etter hver eneste nyhet han presenterte.

Til slutt skrudde ministeren av mikrofonen og ga en engelsk feriehilsen på sin beryktede Baden-aksent: «Indscheu your holiday», i det han rullet ut av salen.

Schäuble blir 75 om få uker. Han vil igjen kandidere til Forbundsdagen og er tydeligvis fast bestemt på å fornye seg før han tar fatt på sin siste karriere-etappe. Mannen som lenge var Europas «spare-kommisær» og Tysklands «reservekansler» er nå en mann full av forståelse, som omgås med Den økonomiske og monetære unions (ØMU) forskrifter og nøkkeltall på en avslappet, nesten søreuropeisk måte. I Brussel harselerer de med at han befinner seg på «et viderekomment stadium i alderdommens mildning».

Nå lar Schäuble seg gjerne intervjue om litteratur og musikk. Han snakker gjerne om geostrategi og vet å slå vitser om alderen sin for å smigre publikum. Da han nylig mottok Henry A.-Kissinger-prisen i Berlin uttrykte han stor overraskelse i det han beskuet listen over tidligere prisvinnere. Merkelig, sa han. «Jeg er en av de yngre».

Når han får et vanskelig spørsmål om hvordan man som politiker kan fratre stillingen sin på en verdig måte svarer han besluttsomt: «ved å fortsette». På samme måte som Merkel, som han er bundet til gjennom et komplisert politisk forhold. I det siste har de vært mer som rivaler enn allierte. Ved redningen av Hellas drev hun ham nesten til å gå av. Han kunne styrtet henne under flyktningkrisen.

Han fikk en andre mulighet til å bli kansler i 1997, som Helmut Kohls etterkommer. Schäuble rotet bort sjansen. Et par uker var han Merkels utfordrer. Nå må han igjen innordne seg som hennes undersått. Om Merkel blir gjenvalgt som kansler i september håper Schäuble å bli gjenvalgt som finansminister. Det for å videreføre Europas integrasjon - hans politiske livsverk, på oppdrag fra Merkel. Dette motiverte ham allerede på nittitallet og skal angivelig være grunnen til at han ønsker å oppnå enda mer enn det han allerede har gjort.

På en lun sommerkveld ruller Schäuble rundt i den italienske ambassadørens residens i Brussel. Over en middag med sine kolleger fra Italia og Frankrike ønsker han å diskutere fremtiden til Den økonomiske og monetære unionen, en felles finansminister, et felles eurosone-budsjett og alle de andre ideene Frankrikes president Emmanuel Macron har foreslått å reformere EU med.

Bordet er dekket. Kelnere serverer sekt og fingermat da den franske finansministeren Bruno Le Maire plutselig stormer ut på terrassen. Han er en slank type i slutten av førti-årene, ligner Macron, bare med et gråskjær. Akkurat som sin sjef elsker han den store scenen. Han hilser med håndtrykk, klapper på skuldrer og vinker på sine kolleger slik at pressen kan ta bilder av dem.

Det blir hentet stoler og blomsterpotter blir ryddet til side slik at de tre ministrene sitter ved siden av hverandre. «Akkurat som Potsdamkonferansen», roper en som husker det berømte bildet foran Berlinportene fra 1945. Der skulle statslederne fra de tre seiersmaktene forhandle om et nytt Europa etter andre verdenskrig.

Men det er en viktig forskjell. I Potsdam satt den mektigste av de tre, den amerikanske presidenten Harry S. Truman, i midten. Schäuble, derimot, satt i en av de ytre posisjonene med rullestolen sin, selv om han med god margin var den mest innflytelsesrike av de tre.

Schäuble fikk aldri lede et land, men til gjengjeld har han formet euro-gruppen til sitt styringsinstrument. Hver enkelt regjering i Den økonomiske og monetære union blir rådført av medlemsstatenes respektive finansministere om investeringsprogrammer eller redningsplaner for land, slik som Hellas.

Ingen har vært med så lenge som Schäuble. Han representerer eurosonens største nasjonaløkonomi, noe som gir ham en naturlig autoritet. Når han ruller inn i salen med rullestolen sin, flokker kollegene seg rundt ham - med ærefrykt. Noen på huk, andre på knærne. For utenforstående kan det se ut som om Schäble holder hoff.

I motsetning til Merkel, som fremfor alt unngikk Eurokrisen i 2015, følger Schäuble en plan. Med Hellas som eksempel vil han bevise at en monetær union er et rettssamfunn der man må holde seg til reglene – eller i ytterste konsekvens må bryte ut.

Dette er hans mantra. Derfor utkjemper en innbitt kamp mot sin nye favorittfiende; den venstrevridde athenske statsminister Alexis Tsipras og hans uforutsigbare finansminister Yanis Varoufakis.

Først i siste og avgjørende runde trekker Merkel Schäubles plan. Hun vil ikke skade forholdet til daværende president i Frankrike, François Hollande. På dette tidspunktet når forholdet mellom Merkel og Schäuble et nytt bunnpunkt. Merkel er lettet over at monetærunionen holdt sammen. Schäuble frykter at alt fortsetter slik som før i Europa. Han snakker om avgang, mens hun ergrer seg over at han viser sin misnøye offentlig.

Schäuble er harm over at Merkel fremstiller seg som euroens redning, når det er han som må bære konsekvensene av hennes beslutning. Det er Schäuble som må dele ut nye kredittutbetalinger mot sin vilje, han som må krangle med pengefondet og han som må blidgjøre kritikere internt i partiet.

«Etter Hellas-beslutningen var krigen tapt», sa en av hans folk. «Deretter kunne vi bare vinne enkeltslag.»

Edmund Stoiber sitter i møterommet sitt. Veggene prydes av bilder fra en lang karriere: Stoiber med Helmut Kohl, Stoiber med Vladimir Putin og Stoiber med Arnold Schwarznegger. Til og med et bilde med Angela Merkel henger på veggen. Bildene gjenspeiler hans egen selvoppfatning: denne residensen tilhører en verdensvant statsmann.

Det er slett ikke lenge siden æresformannen i partiet CSU igjen for alvor kunne melde seg på i storpolitikken. Det var da flyktningkrisen herjet som verst. En tid da Union-fraksjonsmøtene ble til tribunaler mot kansleren og parlamentspolitikere hilste hverandre med «MMV»: Merkel må vekk!

Innad i søsterpartiene har Merkel knapt en bitrere motstander enn hun har i Stoiber. Han vil for enhver pris forhindre at kanslerens politikk videreføres. I nødstilfeller vil han til og med styrte henne, men hans håp står og faller på en CDU-politiker: nemlig Schäuble.

De har kjent hverandre i flere tiår og har vært venner i over 30 år. «Schäuble er den viktigste ministeren i kabinettet» sier Stoiber. «Han har mest autoritet».

Stoiber vet at Schäuble er veldig kritisk til Merkels flyktningpolitikk. Han er enig med Merkel i at krisen bør løses på europeisk nivå, men han er uenig i fremgangsmåten hennes. Schäuble vil at Merkel skal være klar og tydelig på at velkomstkulturen som har dominert i Tyskland er forbi, etter at de tok imot flykningene fra grensen i Ungarn. Hadde Schäuble bare ytret meningen sin offentlig, ville Union-fraksjonen nok stått klar til å starte et opprør mot Merkel.

I midten av januar 2016 reiser Stoiber til Berlin for å overtale Schäuble. De møtes i departementet og snakker sammen under fire øyne. De snakker om den kaotiske situasjonen på grensene, advarslene fra sikkerhetsmyndighetene og Unionens synkende popularitet på meningsmålingene. Avslutningsvis sier Stoiber: «Vi har et enormt ansvar for det som venter oss.» Schäuble svarer: «jeg er klar over mitt ansvar.»

Det er et typisk Schäuble-utsagn. Uklart og flertydig. Naturligvis er han klar om Merkel skulle bli styrtet. Etter at Merkel distanserte seg fra sitt eget parti i flykningsspørsmålet, er Schäuble fullstendig overbevist om at han hadde vært en bedre kansler enn henne.

Men mer enn alt annet ser han risikoen det kan medføre: Ville flertallet i fraksjonen faktisk vende ryggen til Merkel? Hvordan vil SPD forholde seg til det? Og gjelder fortsatt det gamle ordtaket «folket elsker forræderi, men ikke forræderen»?

Det finnes en rekke argumenter, men det avgjørende er at Schäuble skyr risiko. Han hadde bare trengt å holde et intervju for å sende det lille avgjørende signalet. Men han viker unna, fordi han ikke kan utelukke at det til sist er han som mister sin stilling, istedenfor Merkel.

På den måten spiller han heller et dobbeltspill som består i å si både det ene og det andre. Å være så utydelig at man ikke kan arrestere ham på noe.

Ved unionsministerens kabinett-frokost tar han ordet og stiller kritiske spørsmål («Stemmer det virkelig at vi ikke kan stenge grensen?»). Samtidig støtter han Merkel når det kommer til flykningsavtalen med Tyrkia. Først roser han kansleren for å «ha reddet Europas ære». Deretter snakker han om en uforsiktig skiløper som har utløst et ras. På den ene siden forsvarer han sin statssekretær Jens Spahn, som gjentatte ganger har klaget på partiledelsen. På den andre siden anklager han CSU-sjef Horst Seehofer for å «angripe kansleren».

På den måten bidrar han til Merkels 180-gradersvending i flyktningpolitikken og redder stillingen hennes. Schäuble er både kritiker og støttespiller, og Merkel kan derfor ta det helt med ro i tilfelle Schäuble skulle angripe henne internt på sin uklare måte. Han kan ikke true henne, og hun kan vise hvor godt hun tåler kritikk.

Schäuble ønsker ikke å være en opprører. Slik rettferdiggjør han sine handlinger. I virkeligheten har han et mer juridisk enn politisk forhold til makt. I partipolitikken må man vise lojalitet i avgjørende situasjoner for å nå toppen. Det gjorde Merkel, da hun på rett tidspunkt brøt med sin overordnede Schäuble i kjølvannet av CDUs donasjonsaffære.

De seneste årene har Schäuble vært en hardnakket kritiker av Merkels politikk som det knapt finnes maken til. Han var mot pensjonsgavene hennes, kjempet mot elbil-incentivene og var motstander av avgjørelsen om å utnevne kanslerkontorets sjef Peter Altmaier til flyktning-koordinator. Likevel tok han aldri opp kampen mot Merkel. Kansleren fikk som regel viljen sin til slutt.

Ved CDUs siste landsmøte roste Merkel sin minister opp i skyene for sin «storslåtte innsats», men når hennes fortrodde kolleger er alene i kanslerkontoret, sladrer de om den gamle mannen som stadig bjeffer, men aldri biter.

Schäubles regjeringsfly står klar til takeoff på rullebanen i Brussel. Regnet i den belgiske hovedstaden har roet seg, men flyet er likevel over et kvarter forsinket.

To medlemmer av Schäubles delegasjon hadde forvillet seg inn i parkeringsgarasjen hos Det europeiske råd. De hadde fulgt en veibeskrivelse de fikk fra en europaparlamentariker fra partiet De grønne. Tidligere ville ministeren gitt de skyldige en real skyllebøtte, men i tråd med sitt nye image som den tyske politikkens milde bestefar tar han imot for-sent-kommerne med en empatisk kommentar: «Dere kan ikke noe for at dere ble feilinformert».

Schäuble har på seg en grå ullgenser. Han sitter på sin faste ministerplass og tenker over hva som fortsatt kan skje i hans politiske karriere. «Jeg er nesten 75 år nå», tenker han. «Jeg må ikke kjempe hver eneste kamp lenger.»

De seneste årene har han konsentrert seg mindre om nasjonale subsidierapporter og mer om internasjonale skatteavtaler. I Berlin forblir han ministeren som endelig sørget for et balansert budsjett for første gang på 45 år, der inntekter og utgifter nullet hverandre ut. Ellers er hans ærgjerrighet begrenset. Stadige feilvurderinger av finansfordelingen har ført til at han har måttet gi etter for statsministres krav i delstatene. Selv om statskassen vokser er han ikke villig til å senke skattene nevneverdig.

Schäuble er en etatist. Han setter sikkerheten til statens finanser foran avlastning av borgerne. Det forklarer hvorfor han i løpet av de neste årene vil gi et skattekutt på bare 15 milliarder euro og en liten senkning av solidaritetstillegget. Her hadde han et mye større spillerom - det tredobbelte, faktisk.

Ministerens lidenskap ligger ikke i de tyske skattetariffene, men i foreningen av Europa. Det er hans favorittprosjekt. Han setter stor lit til Macron og øyner «en gigantisk sjanse for Europa»; til syvende og sist «kan ikke Tyskland lede alene».

• DEN FRANSKE RESOLUSJON: Fremad i alle retninger

Om han skulle få regjere videre kan det virke som om sparediktatoren Schäuble endelig ser seg villig til å løfte på lokket på sparekassen. Det var utenkelig under eurokrisen. Han mener det er «overkommelig» å «beholde Hellas i eurosonen». Han roser Macrons forslag om en europeisk finansminister selv om det vil være «vanskelig» å tilpasse de europeiske traktatene.

Schäuble ser på seg selv som en politisk arkitekt og ingeniøren bak de store politiske utkastene. Han sier at «knapt noe lar seg planlegge lenger i dagens globaliserte verden». Videre sier han at «vi får se hva som lar seg gjøre.» Han høres ikke lenger ut som den Wolfgang Schäuble som ble kalt «beskytteren av de europeiske traktatene». Han høres mer ut som Angela Merkel - dronningen av virvar.

Han har gode muligheter til å beholde stillingen sin. For et år siden hadde han en lang samtale med kansleren, der hun oppfordret ham til å fortsette. Skulle det bli en koalisjon ledet av Union-fraksjonen er det knapt noen som kan utfordre ham. Verken De grønne, Sosialdemokratene eller De frie demokratene har noen kandidater som blir sett på som seriøse utfordrere.

Det forutsetter imidlertid at Merkel er beredt til å kjempe for at Schäuble igjen blir utpekt som finansminister, eller kanskje til og med som utenriksminister? Det forutsetter også at hun ikke har andre personalønsker hun ønsker å innfri, og at hun ikke foretrekker å se ham i en helt annen stilling, for eksempel som president av det folkevalgte parlamentet Forbundsdagen.

Problemet er at Schäubles fremtid er avhengig av mange politiske overveielser.

Et par dager senere ruller finansministeren gjennom den schwabiske byen Waiblingen, til en Mercedes-filial. Bilene i utstillingsvinduene glinser i kveldssola, men ministeren har ingen interesse for de spreke kupé-bilene-, kabrioletene- og limousinene som ville kostet ham en årslønn.

• LES OGSÅ: Bilindustriens jerngrep om Europas politikere

I en hel time forteller han rundt 300 hvithårede tilhørere om den kompliserte verdenssituasjonen: Trump, Putin, flyktningene i Afrika og hvorfor det er så mye bedre at han og Merkel regjerer enn «den fantastiske Schulz». Han snakker om måtehold og den gylne middelvei, og nyter applausen han får når han siterer paven på bred sørvest-dialekt. Selv paven har jo sagt: «for mye er for mye.»

Det er den eneste setningen som kan bli sett på som et stikk til Merkel den kvelden. Schäuble har lært seg å dosere Merkel-kritikken sin så forsiktig at selv ikke de interne kan tyde noe særlig ut av den. Dette gjør han ikke bare fordi de driver valgkamp, men også fordi hennes sterke posisjon har blitt hans svakhet.

Schäuble har kommet til slutten av foredraget sitt. Han snakker om de gode meningsmålingene for Union, men advarer mot å tro at valget er avgjort. Så roser han Angela Merkel, stabilitetens kansler, som «ikke lar seg provosere» og «nyter verdens tillit».

Tillit - det blir et viktig ord. Merkel har alltid kunnet stole på ham. Spørsmålet er: kan han stole på henne?

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate

Oversatt av Håkon-Benedikt Harnes