Annonse
Synspunkt
Med rettferdighetssansen som rettesnor
Jeg opplever det som fryktelig urettferdig og konkurransevridende at en liten lokal møbelsnekker som tar ut en beskjeden årslønn, må tappe bedriftens egenkapital for å betale formuesskatt fordi han eier sitt eget lille produksjonslokale, skriver Kristin Hofstad.
Annonse
Kristin Hofstad er konstituert leder i SMB Norge
SYNSPUNKT | Da jeg nylig ble bedt om å tre inn i rollen som konstituert administrerende direktør i SMB Norge, måtte jeg gå noen runder med meg selv. For selv om jeg har en god del ledererfaring og allerede kjenner organisasjonen godt, er min politiske erfaring noe begrenset. Og i denne rollen bør man jo åpenbart ha en ambisjon om å påvirke politisk.
Som konstituert leder i SMB Norge står man imidlertid fritt til å gjøre sin deltakelse i det politiske spillet så komplisert man vil.
For min egen del har jeg i første omgang valgt å fokusere på hovedpunktene i vårt politiske program og latt meg motivere av å bruke rettferdighetssansen som rettesnor. For når jeg går igjennom sakene som medlemmene våre selv løfter frem som de viktigste, er det nettopp rettferdighetssansen som trigges.
I likhet med dem så opplever jeg det nemlig som fryktelig urettferdig og konkurransevridende at en liten lokal møbelsnekker som tar ut en beskjeden årslønn, må tappe bedriftens egenkapital for å betale pålagt formuesskatt fordi han eier sitt eget lille produksjonslokale. Samtidig ser han at konkurrenten Ikea, som ligger noen kilometer unna, ikke trenger å gjøre det fordi de har utenlandske eiere.
Som om ikke giganten Ikea har nok konkurransefortrinn i utgangspunktet.
Og i likhet med medlemmene våre synes jeg det er fryktelig urettferdig at kravene for deltakelse i lukrative offentlige anbud ofte blir utformet på en måte som gjør at mindre lokale aktører ikke er kvalifisert til å delta. Sånn bør det rett og slett ikke være, og jeg kunne ha fortsatt på denne måten gjennom hele vårt politiske program.
Dette med rettferdighetssansen gjør seg også gjeldende for utfordringer som har dukket opp i kjølvannet av pandemien. Hvis det offentlige eksproprierer tomten din med begrunnelsen om at felleskapet er best tjent med å bruke den til noe annet, så er det en innarbeidet forventning om at du skal bli kompensert med eiendommens markedsverdi. Det er en regel som rimer med folks rettferdighetssans.
Rundt halvparten av de små og mellomstore bedriftene er misfornøyde med hjelpen de har fått fra myndighetenes økonomiske krisepakker
Dersom du som enkeltindivid blir tvunget til å ofre deg og dine interesser for felleskapet så bør du i det minste få en reell økonomisk kompensasjon. Når vi ser pandemiens effekt på mange av landets mindre bedrifter så er det tydelig at man er ganske langt unna å motta en reell kompensasjon for tapet man er blitt påført.
Det siste året har det offentlige pålagt tusenvis av bedrifter over hele landet å stenge ned virksomheten sin helt eller delvis for felleskapets beste. Reiselivsbransjen generelt og serveringsbransjen spesielt er blant de som er hardest rammet. Men vi har også mange helserelaterte virksomheter i SMB Norge-familien som i perioder det siste året er blitt pålagt å stenge virksomheten for å ivareta fellesskapets interesser.
For våre medlemmer er det vanskelig å forstå at man fremdeles ikke har fått på plass en ordning som gir hver eneste av disse bedriftene en reell kompensasjon for tapet de ble påført som følge av dette yrkesforbudet.
Det oppleves også spesielt urettferdig når dette rammer så skjevt.
Mens denne offentlige dugnaden fullstendig har lammet enkelte bedrifter og bransjer, så kan andre vise til rekordomsetning.
Det tror jeg man med fordel kan ta hensyn til i enda større grad enn det vi har sett til nå.
En undersøkelse vi gjorde blant SMB Norges medlemmer for noen uker siden viste at rundt halvparten av de små og mellomstore bedriftene er misfornøyde med hjelpen de har fått fra myndighetenes økonomiske krisepakker. Kun 25 prosent av bedriftene oppga at de hadde fått hjelp fra kompensasjonsordningen for faste utgifter. Oppsummert så mener de at hjelpen har vært for dårlig tilpasset deres behov og at informasjonen fra myndighetene ikke har vært god nok.
Målet med krisepakkene har hele veien vært å hjelpe såkalt «levedyktige» bedrifter gjennom krisen, og det er jo ikke bare for å være grei man har satt seg dette målet. Beslutningstakerne vet nemlig meget godt at norsk økonomis evne til å bære velferdsstaten, er helt avhengig av et levende og velfungerende næringsliv. SMB-sektoren står for halvparten av verdiskapingen og 2 av 3 nye arbeidsplasser hvert år i privat sektor.
Dersom vi om noen år ser tilbake på pandemien og konstaterer at flere tusen «levedyktige» bedrifter forsvant i dragsuget, så er jeg redd det vil koste det norske samfunnet dyrt.
Det ville vært unødvendig og fryktelig urettferdig overfor de som tilfeldigvis ble rammet hardest. Man trenger ikke å ha vært stortingspolitiker for å komme til den konklusjonen. Det holder med en god gammeldags rettferdighetssans.
