Mener EU blir en stadig sterkere utenrikspolitisk aktør

Å få til en enighet om noe som ligner på en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært blant de største utfordringene for EUs medlemsland i det unionen har beveget seg fra utelukkende en økonomisk og handelspolitisk union til en union som favner om alt fra sosialpolitikk til politispørsmål. Løsningen har rent formelt vært å sørge for at det i EU er medlemsstatene som har det siste ordet i utenrikspolitiske spørsmål, mye på grunn av den frykten land gjerne har for å gi fra seg kontrollen over sin egen selvstendighet i disse kontroversielle spørsmålene.

Blir stadig mer europeisert

Imidlertid mener de to forskerne Guri Rosén og Marianne Riddervold, begge postdoktorer ved Arena, senter for Europaforskning, at det er mye som tyder på at også utenrikspolitikken stadig mer preges av at de såkalte fellesskapsinstitusjonene, og da særlig Kommisjonen og Parlamentet, har fått mer å si. I en ny artikkel i tidsskriftet European Foreign Affairs Review argumenterer de for at medlemslandenes utenrikspolitikk blir mer europeisert, og viser til eksempler både fra den europeiske anti-piratoperasjonen i Somalia og EUs maritime sikkerhetsstrategi fra 2014.

– Funnene understreker at det i praksis ikke lenger er realistisk å snakke om utenriks- og sikkerhetspolitikken som rent mellomstatlig og dermed ulikt alle andre politikkområder. Selv om medlemslandene fremdeles er i førersetet, ser vi at utenriks- og sikkerhetspolitikken i praksis har blitt «europeisert». Vi vet også både fra tidligere forskning og fra den norske Europautredningen at stadig mer av de europeiske landenes utenrikspolitikk koordineres og utformes innen rammen av EU, sier Riddervold.

Forskerne mener årsaken til dette blant annet kan være at det er et krav at den felles utenrikspolitikken skal koordineres med alle andre politikkområder i samarbeidet.

– I praksis kan det også være vanskelig å skille mellom hva som faller under kategorien utenriks- og sikkerhetspolitikk og hva som hører under andre politikkområder i EU, slik som handel, miljø, utvikling, utvidelse, transport og så videre. Et eksempel på et slikt bredt politikkområde, og som vil være interessant å følge for Norge, er den maritime sikkerhetspolitikken, blant annet etablert i lys av konflikten i Ukraina og de økte flyktningestrømmene.

Får norske konsekvenser

Riddervold mener funnene kan indikere at det vil komme mer integrasjon også på dette området i årene som kommer, og at man i større grad vil se en tendens til en felles EU-utenrikspolitikk som erstatning for de 28 ulike utenrikspolitikkene som kan ses som regelen i dag. Dette vil også få påvirkning for Norge, påpeker EU-forskeren.

– Flere av EU landene er blant Norges tradisjonelt viktigste allierte. At de i økende grad samarbeider innenfor EU og i varierende grad i samarbeid med Nato, stiller Norge overfor en rekke dilemmaer, all den tid det begrenser Norges mulighet til å påvirke medlemslandene individuelt, eller i Nato. Faren er også at Norge settes på sidelinjen når EU-landene opptrer sammen i ulike situasjoner, sier hun.

Hun advarer samtidig om at de mange uformelle kanalene for innflytelse som åpnes, også for Norge, når utenrikspolitikken blir stadig mer europeisk kan gjøre det vanskeligere å få demokratisk kontroll over det samme politiske området.

– Man kan tenke seg at spesielt Kommisjonens, men kanskje også Europaparlamentets involvering, kan gi flere uformelle kanaler for innflytelse, spesielt på felt der Norge har en ønsket kompetanse. Imidlertid tar slike uformelle innflytelseskanaler utenrikspolitikken enda lenger vekk fra demokratisk kontroll.

Tror EU-hæren er langt unna

Et stadig tilbakevendende tema i spørsmålet om EUs utenrikspolitikk har vært spørsmålet om en egen EU-hær, senest gjennom en rapport fra tenketanken Centre for European Policy Studies skrevet av det nærmeste EU-systemet kommer en «utenriks-guru», den tidligere høyrepresentanten Javier Solana. Riddervold tror imidlertid det er lenge til vi får se en egen, permanent EU-hær. Samtidig viser hun til at det er stadig større vilje til å bruke soldater under EU-ledelse nå enn før.

– Forsvarspolitisk er dessuten fremdeles Natos hjørnestenen i Europa. Når det er sagt, skal man ikke underkjenne at EU også har militære midler til rådighet. Noen av disse, som de såkalte battlegroups, skal være stående styrker som skal kunne settes inn på kort varsel. Det er også mye militært samarbeid mellom medlemslandene, i mindre grupper, innenfor rammen av EU. Og vi ser en økende villighet til å bruke EU som organisasjon til militære oppdrag, ikke minst fordi EU i motsetning til Nato har mulighet til å trekke på en lang rekke ikke-militære midler i tillegg til og i kombinasjon med militære midler. Av spesiell relevans for Norge tror jeg vi vil se en sterk utvikling på det maritime feltet. Men en egen hær, disponert av EU, uavhengig av medlemslandene, sitter nok langt inne, sier hun.

Riddervold tror også det vil komme felles løsninger på den store flyktningutfordringen som EU nå står overfor.

– Hvis jeg skal spekulere, tror jeg EU-landene vil komme frem til en felles løsning. Kanskje vil dette bli et av de områdene hvor noen land velger å gå videre, selv om man først og fremst vil søke alleuropeiske løsninger. Men det er klart en test både av styrken på samholdet i EU og på hvorvidt EU er tro til de verdier samarbeidet hevder å hvile på, sier forskeren.