Menneskelig­heten vi ikke kan komme bort fra

Vi hadde akkurat kommet fra en lang og rimelig fuktig middag på en lekter langs Taedong River, i hjertet av Nord-Koreas «showpiece» – hovedstaden Pyongyang. To kvinnelige servitører hadde avsluttet med å synge noen svært støyende karaoke-numre sammen med vår engelske tur-guide, Mick. Nå, i bussen tilbake til hotellet, ga en ung lokal guide seg til å synge en inderlig tolkning av «Danny Boy». Hans sjarmerende og elegante kollega, Miss Peng – Nord-Korea er ingen novise når det gjelder å imponere besøkende – snakket om det presset hun kjente på som ugift kvinne på 26 år. En hvit hårklemme fra Chanel blinket i håret hennes. En annen av våre vakter – det var fire eller fem for oss 14 – hadde med et kamera som dokumenterte alle våre skritt til det vi ble forsikret om skulle bli en «souvenir-video. Han sa stadig: «Dere tror jeg er en spion fra regjeringen, ikke sant?»

Det trodde vi. Vi visste at det rett bak den glitrende fasaden til denne kulissebyen, i 2014, var et sønderrevet landskap av sult og undertrykkelse. Vi antok at medpassasjerene som hilste så varmt på oss (på engelsk) i T-banevognene, som tydelig var laget for å vises frem, mest sannsynlig var skuespillere, instruert av regjeringen til å ligne vanlige folk. De fleste nordkoreanere har ikke lov til å sette sine ben i denne festningen av futuristiske høyblokker og et 105-etasjes turisthotell som ser ut til å være permanent halvferdig. Dette var ikke min første tur til Pyongyang. Første gang jeg dro dit var i 1990 – og glemte aldri at hvert koreograferte skritt var designet for å sende utlendinger hjem med de samme Disney-lignende bildene.

Men jeg var tilbake i Nord-Korea fordi jeg ikke noe annet sted hadde jeg blitt stilt så søkende spørsmål om hva det virkelig betyr å være menneske. Ikke noe annet sted har på samme måte rokket ved mine enkle antakelser om hva «virkelighet» virkelig er. Selvfølgelig var det slik at menneskene rundt meg gråt og blødde og var sinte, akkurat som meg, men hva gjør det med dine menneskelige instinkter når du blir fortalt at du kan bli dømt, kanskje til døden, hvis du setter frem et bilde av din mor – eller barnebarnet ditt – i hjemmet ditt, i stedet for et bilde av nasjonens far? Inkluderer det å være menneske virkelig også det å ikke få lov til å forlate hjembyen sin, og å ikke få lov til å si hva du tenker?

Jeg har aldri vært i tvil om at menneskelighet er et privilegium, selv om vi, som de dyrene som tenker, også er vesener som handler, planlegger og fantaserer. Regjeringer prøver å undertrykke dette til tider, og mange av oss i den friere verden fanger oss selv ved å velge å leve gjennom skjermer, eller å se gjennom skjermer. Den buddhistiske demagogen Ashin Wirathu, som opplevde at den felles menneskeligheten Buddha arbeidet så hardt for å belyse ble utfordret, sammenlignet sine muslimske naboer i Myanmar med ulver og sjakaler. Stadig flere av oss ser for øvrig nå for tiden ut til å leve i et post-humant tempo bestemt av maskiner, vi er ved et punkt hvor vi knapt har tid for barn og venner. Men om vi føler oss som mindre menneskelige – eller later som vi kan programmere bort dødeligheten, så er dette for de fleste av oss er et valg vi gjør, som vi kan gjøre om på i morgen.

I mitt hjemland gjennom mer enn 30 år, Japan, er det ingen som har betenkeligheter med å bli viet av en robot, eller å si unnskyld til en blyant etter at du har kastet den gjennom rommet. Mine naboer skravler muntert i vei om «2,5-dimensjonale karakterer» eller «halv-mennesker». Deres regjering har utnevnt den søte, munnløse tegneseriefiguren Hello Kitty og det 22. århundres blå robot-katt, som kalles Doraemon, som kulturelle ambassadører. Grensene mellom animert og uanimert er annerledes i et animistisk Shinto-univers – du ser det i de vakre filmene til Hayao Miyazaki – hvor hvert gresstrå eller støvkorn antas å ha en sjel.

I Japan, som i nabolandet Nord-Korea, er et menneske ofte ansett å være en del av en enhet, en stemme i et kor; jobben hennes er kanskje å være usynlig, uhørlig og utvisket for alle rundt henne. Hos firmaet Family Romance i Tokyo står 1200 skuespillere klare til å etterligne et barns fraværende far eller en kones utro elsker. For betaling. Henn-na-hotellet i Nagasaki beskriver seg selv om verdens «første hotell bemannet med roboter».

Men alt dette betyr bare at grensene for å føle menneskelige følelser er vide, så vide at de inkluderer pollenkorn eller jernbanevogner som folk tar med seg gaver til. Selv de døde behandles som menneskelige i Japan. Etter at min svigermor gikk bort i februar, sluttet ikke de nærmeste slektningene å snakke med henne. De satte frem et glass med favorittølet hennes ved siden av kisten og sminket vokskinnene hennes med rouge. Min kone setter fortsatt frem mat til sin far, fem år etter at han ble gravlagt. Denne måneden vil vår sønn komme hjem, fordi hans bestefar og bestemor som er gått bort er antatt å komme på besøk i tre dager da de også.

For meg bekrefter bare dette den magefølelsen mange av oss har om at hellighet og menneskelighet kan være tettere sammenknyttet enn vi forestiller oss. Jeg har snakket med Dalai Lama i 44 år nå, og jeg blir ofte svært rørt når han understreker hvor dødelig han er – noen ganger utålmodig, noen ganger sørgende – akkurat som alle oss andre. Jeg vender stadig tilbake til romanene til Graham Greene fordi han minner oss om at en «whisky-prest», en prest med lav moral, kan bli full, skulke unna pliktene sine, til og med bli far til et barn, og likevel heve seg til et nivå av godhet og uselviskhet som en from kardinal kan misunne ham. Det ligger i vår sårbarhet. Greene visste at det er her vår styrke virkelig ligger (om ikke for noe annet, så bare fordi vår kapasitet til å føle noe for alle andre også ligger her).

I over tretti år har jeg reist rundt – til Yemen, til Påskeøya, til Etiopia – for å se hva menneskelighet kan være, bakenfor ulike vaner og omgivelser og etnisitet. Jeg har sett unge mødre dukke unna kuler, barn bo på søppelhauger og mennesker med sykdommer som har ført dem langt unna det meste av den kapasiteten og selvkontrollen vi forbinder med det å være menneske. Hvis omstendighetene forandrer seg, tviler jeg ikke på at menneskeligheten til omtrent alle kan gjenvinnes.

Første gangen jeg besøkte Nord-Korea, 24 år før kvelden min på lekteren, fulgte guiden meg ut til en høyde den siste ettermiddagen jeg var i byen. Det var bare vi to. Nedenfor så vi de moderne (ofte ubebodde) skyskraperne, fornøyelsesparkene og de perfekte, brede gatene som regjeringen hans hadde laget av det som 35 år tidligere hadde vært ruiner, en by jevnet med jorden, hvor nordkoreanerne hevdet at bare to bygninger var blitt stående.

Min guide var ikke født i går, han hadde studert tre år i Pakistan og snakket urdu og engelsk. Han visste at hans tanker om hva det er å leve et menneskeliv var veldig annerledes fra mine. Men det han sa var, «Ikke hør på min propaganda. Bare fortell dine venner tilbake i Amerika hva du har sett her.»

Gikk han bare utenfor manus for et øyeblikk – eller kom han med noe listige beskjeder som regissørene hans hadde gitt ham? Jeg visste ikke. Men jeg kjente at han appellerte til noe menneskelig i meg og den forståelsen to mennesker kan dele, selv om de kommer fra forskjellige verdener. Offisielle Pyongyang er for meg prototypen på umenneskelighet, men mens guiden min veivet og vinket farvel da jeg gikk gjennom passkontrollen, kjente jeg med fornyet styrke at ingen andre mennesker kan ta menneskeligheten vår fra oss. Det er det bare vi selv som kan gjøre.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.