Mens Trump fosser videre krangler venstresiden i USA om identitetspolitikk

Fem dager etter offentliggjøringen av den vonde boken om Det hvite hus´ dysfunksjonalitet – «Fire and Fury» – setter historikeren Mark Lilla seg inn i et tog i retning Washington. I en podiumsdiskusjon ved tankesmien Hoover Institution skal han igjen forklare hvorfor katastrofen Donald Trump også er en katastrofe for Demokratene.

Satser på at ikke-politikere gjør jobben

Demokratene mislyktes ikke bare i å stoppe et parti som hadde en klovn som presidentkandidat. Et år senere har de også mislyktes i å organisere en virkningsfull opposisjon mot presidenten. På en eller annen måte håper de på Robert Mueller, spesialetterforskeren i Russland-saken. De håper på Gloria Allred, den kvinnelige advokaten som vil ta presidenten til retten på grunn av seksuell trakassering. De håper på at den ekstreme Alt-Right-bevegelsen kanskje likevel vil føre til at trumpismen knekker sammen. Men ikke noe av dette danner utgangspunkt for et tydelig og alternativt politisk program.

For kort tid siden, ut av ingenting, bød igjen sjansen seg til å få inn en fulltreffer. I den sammenheng minnet Demokratene mye om et fotballag som snubler i det de skal score på et perfekt innlegg som ruller sakte forbi målet. «Vanity Fair»-journalisten Michael Wolffs bestselgende avsløringsbok «Fire and Fury» beskrev tilstandene i Trumps hvite hus som så kaotiske, at presidenten denne gangen virket å være ferdig, mente mange.

Mark Lilla avviser dette. Han har ikke engang lest boken.

– Etter min mening burde boken jobbe for seg selv. Demokratene derimot, burde konsentrere seg om å vinne valg, sier han.

Mark Lilla er professor for idéhistorie i New York ved Columbia University. Kort tid etter Trump-valget ga han de amerikanske «liberals» – som han regner seg å være en del av – deler av skylden for valgkatastrofen i en bitende gjestekommentar i New York Times. Etter at han leverte det som skulle bli avisens mest leste gjestebidrag det året, regnes han som noe i nærheten av den amerikanske venstrefløyens profet. En av dem som tett følger, men likevel ikke en del av, politikkens gang. Han føyer seg heller inn i vitenskapens observatør-posisjon, noe som byr på visse problemer. Mer om det senere.

Politikk for narsissister

Med bakgrunn i avisartikkelen han skrev over to ettermiddager, publiserte han i august en smal, skarp bok som resulterte i mye kritikk. Den heter «The Once and Future Liberal. After Identity Politics», hvorav den amerikanske betegnelsen «liberal» betyr noe helt annet enn det europeiske begrepet. «Liberal» på amerikansk er et begrep høyresiden jevnlig bruker, ofte nedsettende, om venstreliberale. Noe tilsvarende når europeiske konservative bruker betegnelsen «sosialister» hvis de virkelig vil snakke ned sine sosialdemokratiske meningsmotstandere.

«Vi som en gang var stolte og progressive liberale har blitt tapere, fordi vi ikke lenger har en klar forestilling som er begripelig nok for flertallet om hvordan landet skal se ut for alle», skriver Lilla i boken.

«Politikk for oss er ikke lenger et forsøk på å skape et fellesskap som omfatter så mange som mulig, fortsetter han».

«Vi snakker ikke om andre, men om oss».

«Vi ser ikke ut, men bare på oss selv».

«Narsissismens politikk», kaller Lilla det.

Statsvitenskapen kjenner til et begrep for denne tilnærmingen til politikk. I USA er det i blitt til et kampbegrep: Identity Politics.

Det handler om politisk mobilisering gjennom kjennetegn knyttet til egen identitet, slik som hudfarge, kjønn eller seksualitet, heller enn parti, ideologi eller næringslivsinteresser. Verdenssynet til identitetspolitikkens representanter ledes an av at man antakeligvis bare kan snakke ut ifra egne perspektiver.

Og hvis Demokratene ikke klarer å treffe flere av disse velgerne hjemme, får de problemer. For de liberale politikerne i USA har ikke akkurat vunnet spesielt mye den siste tiden. I løpet av de siste åtte årene, da Barack Obama var president, har det demokratiske partiet tapt tusenvis av embeter. Fremfor alt på det regionale nivået, der kontakten mellom velgerne og de de styrende politikerne er mindre abstrakt. Derfor er Donald Trump president i dag.

Fordi det ikke gikk an å formidle til millioner av velgere i de landlige regionene Ohio, Vest Virginia eller Michigan at det er viktig at transseksuelle mennesker får lov å gå på det offentlige toalettet de ønsker (og det er viktig), samtidig som bare halvparten av innbyggerne har jobb i noen områder av Vest Virginia og hver fjerde er avhengig av opioider.

Kampen mot de politisk korrekte

Identitetspolitikkens mest kjente produkt er den ofte foraktede politiske korrektheten. Den er et enkelt mål for enhver trailerpark-beboer og Trump-velger i Alabama, og Trump selv hugger som kjent selv mer enn gjerne løs på de politisk korrekte med stor fornøyelse.

I et intervju for kort tid siden sa Trumps tidligere sjefsstrateg, nasjonalisten Steve Bannon i all åpenhet at: «så lenge demokratene snakker om Identity Politics har han dem under kontroll». Dette var før hans sitater om Trump og hans familie i Fire and Fury-boka førte til hans undergang.

– De kan gjerne snakke om rasisme hver dag. Så lenge venstresiden kommer med rase og identitet og vi samtidig stiller opp med økonomisk nasjonalisme kan vi knuse Demokratene, uttalte Bannon.

Mark Lilla er enig med Bannon i denne statusrapporten. «The Liberals» er fanget i en moralsk begrunnet panikk som omhandler hudfarge, kjønn eller seksuell identitet; det demokratiske partiet er bare en løs sammensetning av kystmetropolenes utdannede eliter og alle mulige slags minoriteter.

– Det hindrer den amerikanske venstreliberalismen fra å bli en forent kraft, mener Lilla.

En formiddag et par uker før oppstyret rundt Michael Wolffs, bok snakket Mark Lilla med studentene sine på Columbia University om den franske statsviteren Alexis de Tocqueville. Lilla forklarer at Tocqueville egentlig reiste til USA i 1820-årene med oppdrag om å studere straffesystemet. Han kom tilbake med en analyse «Om demokratiet i Amerika», som i dag regnes for å være hans hovedverk. Til tross for hans begeistring for det amerikanske demokratiet, henviste han også til farene ved det og advarte mot «flertallets tyranni».

– Jeg hadde ikke slått opp i Tocqevilles bok på 20 år, forteller Lilla på veg inn på kontoret sitt i sjette etasje i Kent Hall, med utsikt over campusen.

Lilla snakker med en varm, behagelig stemme og sier at etter Trump, så er det ikke bare han, men også andre amerikanske intellektuelle som søker råd hos Tocqueville og hans nesten 200 år gamle skrifter. Lilla innledet et av kapitlene i sin nye bok med et sitat der Tocqueville skriver om dette «flertallstyranniet», der mennesker sammenligner hverandre og alle kun bryr seg om seg selv.

Flertallets tyranni virker plutselig reelt i USA; et flertall fra de såkalte rustbelte-statene, der industrianleggene råtner og styrer landet i avgrunnen, anført av Donald Trump – slik føler den venstreliberale mainstreamen i New York det. «Deplorables» – miserable – kalte Hillary Clinton disse menneskene. Senere har de karakterisert seg selv på samme måte – miserable, stolte og hatefulle. De vil aldri ta en eller annen bestselger, skrevet av en journalist fra New York som hevder at alle i Det hvite hus synes Donald Trump er uskikket, seriøst.

Østkysteliten taper terreng

Deres hat gjelder fremfor alt det de også ser ved Lillas universitet, Columbia University: en venstreliberal østkystinstitusjon, som huser en realitetsfjern elite bestående av tidligere sekstiåttere som nå er blitt rike professorer og en gjeng sensible, bortskjemte studenter. Gjennom nyhetskanalen Fox News, som regnes som de miserables megafon, får også folk i Ohio eller Alabama med seg at det finnes studenter som Emma Sulkowicz, som i månedsvis gikk rundt med en madrass på campusen for å demonstrere mot en voldtekt fra en medstudent, der det ifølge universitetets etterforskning kom fram at den angivelige voldtekten aldri fant sted.

Mark Lilla har tilbrakt storparten av sin arbeidskarriere i slike miljø. Ved Columbia University og Yale, med mindre avbrekk i Paris eller Berlin. Han er 61 år gammel, går med dyre jeans, oppknappet hvit skjorte og en marineblå blazer med et smalt snitt og langt hår. En amerikansk versjon av en europeisk intellektuell radikaler.

Et drøyt år etter det sjokkerende Trump-valget er Lillas analyse blitt den mest gangbare forklaringsrammen blant liberale TV-kommentatorer. Om det venstreliberale establishmentet slutter å forakte den nedre hvite klassen, slutter å kalle dem rednecks eller miserable og snakker litt mindre om LHBTI-fellesskapet (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle) ville kanskje folk bortenfor de liberale kystbyene begynne å høre på dem igjen, heter det.

Men hva skal man fortelle dem? På halvannet år, helt frem til valgdagen, klarte ikke kandidaten Hillary Clinton å forklare hvorfor hun ville bli president og hvilket Amerika hun forestilte seg. Dette rører ved problemene de amerikanske liberalerne og det europeiske sosialdemokratiet står overfor. Muligens på en annen måte når det gjelder det europeiske sosialdemokratiet, men de vet akkurat like lite om hvordan man setter sammen temaer som innvandring, rettferdighet, Europa og fremskritt med en følelsesladet historie.

To definerende epoker

I boken sin nevner Mark Lilla to situasjoner i nyere amerikansk historie der en politisk leir kan formulere en slik logisk historie. Han snakker om to «epoker» eller – i religiøs sammenheng – to trossystemer. Den første av disse periodene kaller Lilla «The Roosevelt Dispensation». Den begynte med trettiårene med New Deal, fortsatte frem til borgerrettsbevegelsen i sekstiårene og stagnerte i syttiårene. Deretter fulgte «The Reagan Dispensation» fra begynnelsen av åttiårene og fram til Trump. Begge disse dispensations, eller epokene, medførte et «inspirerende bilde av Amerikas skjebne og en tydelig fortelling som regulerte den politiske debatten».

Den første epoken fortalte en historie om et felles prosjekt med navn Amerika som nådde sitt høydepunkt i femtiårene – en nasjon av borgere som beskyttet hverandre gjensidig, og som forsvarte en hver innskrenking av deres grunnleggende rettigheter sammen. «Signalordene var solidaritet, karrieremuligheter og borgerplikt», skriver Lilla.

Ifølge Reagan-epoken oppløser individualismen kollektivtankene. Hvert enkelt individ, hvert firma, hver familie skal selv begi seg ut på søket etter den økonomiske lykken. En regulerende stats lenker ble avskaffet i så stor grad som mulig. Signalordene her var «eget ansvar og minimal statlig styring».

Kjennetegnene ved historiene om de to epokene lar seg føle mer enn de kan enn vises til konkret, mener Lilla.

Historiene er nærmest romantiske, men det hjelper politikken som føres fordi de forklarer verden til velgere.

Det er psykologien i en tidsperiode som lar seg prege av et bilde eller en fortelling. Roosevelt-epoken var en tid preget av Demokratene. Reagan-tiden var preget av Republikanerne. En visjon fra høyre, og en annen fra venstre. Likevel kunne den andre politiske leiren leve med dem.

Venstreorienterte hadde aldri noen alternativ historie å stille opp med i Reagan-epoken, og nå når den er utløpt og det letes etter et nytt bilde av Amerika, har de lite å tilby. De har bare identitetspolitikken, men den beveger seg bortenfor det politiske apparatet. Det er ikke politikk, men en bevegelse. De som vil endre minoriteters kår må slutte demonstrere, og heller organisere et politisk flertall. De må bli valgt inn i føderale og lokale parlament, de må bli borgermestere og sheriffer eller bli utnevnt til dommere. «We need no more marchers» skriver Lilla. «We need more mayors». Vi trenger færre demonstrasjoner og flere borgermestere.

De høyreorienterte har skjønt nettopp dette. Republikanernes reaksjonære fløy besitter ikke bare en klar forestilling om hvordan et Amerika etter Obama skal se ut (nemlig slik som det gamle, før borgerrettighetsbevegelsen), men prøver også å besette poster med trumpister på alle mulige nivåer. Trump alene har frem til November utnevnt 58 nye føderale dommere. Det er mer enn samtlige av hans forgjengere gjorde på samme tid. Gjennom en reaksjonær restaurering bygger Trump om landets juridiske ryggrad.

Hvordan Trump-folkene i årevis har fulgt en politisk masterplan står beskrevet i Bloomberg-reporteren Joshua Greens bok «Devil´s Bargain». Der finner man alt det Mark Lilla savner hos Demokratene: en visjon som blir omsatt med besluttsomhet.

Ifølge trumpistene må institusjonene restaureres og tilhøre hans befridde Amerika, der man isolerer seg politisk, militært og økonomisk, der enhver beskytter seg selv med sitt eget våpen og kristendom er den dominerende religionen. Identitetspolitikkens vinninger –kvinnens likestilling, kompensasjon for afroamerikanere, abortrettigheter og homofilt ekteskap – har blitt irrelevant. I alle fall siden 2013, hvis ikke enda tidligere, har kloke og mektige folk jobbet i det skjulte for å sette i verk Trump-folkenes visjon, som de senere har begeistret millioner av mennesker med, mener Mark Lilla.

Stephen Bannon og matematikeren og hedgefond-milliardæren Robert Mercer arrangerte ingen demonstrasjoner, de grunnla ingen bevegelser, ei opptrådte de offentlig. Istedenfor fikk de etablert Breitbart som et innflytelsesrikt medium, opprettet det tilsynelatende uavhengige Government Accountability Institute som lykkes med å forsyne den seriøse pressen med etterforskningshistorier om Demokratenes maktmisbruk. De grunnla en filmproduksjon som viste dokumentarer som «Clinton Cash» under filmfestivalen i Cannes og et firma for valganalyse og -manipulasjon med navn Cambridge Analytica.

Da Hillary Clinton som forventet offentliggjorde hennes kandidatur i 2015, hadde Mercer og Bannon innstilt alle sine instrumenter i angrepsposisjon. I Clinton-leiren, som angivelig hadde vært gjennom alt, som hadde utømmelige finansielle ressurser og var utstyrt med en vel-oljet valgkampmaskin, ante de ingen verdens ting.

Glem kompleksiteten: De er rasister

Mens det liberale establishmentet ofrer seg til fordel for storbyens homofile afroamerikanere (spesifikke minoriteter) og forsømmer den hvite Hillbillyen fra Ohio (en stor velgermasse), kan den afroamerikanske skribenten Ta-Nehisi Coates berolige dem: Det er ikke bare Demokratenes skyld. Valget av Donald Trump har andre, viktigere grunner.

Coates er forfatter av et annet aktuelt og mye diskutert essay, ved siden av Lillas. Coates er kjent for sine åpne rasismeanalyser og er blitt en av de venstre-intellektuelles stjerner etter at han utga boken «Between the World and me».

Coates forkaster Lillas synspunkter i essayet «The First White President». Lillas analyse er bare enda en vag påstand som skjermer folk fra en mye mer smertefull virkelighet og fra den virkelige grunnen til at Trump ble valgt, skriver Coates. Trump ble stort sett valgt av hvite med rasistiske motiver.

Coates skriver: «Ifølge gjengs oppfatning har det demokratiske partiet forvillet seg ved å gi opp næringsliv og arbeidsplasser som politiske tema til fordel for samfunnsmessig utjevning». Men det stemmer ikke, mener Coates. Folk som Lilla ser på det som en motreaksjon fra en foraktet hvit arbeiderklasse, som politiseres og romantiseres, men som i virkeligheten baserer seg på lengselen etter «white supremacy» – hvit overmakt.

Den til dels heftige kritikken av hans analyse har truffet ham. Lilla har hatt verbale sammenstøt med David Remnick, sjefredaktøren for de venstre-intellektuelles hofforgan «The New Yorker», om rollen til «Black Lives Matters», som er en afroamerikansk protestbevegelse mot politivold. Lilla kalte den for et «skoleeksempel» for «hvordan man nettopp ikke skaper solidaritet». I «New York Times» kalte en av hans kollegaer fra Yale boken hans for «Trolling kamuflert som lærdom».

En ny generasjon studenter

Kritikken mot Lillas og hans akademiske meningsfeller kommer fra de som mener USA i dag står overfor en helt ny generasjon studenter. Identity Politics føres først og fremst av millennial-studenter ved landets privilegerte universiteter: ved Berkeley i San Francisco, i Oberlin i Ohio og Northwestern i Chicago. Overalt møter man den samme typen desillusjonerte venstreliberale Babyboom-professorer som innhentes til venstre av sine millennial-studenter. Disse professorene forstår seg ikke lenger på disse studentene som de nedsettende kaller «social justice warriors». De føler seg presset av dem. De forstår ikke studentenes kritikk av fakultetets omgang med temaer som hudfarge, kjønn og seksualitet. Selv demonstrerte de mot Vietnamkrigen.

Dagens studenter snakker om «interseksjonalitet» og mener med det samspillet mellom forskjellige identitetskarakteristikker, så fremt professorene har forstått det. De gamle venstreorienterte synes de nye er sensible og drømmende. Det synes Lilla også: «Get real» oppfordrer han dem i boken sin.

Tilbake til forelesningen på universitetet. Nå forteller Mark Lilla om datteren sin.

– Sophie er lesbisk, sier han. Hun har vurdert å studere ved Oberlin College. Ved en introduksjonsomvisning spurte hun studenten som ledet omvisningen (som gjennom tallrike buttons signaliserte at hun var lesbisk) hvordan forholdet mellom mannlige og kvinnelige studenter på universitetet var.

– Hvem kan egentlig si hva som er mannlig og kvinnelig? svarte hun.

Det hadde til og med avskrekket datteren hans, forteller Lilla.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---