Middelmådig norsk forskning

Under en konferanse i regi av Forskningsrådet onsdag denne uken la to svensker endelig frem rapporten som viser kvaliteten i norsk forskning. Professorene Mats Benner og Gunnar Öquist har i mer enn ett år reist land og strand rundt i Norge og vurdert universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt. Det blir mange besøk – til mange rare steder.
Dessuten har de to svenskene sammenlignet ståa i norsk forskning og høyere utdanning med andre land. De to har gjort samme øvelse en rekke ganger, blant annet i hjemlandet Sverige (se også Ukeavisen Ledelse nr. 3 – "Svenske med oppskrift på norsk suksess").
Ståa for kvaliteten i norsk forskning er som følger, når man vurderer det rent kvantitative:

• Norge har tatt igjen mye av avstanden til resten av verden de siste 20 årene. Mens våre forskere tidligere publiserte få forskningsartikler internasjonalt, er vi nå over godt verdensgjennomsnittet når det gjelder antall publiseringer.
• Men vi er dårligere på antall siteringer i anerkjente, internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Dessuten blir vi sitert mindre i de aller viktigste tidsskriftene.
• Norge er på nivå med Sverige og Finland når det gjelder kvalitet. Mens Sveits, Nederland og Danmark er blant de beste i Europa – og verden.

Norge burde ha ressurser og muligheter til å bli mye bedre, konkluderer rapporten.
Ifølge de to svenskene har norsk forskning og utdanning forbedringspotensial på følgende punkter, som alle er drivere for kvalitet:

• Politikk: Forskningspolitikken må bli mindre detaljert og styrende.
• Finansiering: Norsk forskning har mye penger, men pengene brukes for bredt og lite målrettet.
• Karriere: Norsk forskning rekrutterer for dårlig. Prosjektansettelser og høy bruk av midlertidige stillinger bremser den langsiktige utviklingen av høy kvalitet.

Mats Benner sier til Ukeavisen Ledelse at han er forundret over den lite spissede satsingen på forskning i Norge. Han sammenligner med idretten, der vi er ekstremt dyktige til å dyrke frem enere. Mens "alle skal med" når det gjelder vitenskap.
– Det bevilges mye penger til norsk forskning. Men midlene spres for bredt. Resultatet er at alle får, men alle får for lite, sier Benner. Han vil ikke mene noe om den geografiske spredningen av forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Norge, men påpeker at det sannsynligvis er for mange av dem.
Også kulturen ved norske universiteter og høyskoler får kritikk i rapporten. Institusjonene blir for demokratisk og konsensussøkende. Denne kulturen hindrer godt og tydelig lederskap.
– De fleste universitetene velger sine rektorer. Bør vi slutte med det og heller ansette på faglige kriterier?
– Jeg vet ikke om valg av rektor betyr så mye. Det er jo flere institusjoner i Norge der rektor blir ansatt. Jeg vet ikke om de er så mye bedre som ledere. Dette er mer en kulturell greie, mener Benner.

Men han tror valgsystemet er en del av kulturen om å gjøre alle til lags.
– De som stiller til rektorvalg kjører en presidentlignende kampanje som skal "please" alle. Da får man ikke ledere med et tydelig mandat, sier Benner. Han viser til en analyse av britisk politikk som illustrasjon.
David Cameron er blant de siste politiske ledere av sitt slag. En som gjerne vil bli leder, men som ikke helt vet hvorfor.
I Storbritannia kaller noen dette nå for "Cameron-syndromet". Uten et klart mandat, sitter man igjen uten handlingsrom. Det samme kan man si om lederrollen ved norske universiteter, mener Benner.
Han er også svært opptatt av at universitetene må bli bedre til å rekruttere de beste. Dagens system er avhengig av midlertidige prosjektstillinger som ikke gir rom for langsiktig satsing på de beste. Tall fra NIFU viser at gjennomsnittsalderen øker blant de vitenskapelig ansatte (se figur).
– Hva må til for å rekruttere de beste talentene. Må de beste få bedre lønn enn andre?
– Man må rekruttere bredt. Også utenfor landets grenser for å finne de beste. Og ja, de må få gode vilkår. Men lønn er ikke det viktigste. Dette er ikke folk med dyre vaner. Men de må få trygge rammer. Faste ansettelser er jo en start, mener Benner.

Forskningens eldrebølge

Gjennomsnittsalder for ulike vitenskapelige stillinger ved norske universiteter og høyskoler.

De vitenskapelig ansatte blir stadig eldre. Rekruttering av unge forskertalenter er viktig for kvaliteten ved institusjonene, heter det i den ferske rapporten om kvalitet i norsk forskning.

Kilde: NIFU

"Det danske mirakel"

I Danmark har man klart det. Å gå fra å være en middelmådighet på den vitenskapelige stjernehimmelen, til å bli blant de beste i verden.
Københavns Universitet er et eksempel på hvor flinke danskene er, ifølge de svenske rapportforfatterne. Prorektor Thomas Bjørholm kunne under Forskningsrådets konferanse fortelle om hårete mål og tydelige prioriteringer.
I dag er Københavns Universitet rangert rundt en 50. plass på ulike internasjonale lister over de beste universitetene i verden. I Europa ligger danskene rundt topp 10.
– Målet er at vi skal være blant de 25 beste i verden om 20 år, sa Bjørnholm. Da kommer han omtrent på nivå med Berkeley.
– Og i europeisk målestokk skal vi inn blant de fem beste.
Dette er ikke bare kjekkaseri. "Det danske mirakel" kalles utviklingen av dansk forskning og høyere utdanning de siste 20 årene. Ifølge Bjørnholm dreier forandringen seg om å gå fra kaotisk demokrati til tydelig ledelse. Fra allmenn middelmådighet til fokusert satsing på de beste.
– Vi slipper kun de beste inn dørene, sier Bjørholm.
Om de kommer fra København, Ebeltoft, New York eller Shanghai, spiller mindre rolle. Dessuten satses det også ressurser på "de beste".
– De beste får en stor pose penger som de kan bruke på forskningen sin, sier Thomas Bjørnholm, som også trekker frem et annet, mindre faglig kriterium, for å lykkes med å tiltrekke seg de beste.
– København er jo en fantastikk by. Omgivelsene er faktisk viktig når de beste talentene skal velge arbeidssted.
Det visst er deilig å være forsker i Danmark.

Les mer:Ex-rektor ved Universitetet i Oslo vil ha sterkere satsing på enerne i forskningen.