Miljøavgifter skal merkes

Når politikere kompromisser, ender de av og til opp med løsninger som ingen egentlig ønsker seg. Det skjer i de tilfellene der en eller flere av forhandlerne har primærstandpunkter som er umulig å godta for motparten. Dersom viljen til å få til et kompromiss er sterk nok, finner forhandlerne da frem til alternative forslag – noe som kan flagge intensjonen til den ene part, mens det ikke er så treffsikkert eller symbolladet at det er umulig å svelge for den andre part. Ofte er slike forslag også dårlige utredet og lite diskutert i offentligheten.

De fire budsjettpartnerne i Stortinget har illustrert denne mekanismen på glimrende vis i to forlik på rad. I fjor var det poseavgiften, i år er det flyseteavgiften. De kom med i regjeringspartienes og samarbeidspartienes endelige budsjettforslag fordi Fremskrittspartiet nektet å godta Venstres primærkrav om høyere avgift for bruk av fossildrevne biler, og fordi Venstre forlangte å få minst en avgiftsøkning som tydelig viste at regjeringen ønsker å gjøre det dyrere å forurense og å slippe ut CO2.

Dårlige forslag

Problemet både i fjor og i år er at forslagene var dårlige, og egentlig ikke ønsket av noen. Derfor ble det masse diskusjon i etterkant – både om virkninger og om hvem av de fire budsjettpartnerne som var mest ansvarlig for avgiften. I år har det for så vidt ikke vært noen tvil om at det er Venstre som presset igjennom en flyseteavgift, men partiet ønsket seg en annen innretning enn den partiene nå er blitt enige om. Det er derfor det denne uken kom ut historier om at Frp – av alle – var det partiet som i forhandlingene økte avgiften. Historien var teknisk sett riktig, men reelt sett riv ruskende gal. Frp økte den laveste avgiften, men kuttet alle høye avgifter, slik at den samlede avgiftsøkningen ble nesten halvert i forhold til Venstres første forslag.

De som er genuint opptatt av et grønt skatteskifte må irritere seg grønne i disse dager. Resultatet av all støyen er at miljøavgifter kommer i miskreditt. De som bare forholder seg til mediedebatten kan vanskelig tro noe annet enn at poseavgifter og flyseteavgifter er noe politikerne finner på i sene nattetimer for å finansiere hjertesaker på andre politikkområder.

Om de skulle få med seg at hensikten med avgiftene faktisk er å redusere CO2-utslippene, vil de spørre hvorfor politikerne valgte å gjøre det på en så dum måte. Årets flyseteavgift virker eksempelvis like sterkt for de flyselskapene som har nye fly med relativt lite CO2-utslipp, som for selskapene med gamle og mindre drivstoff-effektive fly. Det er også et problem med avgiften at den gjelder i en sektor som er omfavnet av klimakvotesystemet. Dersom det systemet begynner å virke, vil en norsk politikk som fører til færre flygninger føre til at det blir ledige kvoter og flere flygninger andre steder i Europa. Det fornuftigste hadde vært å skattlegge bruk av biler og lastebiler fordi de ikke er med i det som kalles kvotepliktig sektor.

Neste år

Det kommer antageligvis til å skje neste år. Venstres store seier i årets budsjettforhandlinger er at partiet har fått statsminister Erna Solberg til å forplikte seg til personlig å følge opp anbefalingene fra Grønn Skattekommisjon. De kommer i neste uke, og det er all grunn til å regne med at kommisjonen blant annet vil gi råd om å øke drivstoffavgifter for biler og lastebiler. Kommisjonen vil antagelig også mene noe om dimensjoneringen. Et viktig poeng for avgifter som skal bidra til adferdsendringer er at de må merkes. Små økninger over flere år blir lett glemt av størstedelen av publikum – i hvert fall dersom levestandarden fortsetter å være såpass bra som den er nå.

I budsjettavtalen står det at partienes arbeid med Grønn Skattekommisjon skal starte «tidlig i 2016, slik at det kan være premissgivende når regjeringen fatter sine budsjettvedtak.» Det skal nedsettes en arbeidsgruppe med representanter fra finansdepartementet og statsministerens kontor, og gruppens resultater skal «forelegges partilederne».

Formuleringene er såpass sterke at det er vanskelig å tenke seg at Fremskrittspartiet også neste år kan blokkere avgifter som gjør det dyrere å bruke biler med CO2-utslipp. Frps kamp blir antagelig å få til skatte- og avgiftslettelser som bilistene og transportørene vil nyte godt av. Poenget med et grønt skatteskifte er jo at det skal bli billigere å handle klima og miljøvennlig samtidig som det blir dyrere å forurense.

Det er også vanskelig å tenke seg at regjeringen neste år kan følge samme strategi som i år og i fjor. Da unnlot man å legge miljø- og klimavennlige tiltak inn i sitt første forslag til statsbudsjett. Hensikten var å la Venstre forhandle inn noen tydelige seire i Stortingets budsjettforhandlinger. Neste år vil Venstre og KrF kunne vise til årets avtale om at grønn skattekommisjon skal være premissgivende for statsbudsjettet og det betyr at skatteskiftet må inn i regjeringens første forslag til budsjett.

En slik fremgangsmåte vil også øke sannsynligheten for at det er de gode og gjennomtenkte forslagene som vinner frem. Det vil også gjøre at man slipper den uheldige kompromiss-mekanismen i Stortinget der man ender opp med forslag som ingen egentlig ønsker.

Kan ikke løpe fra ansvaret

Det dumme for Fremskrittspartiet er at det blir umulig å løpe fra ansvaret for høyere miljøavgifter. Det blir finansminister Siv Jensen som i oktober neste år skal foreslå å gjøre det «enda dyrere» for alle bilister som ikke har elbil.

Erfaringen frem til nå er at Fremskrittspartiet heller vil gå ut av regjering enn å gjøre det dyrere for bilistene. Også det kommer antagelig til å endre seg neste år. Det kan bli regjeringskrise, men Fremskrittspartiet er nok i så fall mer interessert i at den kommer på en sak som dreier seg om innvandring eller integrering.

«Erfaringen frem til nå er at Fremskrittspartiet heller vil gå ut av regjering enn å gjøre det dyrere for bilistene.»