Nav-skandalen
Mindre tillit, takk!
Trygdeskandalen har gitt tilliten til politikere og offentlig forvaltning en alvorlig knekk. Det er bra. Mindre tillit kan gjøre velferdssamfunnet bedre.
EN AV GRUNNPILARENE i det norske velferdssamfunnet er en utstrakt tillit folk imellom og et tillitsforhold mellom folk flest og politikere og forvaltning. Vi stoler på hverandre, og vi har stor grad av tillit til at politikere og offentlige instanser vil oss vel og skjøtter sine oppgaver på best mulig måte.
Det hersker også stor grad av tillit mellom politikere og forvaltning, og mellom de ulike delene av forvaltningen.
Granskingen av trygdeskandalen viser imidlertid at politikere og forvaltning ikke har gjort seg fortjent til den tilliten folk har vist dem. Granskingsrapporten som ble lagt fram i går, har den treffende tittelen «Blindsonen», og den viser hvor galt det kan gå når tilliten blir for stor.
«Blindsonen» viser at veien til katastrofe kan være kort når overdreven tillit blandes med sviktende kompetanse.
DE SOM ER opptatt av hvordan ting går galt og hvorfor de går galt, kan i dag neppe finne noe bedre lesestoff en «Blindsonen». Den viser at det har vært en nærmest total svikt i alle ledd: i regjeringen og på Stortinget, i Nav og Arbeids- og sosialdepartementet, i Trygderetten og hos påtalemyndigheter, blant advokater, domstoler og i akademiske miljøer.
«Blindsonen» viser at veien til katastrofe kan være kort når overdreven tillit blandes med sviktende kompetanse.
Advokat Olav Lægreid har i en kommentar på Velferd.no skrevet om en skadelig «kjede av økende tillit» i Nav. En tilsvarende skadelig kjede av tillit finner vi beskrevet i «Blindsonen».
FØRST HAR POLITIKERNE laget en folketrygdlov og andre lover som forbyr folk å ta med seg trygdeytelser ut av Norge, uten at det i lovene står et ord om at dette kan være i strid med forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom EØS-avtalen. Så har Nav fattet vedtak i tillit til at det som står i lovene politikerne har vedtatt, faktisk er gyldig.
Nav ser ut til å ha manglet både vilje og kompetanse til å undersøke om lovene er i samsvar med Norges EØS-forpliktelser. Viljen har derimot vært stor til å gå etter trygdemottakere som har vært i utlandet, ved å stanse utbetalinger, komme med krav om tilbakebetaling og anmelde folk for trygdesvindel.
Kombinasjonen av en nærmest ubegrenset tillit mellom de ulike delene av politikk og forvaltning, og en utstrakt mistillit til dem som mottar velferdsytelser, har ført til at enkeltmenneskers rettssikkerhet har havnet i blindsonen.
NÅR SLIKE SAKER har havnet i rettsvesenet, har domstolene dømt ut ifra en tillit til at Navs lovforståelse har vært korrekt. Selv Høyesterett har felt en dom basert på tillit til at Nav har tolket loven rett.
Til og med advokater som har ført saker for fortvilte Nav-brukere som er anklaget for trygdesvindel, har i stor grad stolt på at Navs tolkning av lover og regelverk er riktig.
Vi ser altså et system som utgjør en kjede av tillit, med ett unntak: Holdningen til mottakere av Nav-ytelser som er rammet av trygdeskandalen, har vært preget av en grunnleggende mistillit.
KOMBINASJONEN AV EN nærmest ubegrenset tillit mellom de ulike delene av politikk og forvaltning, og en utstrakt mistillit til dem som mottar velferdsytelser, har ført til at enkeltmenneskers rettssikkerhet har havnet i blindsonen.
Et enstemmig granskingsutvalg slår fast at EUs trygdeforordning ikke gir anledning til å nekte mottakere av syke-, pleie-, og arbeidsavklaringspenger å reise til et annet EØS-land. Hele utvalget mener at Navs praksis har rammet uskyldige siden 2012, og et flertall i utvalget mener feilen går helt tilbake til 1994, da Norge inngikk EØS-avtalen.
HVORDAN ER DET mulig at politikere og forvaltning har endt opp med å være preget av den blindsonen som beskrives i granskingsutvalgets rapport? Velferd.no har tidligere pekt på noen mulige forklaringer, som får støtte i granskingsutvalgets rapport.
Samme dag som trygdeskandalen ble kjent, 28. oktober i fjor, skrev vi på lederplass på Velferd.no:
«Et spørsmål det er naturlig å stille, er om denne skandalen har en sammenheng med regjeringens iherdige kamp for å hindre at folk tar med seg trygdeytelser ut av landet.»
Granskingsrapporten som kom i går, peker på en slik sammenheng. Granskerne mener riktignok det ikke har vært noen bevisst feiltolking av regelverket, men konstaterer at kampen mot trygdeeksport kan ha ført til at hensynet til folks rettssikkerhet har havnet i blindsonen.
«Oppmerksomheten til skiftende regjeringer har på dette området vært rettet mot effektiv trygdeforvaltning, bekjempelse av trygdemisbruk og reduksjon av trygdeeksport. Det har vært mindre oppmerksomhet rettet mot hensynet til å sikre enkeltpersoners rettigheter.», skriver granskingsutvalget i sin rapport.
ETTER AT TRYGDESKANDALEN ble kjent i fjor, har mange vært opptatt av at det er viktig å gjenopprette tilliten til Nav og annen offentlig forvaltning. Og noen mener det er viktig å forsikre om at tilliten er på plass.
En av dem er hovedtillitsvalgt i Nav for Parat, Agathe Osland Hellesen, som i går forsikret at hun har tillit til dagens ledelse i Nav.
Om Nav-ledelsen fortjener den tilliten, gjenstår å se. For Nav får gjennomgå mer enn noen andre i «Blindsonen».
Det «Blindsonen» blant annet forteller oss, er at for mye tillit kan være skadelig.
«Nav har hovedansvaret for feilpraktiseringen», fastslår rapporten, som blant annet kommer med følgende kraftsalve:
«Nav har vært preget av en forvaltningskultur med klare svakheter. Det har ikke vært tradisjon for å stille spørsmål ved etablerte sannheter eller si fra om problemstillinger som ikke er ens eget ansvar.»
Nav får også denne attesten: «Mangel på kompetanse, kapasitet, kommunikasjon og kritisk tenkning synes å ha preget det praktiske gjennomføringsarbeidet med trygdeforordningene i etaten.»
NÅR SÅ STORE svakheter avdekkes i en etat som forvalter mer enn en tredel av statsbudsjettet, synes det noe overilt å rykke ut med tillitserklæringer samme dag som et offentlig granskingsutvalg feller en knusende dom over etaten.
Når en systemfeil har rammet tusenvis at mottakere av trygdeytelser, hvorav noen har havnet i fengsel, og systemfeilen kan gå helt tilbake til 1994, er det gode grunner til mistillit til de ansvarlige.
Det «Blindsonen» blant annet forteller oss, er at for mye tillit kan være skadelig. Arbeidet med å reparere skadevirkningene av trygdeskandalen bør derfor inneholde en passende dose sunn mistillit, kombinert med en systematisk innsats for å styrke kompetansen og evnen til kritisk tenkning i ulike deler av offentlig forvaltning.