Myten om «eldrebølgen»

Norge er et av mange land i verden som står overfor en demografisk endring som handler om et aldrende samfunn. Siden 1980-tallet har dette vært diskutert i den norske offentligheten, herunder i mediene. Det er et problem ved denne debatten, at det i stigende grad tas som en selvfølge – både av mange fagfolk og legfolk – at det vi her drøfter handler om «eldrebølgen».

Å bruke dette billedlige uttrykket for et aldrende samfunn er lite konstruktivt for debatten. Uttrykket spiller på en forståelse av aldring og alderdom som en stor samfunnsmessig utfordring – stikk i strid med faktiske utviklingsretninger på dette området. To viktige forhold skal nevnes her: kampen for lange liv, og minskende velferdshjelp til eldre.

(Artikkelen fortsetter under rammen.)

Samfunnets kamp for økt levealder

Folkehelsen utgjør én sentral forklaring på vår levealder, altså hvor lenge det enkelte menneske kan forvente å leve på det tidspunktet vi fødes. Siden 1800-tallet hvor de første beregninger av levealder ble gjort og til i dag er den forventede levealder steget med omkring 35 år!

Mens man i 1845 kunne forvente å leve mindre enn 50 år, kan man i dag forvente å leve til inn i 80-årene. En av de viktigste grunnene til denne økningen er at det er utført et aktivt, omfattende og systematisk arbeid for å bekjempe dødelige sykdommer.

For eksempel viser norsk historisk helsestatistikk at infeksjonssykdommen tuberkulose var en vanlig dødsårsak for både barn og voksne på 1900-tallet og helt frem til 1950. En helt sentral faktor for å bekjempe denne sykdommen var at antibiotika ble tatt i bruk som behandlingsmiddel. Et annet eksempel er spedbarnsdødeligheten som var meget høy før 1800-tallet (opp til hvert femte av 100 barn) og i dag er redusert til et minimum (et par barn ut av 1000 levendefødte, jf. SSB).

Bedre levestandard, ernæring og utbygging av velferdsstaten med opprettelsen av helsestasjoner, innføring av vaksinasjonsprogrammer m.m. er viktige tiltak og grunner til at døden i dag først og fremst er knyttet til alderdom. Men også her gjøres et aktivt arbeid for å forebygge sykdom og finne gode behandlingsmuligheter, for eksempel når det gjelder hjerte- og karsykdommer.

Høy alder er en suksess

Bildet er altså meget klart: over tid har samfunnet arbeidet aktivt for å skape stadig bedre betingelser for at vi kan leve så lenge som mulig. I en stortingsmelding fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2015 defineres ‘tidlig død’ således som død før fylte 75 år!

Høy alderdom vises med andre ord frem som et tegn på et suksessrikt samfunn, et velferdssamfunn med høy levestandard. Det er et eksplisitt mål for Norge å være blant de land i verden som har høyest levealder, jf. en folkehelsemelding fra 2015.

Denne kampen for å kunne leve så lenge som mulig stemmer dårlig med skremselbildet om en «eldrebølge»; vi ønsker stadig lengre liv. Men hjelpen fra velferdsstaten til de eldre er faktisk minskende.

Mindre hjelp fra velferdsstaten

En av de mest åpenbare assosiasjonene knyttet til «eldrebølgen» er at man ser for seg hvordan de eldre «skyller i land» og krever stadig mer hjelp (i stor grad handler dette om helse- og omsorgstjenester som ytes av velferdsstaten i norske kommuner). Eldreomsorgsforskningen viser et helt annet bilde enn «eldre som skyller i land». Men i alt for liten grad er dette blitt relatert direkte til debatten om «eldrebølgen».

Debatten har med andre ord god bruk for forskningen på området; den kan her bidra til å oppklare noen typiske misforståelser som lett bygger seg opp i debatten, når den løsrives fra konkret kunnskap om praksisfeltet.

Mens mange tror at kommunale helse- og omsorgstjenester er tjenester for eldre over pensjonsalderen, er dette ikke tilfellet. Disse tjenestene har ingen begrensninger i alder, selv om eldre har utgjort og fortsatt utgjør den største gruppen av mottakere. Det som imidlertid er skjedd, og som blir en stadig tydeligere tendens siden 1990-tallet, er at en økende andel av disse tjenestene går til yngre under 67 år.

Med noen mindre variasjoner handler helhetsbildet her om at eldre taper i «konkurransen» med yngre om andelen av disse tjenestene. Den samfunnsfaglige forskningen om eldreomsorg har derfor siden midten av 2000-tallet kalt dette en tendens til «yngreomsorg» (Romøren, 2007). Dette stemmer altså dårlig overens med bildet av eldre som oversvømmer samfunnet med behov for (dyre) helse- og omsorgstjenester.

Økt vekt på eldres egenansvar

Forskningen viser for eksempel også at terskelen for å få en institusjonsplass – som regnes som dyrere enn avgrensede forhåndsdefinerte hjemmetjenester – i dag er så høy at majoriteten her er eldre med demens og at den gjennomsnittlige liggetid er nedadgående, nå nede på et par år (Gabrielsen, 2013).

Internasjonal inspirasjon fra ideen om «aktiv aldring», altså at eldre i økende grad skal ses på som ressurspersoner og aktive samfunnsdeltakere, har for eldreomsorgen styrket presset på nye utviklingsretninger; for eksempel med rehabiliteringsarbeid som skal øke muligheten for å bruke eldres egenressurser.

Helhetsbildet av utviklingsretningen handler om å minske belastningen på velferdsstaten ved å flytte mer ansvar over på de eldre selv. Stikk i strid med «eldrebølge»-bildet er presset på eldres egenansvar og «gjenværende ressurser» stigende. Risikoen for å få inadekvat velferdshjelp i en hverdag øker, og dermed også presset på familieomsorgen via døtre, sønner m.fl., og særlig for de eldre som ikke kan betale for private tjenester.

Debatten trenger nye impulser

Så lenge debatten om det aldrende samfunn gjør «eldrebølgen» sentral, vil den hele tiden bevege seg på grensene til å stigmatisere aldring og alderdom. I det norske samfunnet hvor de fleste blir meget gamle, og vi ønsker og tilstreber dette, er vi ikke tjent med det.

Det aldrende samfunnet er en av de viktigste demografiske forandringer i vårt samfunn i dag; debatten om denne endringen er derfor alt for viktig til å inkludere myter løsrevet fra utviklingsretninger og praksis.

Av Karen Christensen, professor, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen