Nå dør «bare» 20 800 barn hver dag

Verden har blitt bedre de siste tiårene, om man bruker som mål både antall barn og andelen barn som dør hvert år. I 1990 døde 88 av 1000 barn før fylte fem år, i 2010 døde 57 av 1000 barn.

Flere dør av fødselskomplikasjoner

Dør barnet før det er en måned gammelt skyldes det ofte tekniske fødselskomplikasjoner. Dør barnet seinere er det oftere en direkte følge av ekstremt fattigdom. Antall større barn som dør (en måned – fem år) har gått kraftigere tilbake enn andelen nyfødte barn (under en måned) som dør. Det er egentlig godt nytt, for det tyder på at fattigdom dreper færre barn.

Barnedødelighet – et robust mål

Barnedødelighet er et mer robust mål på ekstrem fattigdom enn mål av typen «antall som lever på under en dollar dagen». Det er dels fordi det er lettere å finne ut om noen er død enn å måle folks inntekt, dels fordi lavere dødelighet paradoksalt nok kan øke antallet med lav inntekt.

Hvis barnedødeligheten går ned, overlever flere fattige barn – og barn som overlever regnes med i inntektsstatistikken. De dødes inntekt måles som kjent ikke. Det samme gjelder hvis levealderen øker: om folk lever lenger, kan det godt tenkes at statistikerne vil registrere flere fattige eldre.

Landsbyfattigdommen er farligere

Kan den økonomiske krisa vi er inne i snu den positive utviklingen? Til nå har krisa først og fremst rammet de som arbeider i byer, ikke de som lever på landsbygda av det jorda kan gi. De aller fattigste bor ikke i byene, men på landet.

Slumbefolkningen i byene har vokst kraftig gjennom flere tiår. Slik fattigdom er svært synlig, men den representerer en flukt fra landsbyfattigdommen, som er farligere fordi den er mindre synlig. Sult og sykdom på landsbygda fører ikke til oppløp i noen gater. Folk dør hver for seg, innendørs og skjult for andres innsyn.

Det er mer permanent ekstrem fattigdom på landsbygda enn i slummen i byene. Kvinnelige eneforsørgere (enker og andre) som bor uveisomt til, er mest utsatt.

Særlig funksjonshemmete jenter

Risikoen for å dø øker hvis moren eller barna er funksjonshemmete. Særlig funksjonshemmete jenter har høy dødsrisiko.

Det er enda verre hvis moren og barna tilhører etniske minoriteter. Ettersom kvinner sjelden har arverett til jord, er de og deres barn i faresonen hvis mannen dør eller forlater dem.

Foreldreløse har enda høyere risiko, og AIDS har økt deres antall.

Mangler 100 millioner jenter

Reduksjonen i antall døde barn under fem år er ikke jevnt fordelt. Nedgangen er størst i Kina, der 20 prosent av menneskeheten bor. Nedgangen har vært minst i Afrika sør for Sahara, der barnedødeligheten var høyest i utgangspunktet. Men også i Afrika går dødeligheten ned. Bare to av 174 land rapporterte økt barnedødelighet mellom 1990 og 2010.

Redusert barnedødelighet er oppmuntrende, men det er ikke sikkert at alt skyldes bedre helse- og sosiale forhold. Noe av nedgangen kan bety at uønskete barn, som tidligere døde, isteden aborteres.

Dette gjelder særlig jenter. I verden som helhet mangler cirka 100 millioner jenter som følge av selektiv abort. Ultralyd kombinert med selvbestemt abort er tilgjengelig for stadig flere av verdens foreldre. Selektiv abort av jenter er utbredt i Kina og India, to land der barnedødeligheten har blitt kraftig redusert. I likhet med de døde inngår ikke de aldri fødte i statistikken over de fattige.

Synkende fertilitet i alle verdensdeler

Kanskje den økonomiske krisa varer så lenge at den ekstreme fattigdommen igjen vil øke. Men krisa skal bli veldig dyp for å nøytralisere betydningen av at kvinner føder stadig færre barn. Lenge sank fertiliteten først og fremst i Europa og Japan, men nå skjer det overalt. I Brasil, Iran, Vietnam, Sør-Korea og Kina er fertiliteten under 2.1 per kvinne. Det betyr at den innfødte befolkningen på sikt blir redusert – som i Europa. Etter 1990 har fertiliteten sunket i alle verdensdeler, inkludert Midt-Østen og Afrika sør for Sahara. Intet land har rapportert økende fertilitet etter 2000.

Når kvinner føder færre barn, får familiene større ressurser til å utdanne hvert enkelt barn. Det kan i neste omgang føre til færre fattige voksne. Antall mennesker som må leve på mindre enn en (inflasjonsjustert) dollar dagen, har sunket siden 1981, trass i befolkningsveksten.

Trygder bare til «insidere»?

Hvis trenden fortsetter, vil de permanent fattige i økende grad være de som ikke er i stand til å arbeide av helsemessige, aldersmessige eller sosiale årsaker. Det er et argument for å øke utbredelsen av sosiale trygder og velferdstjenester.

Det gjenstår å se om slike velferdsordninger lar seg utvide fra de små gruppene av privilegerte «insidere», som har tilgang i dag, til de permanent fattige – inkludert de mange enslige forsørgere, funksjonshemmete og foreldreløse som lever på landsbygda, fjernt fra maktens sentrum i sine land.

AvEinar Øverbye, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Denne artikkelen sto på trykk i Velferd 7-2011