aslak bonde
Nålestikks-opposisjonen
Opposisjonen på Stortinget har flertall, men er nesten maktesløs i koronahåndteringen. Det skyldes smittens uforutsigelige utvikling og forvaltningens og regjeringens pragmatisme.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. Søndag kveld og mandag var en samlet opposisjon oppbrakt over at regjeringen innførte nye strenge nasjonale smittevernstiltak praktisk talt uten forvarsel.
Mandag, tirsdag og onsdag var den på krigsstien fordi vaksineringen har startet i et altfor langsomt tempo.
Onsdag ettermiddag var det de økonomiske kompensasjonsordningene som var for dårlige.
«En stor fordel for regjeringen er at vi har en forvaltning som åpent har vist hvor usikkert det faglige grunnlaget har vært»
Slik går dagene. Opposisjonen finner stadig noe nytt å kritisere regjeringen for, men kritikken er som oftest overflatisk og kortvarig.
Vi har å gjøre med en nålestikks-opposisjon – i den motsatte betydningen av de stikkene som direktesendes på TV i disse dager: Et stikk som ikke har noen langvarig betydning, men som gjør vondt der og da.
Uforutsigbarheten rår
Denne observasjonen gir ikke grunnlag for substansiell kritikk av opposisjonspartiene.
Først og fremst beskriver den uforutsigbarheten i koronakrisen og regjeringens tilpasningsdyktighet.
Det er nemlig ikke lett for opposisjonen å fremme langvarig og hard kritikk i en situasjon der det stadig er nødvendig å gjennomføre tiltak før det er mulig å se om de er nødvendige, og der det gang på gang skjer at regjeringen etter en viss tid gjør som opposisjonen foreslår.
Permitteringsordningens varighet er et eksempel.
Der er det nå en samlet opposisjon som krever at ordningen forlenges til sommeren.
Regjeringen stritter imot, men erfaringen fra i fjor tilsier at den ganske fort kommer til å gi seg.
Spesielt i dagens situasjon vil det være komplett uforståelig om regjeringen gjør noe som fører til masseoppsigelser bare noen måneder før vi alle har grunn til å tro at samfunnsmaskineriet skal komme i gang igjen for fullt.
Er det én ting som har kjennetegnet Erna Solbergs regjering, så er det at den ikke har vært prinsipiell.
Statsministeren har aldri hatt noen kjepphester å sette på stallen. Den holdningen har tjent både henne og landet godt i det siste året.
Spesielt interessant er det å se hvordan hun har forholdt seg til faglige råd. Av og til er de blitt fulgt, andre ganger ikke.
Den grunnleggende troen på fagmyndighetene er beholdt, men gang på gang er det utøvet politisk skjønn.
Som oftest har det vært bra, de gangene det har vært dårlig, er regjeringen blitt unnskyldt av de aller fleste fordi situasjonen var uoversiktlig.
Det beste eksemplet er stengningen av skoler og barnehager i mars i fjor.
I ettertid fremstår det som en feil beslutning, men selv de mest kritiske opposisjonspolitikere innser at det ved pandemiutbruddet var umulig å vite sikkert hva som ville være riktige smittevernstiltak.
Uenighet et gode
En stor fordel for regjeringen er at vi har en forvaltning som åpent har vist hvor usikkert det faglige grunnlaget har vært.
Gang på gang har Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet gitt ulike råd til regjeringen.
I fjor vår skjedde det til og med noe så oppsiktsvekkende som at to representanter fra Folkehelseinstituttet deltok i NRKs Debatten med høyst ulike standpunkter.
Man skulle ha trodd at en slik åpenbaring av tvil, tro og uenighet innad i fagmiljøene ville svekke deres autoritet, men det motsatte har skjedd. Årsaken er at det på et tidlig stadium var klart for store deler av offentligheten at koronavirusets egenskaper og virkninger var uklare og uforutsigbare.
Skråsikkerhet i en slik situasjon ville ha virket mot sin hensikt.
Også når det gjelder de økonomiske mottiltakene har det vært uenighet blant ekspertene.
I starten gikk diskusjonen på om det rent økonomisk ville være lurt å bekjempe viruset med hestekur (forsøk på å få virusets reproduksjonstall godt under 1) eller å kontrollere det. Nå tilsier erfaring fra Sverige og noen andre land at kontroll-strategien ikke fungerer.
Det var ikke mulig å la smitten utvikle seg så langsomt og kontrollert at man kunne holde store deler av den økonomiske virksomheten i gang.
Nå som vaksineringen er i gang, er det stadig færre økonomiske eksperter som er imot hestekur-strategien.
Nedstengningen som skjer over stadig større deler av Europa nå anses som fornuftig, fordi det er mulig å se slutten på krisen.
Selv om det er antallet vaksinerte som er viktigst for å bestemme om krisen er over, betyr det også mye hvor mye smitte det er i samfunnet totalt sett.
Dersom det kommer relativt få nye smittetilfeller hver dag, vil det være mulig å åpne landet litt tidligere - mens man sørger for å få andelen vaksinerte opp på et forsvarlig nivå.
Selv om det nå er bred enighet om nedstengnings-strategien, er det slett ikke konsensus verken blant politikere eller eksperter om hvordan den økonomiske politikken skal innrettes videre.
Både for å kompensere alle de som nå står uten jobb og inntekt, og for å få økonomien i gang igjen.
Mer opposisjon om okonomi?
På dette området blir det spennende å se om opposisjonen på Stortinget vil opptre som en mer kraftfull og konsistent motspiller til regjeringen enn den har gjort når det gjelder selve smittebekjempelsen.
Onsdag var det klart at Frp vil slutte seg til de rødgrønne partiene og at regjeringen følgelig vil bli presset til å forlenge dagens økonomiske kompensasjonsordninger til sommeren.
Senere denne måneden har regjeringen lovet at den skal legge frem nye tiltak for flybransjen.
Diskusjonen om støttepakker for Norwegian vil komme opp igjen.
Det igjen vil føre til en mer generell debatt: Hvilke selskaper var bærekraftige før koronakrisen rammet oss? Skal alle de selskapene reddes, eller skal vi tenke at krisen har gitt forutsetninger for et helt nytt næringsliv?
På dette området kan det hende at regjeringen vil være litt mer prinsipiell enn vanlig. Finansminister Jan Tore Sanner har hele tiden understreket at det bare er de bærekraftige bedriftene som skal reddes.
Han har nedsatt et utvalg som skal hjelpe til med å si noe om hvilke næringer det er grunn til å satse på i fremtiden.
Kanskje vil han legge opp til en gjenreisningsstrategi der det gis godt rom for nye aktører, men der noen av de gamle ikke kan regne med å få støtte nok til å komme seg på beina igjen.
Den rødgrønne opposisjonen kommer trolig til å si «ja, takk, begge deler».
Regjeringen vil bli bedt om å komme opp med tiltak som kan gi skikkelig stimuli til nye grønne virksomheter.
Samtidig er det all grunn til å tro at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil gå inn for å støtte det som er av eksisterende næringsliv. Det store spørsmålet er hvordan Fremskrittspartiet vil stille seg. For ti måneder siden gikk partiet sammen med de rødgrønne.
Fra mai til desember har partiet vært en ensom, men avgjørende, støttespiller for regjeringen. Denne onsdagen antydet finanspolitisk talsperson, Sylvi Listhaug, at hun vil alliere seg med de rødgrønne igjen.
Gjør Frp det, omvandles dagens nålestikks-opposisjon til den avgjørende og viktigste driveren for den økonomiske gjenreisningen etter koronakrisen.