Når daglig leder svikter

Når daglig leder «ligger nede».

En dom avsagt av Agder lagmannsrett 31. januar 2008 omhandler et cateringselskap som gikk konkurs i oktober 2002 etter en periode med ulike redningsforsøk fra styrets side. Mellom linjene leses en trist historie som involverer en alvorlig personlig krise hos daglig leder, hvilket var medvirkende til at styret fikk mangelfull og misvisende informasjon. Daglig leder fortiet sågar at hun hadde mottatt konkursbegjæringen rettet mot selskapet.

Juridisk sett handler saken om styrets ansvar for å føre tilsyn med egenkapitalen, se også vår artikkel i Økonomisk Rapport nr. 8/08. Utfallet ble at styret ble kjent erstatningsansvarlig overfor kreditorene (dvs. konkursboet) for driftstapet i en gitt periode fordi styrets kontroll av egenkapitalen hadde vært mangelfull.

Styret forsvarte seg bl.a. med at daglig leder, grunnet en «sykdomssituasjon», hadde gitt mangelfull og villedende informasjon, men dette hadde lagmannsretten liten sans for. Det var uansett nok av «varsellamper». I et brev i mai 2001 hadde revisor minnet om styrets handleplikt under henvisning til at regnskapet for 2000 viste et underskudd. Hans revisorberetning for samme år ga dessuten uttrykk for usikkerhet om fortsatt drift. Videre indikerte en takst over selskapets eiendom, avholdt i november 2001, at denne var verdsatt for høyt i regnskapene.

På denne bakgrunn fant retten ikke grunn til å legge vekt på at styret var blitt villedet av daglig leders muntlige tilbakemeldinger. Den mangelfulle rapporteringen skulle ha vært fulgt opp. Det fremgikk at daglig leder sluttet med å gi styret sine månedlige rapporteringer fra august 2001, mens ekstrahjelp ble innleid først etter årsskiftet 2001/2002.

Drift «på overtid».

Særlig den nevnte taksten over selskapets eiendom i november 2001 var etter rettens syn et «varsku» som utløste handlingsplikt for styret. En forsvarlig vurdering på dette tidspunkt ville ha ledet til en konklusjon at egenkapitalen var negativ. I stedet satte styret i løpet av 2002 i verk omstruktureringstiltak som bare eksponerte selskapet for ytterligere risiko. På denne bakgrunn ble styret kjent erstatningsansvarlig for den virksomheten som på denne måten - slik retten formulerte det - ble drevet «på overtid».

Ingen ansvarsforsikring.

Ansvaret ble fastsatt med utgangspunkt i et nærmere beregnet driftstap for en periode fra januar 2002 og frem til konkursen i oktober samme år. Ansvaret utgjorde riktignok «bare» kr 700 000, men det fremgår at ingen av styremedlemmene hadde ansvarsforsikring. For ett av styremedlemmene ble ansvaret lempet.

Egenkapitalen skal vurderes kontinuerlig.

Lagmannsretten gir oss også en påminnelse om at styrets kontroll av egenkapitalen ikke kan begrenses til den gjennomgang som foretas i forbindelse med årsregnskapet. Se også vår tidligere artikkel i Økonomisk Rapport nr. 6/2007 om styrets oppgaver i forbindelse med årsoppgjøret. Retten erkjenner at det riktignok særlig vil være i forbindelse med årsregnskapet at det er aktuelt for styret å vurdere egenkapitalens forsvarlighet, men det tilføyes at «prinsipielt plikter styret å foreta en kontinuerlig vurdering».

Det vanskelig å si noe generelt om omfanget av styrets kontrollplikt. Kravene vil bero på risikograden i den virksomhet som drives, mangfold i aktiviteten, herunder graden av forutsigbarhet knyttet til inntekter og utgifter, om det er mistanke om feilrapporteringer, hvorvidt selskapet har ny ledelse etc.

Når daglig leder er utro.

I en dom fra Oslo tingrett 14. juni 2008 er en styreleder hos en forsikringsagent, som var et aksjeselskap, dømt til å betale erstatning til forsikringsagentens konkursbo. Selskapets daglig leder var i 2007 blitt straffedømt for utroskap overfor selskapet. Saken var et ledd i et større sakskompleks med utenlandske forsikringsmeglere involvert, og som innebar at store bedrifter og offentlige etater tegnet forsikringer uten at forsikringsdekningen var reell. Bl.a. ble Ofotbanens tog stanset for en periode da dette kom for en dag.

Konkursboets krav gjaldt blant annet en rekke ulovlige uttak fra selskapet. Boet unnlot å gjøre gjeldende selskapets (kreditorenes) tap som følge av at selskapet hadde mottatt forsikringspremie uten å betale disse videre til forsikringsselskapene, skjønt dette var åpenbart også et ledd i rettens vurdering av styrelederens forhold.

Grovt uaktsomt å bare «lene seg» på daglig leder.

Dommen er en nyttig påminnelse om styrets undersøkelsesplikt, og Oslo tingrett er på dette punkt nådeløs i sin vurdering av styreleder, som fremholdt at han hadde stolt på daglig leder. Retten uttaler bl.a. at man knapt kunne «sjå at styrelederen har gjort anna enn å lene seg på daglig leiar og det han har fortald. Retten meinar passiviteten til styrelederen i dette tilfellet var grov aktlaust og det må utløyse erstatningsansvar.» Styreleder ble således dømt til å betale kr 9 mill i erstatning til forsikringsagentens konkursbo. Dommen er påanket. Ankesaken er berammet til midten av mars.