Samfunn

Når delingsøkonomien tas helt ut
Det finnes fortsatt et marked, priser og bedriftseiere. Forskjellen er at det ikke lenger er opphopningen av privat eiendom som står i sentrum for økonomien, men «det felles gode». Dette er delingsøkonomi 2.0 – dette er «commonisme».
Den første stillingsannonsen som internett-konsernet Amazon la ut, sluttet med setningen: «Det er enklere å finne opp fremtiden enn å spå den».
Det er ingen tilfeldighet at Amazon med dette sitatet fra informatikkforskeren Alan Kay, skisserte sin egen bedriftsfilosofi. I USAs store IT-konsern tenkes det ikke på stort annet enn fremtiden, og ikke noe annet sted i verden er man så sikker på å være del av denne fremtiden. Eller i alle fall så later man som om man er det.
Det ser ikke ut som om det vil oppstå noen temmet variant av kapitalismen hos Amazon, Google, Facebook eller Uber. Det som der i gården oppfattes som digital kapitalisme eller plattformkapitalisme, har en tendens til å fremme ulikhet og svekke staters mulighet til å regulere dette siste tilskuddet av kapitalismevarianter. Disse selskapene gjør sine tjenester unnværlig for det enkelte mennesket, eller i det minste i stor grad avhengig.
Studier viser at digitaliseringen til og med øker farten på den utviklingen av ulikhet, særlig i USA. Mang en forsker sier at økningen av den skjeve inntektsfordelingen i stor grad skyldes de enorme inntektene til eliten fra Silicon Valley.
Kina er den andre delen av verden som fremtiden synes å tilhøre, først og fremst økonomisk. Her gjennomføres akkurat nå det store eksperimentet med å presse gjennom en kapitalisme som kun kjenner økonomisk frihet, men ingen politiske. Velstand istedenfor valg. Også der utvikler det seg stadig skarpere form for kapitalisme..
Finnes det alternativer til kapitalismen i dag? Og kan digitalisering og automatisering gå hånd i hånd med solidaritet eller sosialisme? Dette spørsmålet har Der Spiegel stilt til den tyske internett-aktivisten Anke Domscheit-Berg. Hun mener delingsøkonomi vil «overta» etter kapitalismen – selv om man fortsatt vil ha både bedriftseiere og rikinger.
Denne saken er utdrag av en større sak der fem ulike tenkere og samfunnsdebattanter intervjues om kapitalismens framtid og ideologiens posisjon i dagens samfunn.
Faren for total overvåking

Lenge tenkte man at det kun var et spørsmål om tid når den økonomiske friheten i Kina ville bli fulgt av politisk frihet. Som om det skulle være en naturlov at den økonomiske liberalismen og demokratiet nødvendigvis må finne sammen. Men denne loven finnes ikke. I stedet bruker landet den digitale teknologien til en ny form for totalitær overvåking.
Det er interessant å observere at både USA og Kina bruker digitaliseringens teknologiske muligheter på måter som strekker seg fra genial til brutal. Men hva med Tyskland? Europa?
Er det i det hele tatt mulig for europeerne i denne framtiden – som domineres av andre – å i det hele tatt kunne opprettholde sine demokratiske og sosiale standarder?
Commonisme
Burde ikke mulighetene være flere? Hvordan kan et positivt framtidsutkast kunne se ut? Finnes fortsatt visjonen om en digitalisering som ikke er totalitær, men egalitær?
Det Anke Domscheit-Berg ser for seg som fremtidig modell, vil kunne kalles en «digital sosialisme». Men det uttrykket liker hun ikke.
– Ordet vekker falske assosiasjoner, og det passer heller ikke.
Hun har jo ingen ting mot privat eiendom, ikke engang mot rikdom – hvis den ikke blir direkte uanstendig akkurat. Begrepet som hun foreslår, har imidlertid også behov for forklaring. Og slagkraftig er den heller ikke: «commonisme».
Hennes idé for fremtiden ser slik ut: Det finnes fortsatt et marked, priser og bedriftseiere. Forskjellen er at det ikke lenger er opphopningen av privat eiendom som står i sentrum for økonomien, men «det felles gode». Det høres naivt ut, men det trenger det ikke å være.
Domscheit-Berg avleder begrepet fra felles varer (commons) slik de fantes og finnes i landbruket, og fra de såkalte «commons-lisensene» til programvarer som er laget i felleskap og som er fritt tilgjengelig.
Hennes forbilde er i det hele tatt internettkulturens evne til deling, for eksempel av kunnskap.
– Der vokser det nye som en sopp inn i systemet. Og det tar allerede i dag fra kapitalismen en del av dens makt og dominans, sier hun.
Domscheit-Berg er først og fremst internett-aktivist og fortolker av digitalisering. Siden forrige valg er hun også medlem av det tyske parlamentet, partiløs, valgt fra listen til «Die Linke», en sammenslutning av flere mindre venstrepartier. Før det har hun vært medlem av både de Grønne og Piratene. Og før det igjen jobbet hun for McKinsey, for Accenture og Microsoft.
Hun har flere ganger gjort karriere i livet sitt, og hun har opplevd mange forandringer. Den viktigste: DDRs fall. Hun var 22 år gammel da staten hennes forsvant og et samfunnssystem ble foreldet.
Domscheit-Berg er altså godt kjent med omveltninger. Og det er kanskje det som gjør henne så bemerkelsesverdig avslappet i forhold til alt som har med fremtiden å gjøre. Hun har jo erfart at det kan bli bedre når noe gammelt tar slutt hvis du er villig til å engasjere deg i noe nytt.
Silicon Valley viser hvordan det kan gjøres. Kineserne bare gjør det. Hvorfor tør ikke vi?
Hyller delingskulturen
Hun har gjort tusen ting, prøvd ut, forkastet, men så finnes det to konstanter i hennes biografi likevel: hun står politisk til venstre, og hun svermer for mulighetene i det digitale samfunnet. Fremfor alt er hun overbevist om at begge deler hører «naturlig» sammen – det politiske venstre og det digitale.
Hun ser i digitaliseringen «den største muligheten overhodet» for et «mot-utkast» til kapitalismen. Når det gjelder forandringen av arbeidslivet, deler mye av det filosofen Precht sier. Og hun nøler ikke ett sekund med å sammenligne det som vil komme av disrupsjon, tilintetgjørelse av arbeidsplasser og sosial omveltning med det man så da DDR gikk i oppløsning.
Den egentlige «hensikten» med digitaliseringens er at den en gang vil nærmest vil avskaffe prissetting, og det på flere og flere områder. Og der hvor det ikke lenger finnes noen pris, der har kapitalismen nådd sine grenser.
– Alt det som nesten ikke koster noe, greier ikke kapitalismen å håndtere, mener Anke Domscheit-Berg.
Mareritt eller drøm?
Men det som virker som et mareritt for den enkelte arbeidstaker, nemlig at det hun produserer, blir ufattelig billig, er samfunnsmessig en drøm. Som enhver kan delta i hvis det bare gjøres på en politisk klok måte.
Domscheit-Berg forteller en historie for å forklare dette. En sann historie om en snekker i Sør-Afrika som hadde høvlet bort flere fingre. Snekkeren tok via internett kontakt med en spesialist. Sammen med ham konstruerte han en kunstig hånd. Historien ble kjent. Over hele verden meldte det seg mennesker som manglet en hånd. De to lastet ned tegningene på internett, fritt tilgjengelig for alle. For noen hundre dollar kan nå alle få laget seg en hånd.
– Det er hele poenget med digitaliseringen, sier Domscheit-Berg.
– Et menneske må bare én gang løse et problem for menneskeheten. Det digitale samfunnet sørger for at denne løsningen blir tilgjengelig overalt. Med tredimensjonale skrivere kan enhver selv produsere ting man har behov for.
Problemet med kapitalismen er at dens logikk tilsier at oppfinneren av den kunstige hånden må registrere et patent, og at produsenten må kreve 10.000 dollar per eksemplar. Effekten er at millioner av mennesker som ikke har 10.000 dollar, ikke har råd til denne hånden.
For å styre utviklingen er Domscheit-Berg veldig for en sterk stat eller et sterkt verdenssamfunn. Noen må jo bestemme hva som tjener det felles gode.
– Enten må vi ekspropriere eller kompensere. Vi kan for eksempel si at «du får 50 millioner dollar nå med en gang, men så eies din innovasjon av hele verden».
Den evige profitt-tanken
Hva er poenget med muligheten til å kunne lage en rimelig nyre som lar seg transplantere til enhver, hvis organet er beskyttet av patent og koster 100.000 dollar, spør Domscheit-Berg.
Hvorfor gjør samfunnet seg så liten, egentlig, og overlater feltet til de mer filantropiske blant milliardærene, fortsetter hun:
– Hvis en Bill Gates kan sette i gang med å ta rotta på malaria, hvorfor kan ikke verdenssamfunnet gjøre det samme?
Man må bare tørre å utvikle en visjon for fremtiden, utlede en konkret strategi og realisere den.
– Silicon Valley viser hvordan det kan gjøres. Kineserne bare gjør det. Hvorfor tør ikke vi?
Statskapitalismen i Kina er selvfølgelig et uutholdelig, totalitært system, mener Anke Domscheit-Berg. Men den viser hvor langt mulighetene til styring går.
I årevis har Kina jobbet med det såkalte «social-credit-systemet», et slags rangeringsprogram, som allerede fra 2020 skal bedømme og vurdere borgerne i alt de foretar seg. Regjeringen har lenge vært klar over hvordan det allestedsnærværende internettet vil gjøre en total overvåking mulig.
– Hvis kineserne kan føre en så forutseende politikk, så betyr det at det er mulig. Også for andre formål, for demokratisk legitime formål, som for gjennomføring av en velferdsrettet, positiv visjon om fremtiden. Vi trenger ikke overlate alt til markedene.