Når granskningsindustrien granskes

Hans Morten Skivik er spesialist i konfliktmegling, forfatter og programdirektør ved AFF Solstrandprogrammet.

SYNSPUNKT. Konfliktnivået på norske arbeidsplasser er økende. Tidligere var konfliktlinjene mellom arbeidstakernes organisasjoner og arbeidsgiveren. Her har det over tid utviklet godt fungerende konflikthåndteringsmekanismer. Nå har mellommenneskelige konflikter overtatt samfunnets og virksomhetenes oppmerksomhet. Ofte resulterer kulminerer de i varslingssaker. Her er konflikthåndteringsmekanismene ikke like velutviklete.

Faktaundersøkelser var lenge den saliggjørende løsningen på disse utfordringene. Utviklet av psykologer og jurister under velsignelse av Arbeidstilsynet. Etter å ha lest forskningsrapporten fra det refleksive studiet til Nordrik og Kuldova (2021) «Faktaundersøkelser et «hybrid konfliktvåpen» på norske arbeidsplasser» er det kun mulig å trekke to konklusjoner: Jakten på egnete konflikt-håndteringsmekanismer må fortsette! Faktaundersøkelsene skaper langt flere problemer enn de var ment til å løse, samtidig som metoden svært sjeldent løser noe som helst.

Konflikter er uunngåelige!

I vår jakt etter helsefremmende og meningsfulle arbeidsplasser er vi kommet i skade for å tro at arbeidsplassen kan være fri for ubehag. Konflikt er uønsket, noe som skal unngås og derfor er det kort vei til krigsmetaforene. Hvordan vi forstår og omtaler et fenomen er ikke uskyldig, det påvirker også hva vi ser på som løsningsmuligheter og aktuelle metoder som skal tas i bruk.

Faktaundersøkelse som metode lover en kort vei til løsningen gjennom en rapport med objektive funn og fakta. Noe som det viser seg at det aldri er.

Det motsatte perspektivet er å anerkjenne at konflikter på arbeidsplassen kommer like sikkert som julaften hvert år og må håndteres fortløpende, ikke en gang for alle. Dette er og blir komplekst. Derav er det viktig med dialog, en anerkjennelse at vi har ulike roller og interesser, og at konflikt er en viktig ressurs som øker kreativitet, innovasjon og evnen til å fatte gode beslutninger om de håndteres på en god måte.

Subjektive opplevelser kan ikke undersøkes objektivt!

Forskerne er ytterst presise når de peker på at troen om at en kompleks sosial virkelighet kan løses og håndteres gjennom en ryddig og ritualisert saksbehandling bare er magi. Og magikerne er granskningsindustrien med løfte om at metoden produserer rettferdighet og gjenoppretter et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø. Forskjellen er at når vi ser på tryllekunstnere så vet alle at det er en illusjon, mens både granskere og oppdragsgivere tror at gjenopprettingen er virkelig. Det er bare partene som forstår at så ikke er tilfelle, men da er det for sent!

Enkeltindividets kostnad

Vi som til daglig arbeider med konflikter i norske virksomheter kjenner flere eksempler på varslede som har valgt å ta sitt eget liv som følge av skyld, skam og identitetsforringelse. Langt flere er dem har vurdert å gjøre det mens saken deres har skridd frem som en ukontrollerbar tsunami. Det er derfor ikke overraskende at forskerne finner at det er regelen og ikke unntaket at faktaundersøkelser får store personlige psykiske følger for den enkelte, uavhengig av side i konflikten. Faktagranskerne bærer med andre ord et stort etisk ansvar overfor de involverte, et ansvar vi vanskelig kan se at hverken de eller de som sertifiserer disse har tatt inn over seg.

Organisasjonsmessige kostnader

Faktaundersøkelsens løfte er at metoden setter et endelig punktum for saken og bidrar til gjenopprettelse mellom partene når konflikten er undersøkt. Vår erfaring viser at metoden fører til økt eskalering av forholdet, og dermed gjør konflikten enda mer fastlåst enn den var i utgangspunktet. Når noen utsetter deg for en rettslignende prosess hvor den skyldige skal pekes ut, har du ingen ting å tjene på å gå i dialog, undersøke den andres perspektiv eller ta på deg deler av ansvaret for forholdet. Det finnes bare en vei, vinn eller forsvinn. Ønsket om gjenopprettelse og forsoning er lagt død med det samme arbeidsgiver tenker tanken «faktaundersøkelse».

Flere av informantene tviler på at de vil si ifra igjen om kritikkverdige forhold. Granskerne sager med andre ord over grenen de sitter på, når de påstår at varslinger av denne karakter øker ytringsklimaet i arbeidslivet. Gang på gang ser vi det motsatte. Enkeltpersoner vil kvie seg for å si ifra og varsle fordi konsekvensene er for store også for varslerne.

Samfunnsmessig kostnader

Faktaunderøkelsene tilsidesetter og umyndiggjøres det partssamarbeidet hvor vi tar et kollektivt ansvar for arbeidsmiljøet, og gjennom dialogisk metodikk løser saker som potensielt kan utvikle seg negativt. Vi er heller ikke på et samfunnsmessig nivå tjent med at ansatte ikke tør å si ifra fordi kritiske ytringer om organisasjon enkelt blir individualisert og gransket. Faktaundersøkelsen er en god metode hvis det egentlige formålet er å få folk til å holde kjeft. De individuelle kostnadene som sykdom og uførhet bæres av fellesskapet, mens granskningsindustrien er de eneste som sitter igjen med gevinst.

Det enkleste er ikke alltid det beste

Hadde verdens problemer kunne løses gjennom enkel og rasjonell metodikk ville det jo allerede vært løst. Som Drücker skal ha uttalt, det har tross alt ikke kommet noe nytt i ledelsesfaget de siste 2000 årene. Siste skudd på stammen er tilbud om å lære ledere å implementere «motstandsyktighet» inn i medarbeidere slik at de ikke blir stresset av all endringen de står ovenfor. Spørsmålet blir igjen hvem som lurer hvem? Kanskje det beste rådet er å begynne å snakke med folka dine og akseptere at endring kan skape stress. Og det rådet er helt gratis.

Svaret er absolutt ikke et varslingsombud

Sterke krefter i samfunnet etterlyser et nøytralt varslingsombud som har selvstendig mandat til å undersøke og avgjøre konflikter og andre varslingssaker. Dessverre er dette ny vin på samme gamle flaske. Igjen sporer vi ideen om at det finnes en virkelighet som er mulig å avgjøre objektivt, bare en har nok distanse. I de fleste sakene jeg kjenner er det nærhet som er svaret – ikke avstand.

Det finnes gjennomprøvd og alternativ metodikk til faktaundersøkelsene. Denne fremsettes ikke som en enkel og rask medisin, men den har større sannsynlighet for å lykkes og skaper samtidig ikke til nye problemer. Det er ofte enkelt å kjenne igjen metoden, ordet «dialog» er alltid et sentralt element i den. La oss forsøke å snakke sammen, anerkjenne forskjellene, ta innover seg følelser og at den andre parten også har vært i en krevende situasjon. Da kanskje – men bare kanskje – er veien til et kompromiss eller en vinn-vinn større.

Først må ideen om å vinne legges død, og vi må se på oss selv som aktør i forholdet med eget selvstendig ansvar for det som har skjedd, og for veien videre.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv etabonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.