Når gråstein skal bli til gull

KOMMENTAR: Norge er per dags dato fotballandslag nummer 81 på verdensrankingen. Der kjemper vi om å avansere, side om side med land som Jamaica, Libya, St. Kitts & Nevis og Færøyene. Sistnevnte har vi endelig så vidt klart å passere på rankingen.

Dette er utgangspunktet til mirakeltrener Lars Lagerbäck, mannen som har klart å lose alle landslagene han har trent til VM- og EM-sluttspill.

Vi trodde han skulle vise oss magi allerede i VM-kvalifiseringskampen borte mot Nord-Irland, og skuffelsen var stor da et blekt norsk landslag ble spilt ball i hatt med av grå nordirer, som til daglig stort sett tjener til sitt daglige brød på nest øverste og tredje øverste nivå i engelsk fotball.

Dette forteller oss at fotball er en stor idrett i Norge, men også at idretten er enda større utenfor landet vårt. I vårt lille land er det bemerkelsesverdig mange som bryr seg om fotball. Fotballhjertet slår ekstra når vi ser muligheter. Muligheter skaper forventninger. Realismen kastes over bord. Det var få som stakk fingeren i jorda og påpekte at Lars Lagerbäck tross alt bare hadde tilbragt fem dager sammen med spillerne sine. Flere av dem var atpåtil nye på landslaget. Hva kunne vi forvente? Vi hadde ikke fått nye spillere – bare en merittert trener.

Sjokkerte trenere

Selv norske fotballeksperter hadde store forventinger til hva den norrlandske skogvoktersønnen kunne få til med landslaget vårt på den korte tiden. De var imidlertid sjokkerte etter Nord-Irland-kampen. Tom Nordlie påpekte at landslaget var usedvanlig ustrukturert i forhold til hva han hadde forventet. Var det ikke nettopp dette som var Lars Lagerbäck sin signaturstyrke – defensiv organisering og struktur?

– Det var ikke samsvar mellom hva som ble sagt og hva som ble gjort. De slo lange baller, mens backrekka ble igjen på egen 16 meter. Det var en del ting jeg ble småsjokkert over å se, sa Nordlie til Dagbladet.

Trenere og andre eksperter påpekte at Norge ikke fikk brukt sine styrker, fordi de ikke klarte å følge spilleplanen.

Gråstein

Lars Lagerbäck er som Fantomet: Han er hard mot de harde. En mann av få ord. Det betyr ikke hans vesen er så vinnende at spillerne blør for ham med en gang. Han har aldri vunnet den første landskampen med noen av landslagene han har ledet – ei heller denne gangen. Den røde tråden i Lagerbäcks suksess har vært tid og hardt arbeid. I ledelsessammenheng har det handlet om at spillerne er motiverte, inspirerte og disiplinerte nok til å følge sjefens plan. Island, som i dag er nummer 21 på FIFA-rankingen, ble både rundspilt og ydmyket i de første kampene Lagerbäck trente dem. Det samme skjedde med Sverige. Likevel forventer vi at norske spillere, som stort sett befinner seg i noen paranteser av noen bakgårdsklubber i Europa, skal kvikne til etter noen timers dødballtrening. Det skjer ikke.

Pausen frem til juni, da Norge skal ut i ny kvalifiseringskamp – og i tillegg møte Sverige i privatlandskamp – blir gull verdt for Lagerbäck. Det blir likevel ikke mange dagene han har spillerne tilgjengelig. Landslagstrenere er prisgitt at spillerne utvikler sine ferdigheter i klubbene de spiller i. Så møter de dem noen dager, der budskap, spilleplan, individuelle oppgaver og samspill blir terpet på.

Tilsynelatende er det store problemet for Norge at spillerne våre ikke er gode nok. Det er få som sier dette høyt, ettersom det er som å banne i kjerka. De få som våger det får raskt tilsvar: «Drillo fikk oss til nummer to på rankingen med middelmådige spillere», «kollektivet er større enn enkeltindividene», «defensiv struktur kan flytte fjell».

Alt dette er vel og bra. Sannheten er likevel at ingen av de norske spillerne i dag spiller fast i Liverpool, Manchester United, Chelsea, Valencia eller Bayern München. Det gjorde de faktisk før.

Derfor er forventningene til hva et norsk fotballandslag av denne generasjonen kan gjøre over tid urealistiske. Vi kan gjøre gode enkeltkamper, men har ikke gode nok spillere til å spise kirsebær med de store i mesterskap.

Selv ikke Lars Lagerbäck kan lage gull av gråstein.