Når prinsipper blir dyre, viser politikken sitt sanne ansikt

KOMMENTAR. Denne uken sa Stortinget for tredje gang «nei» til å inkorporere funksjonshemmedes rettigheter i norsk lov.

Det var SV, gjennom Karin Andersen, som fremmet forslaget. Hun mener det nå er på tide at også Norge inkorporerer FNs rettighetskonvensjon for funksjonshemmede i norsk lov. En konvensjon Norge signerte allerede i 2006 og ratifiserte i 2013.

Den såkalte CRPD-konvensjonen legger til grunn at alle mennesker har lik verdi, og at alle, uansett fysiske og psykiske forutsetninger, får lik tilgang til de rettigheter som danner grunnlaget for et verdig liv.

Dette burde vært åpent mål for Karin Andersen og hennes meningsfeller. Ingen er uenige i konvensjonens innhold. Å gjøre den til en del av lovgivningen, ville vært en naturlig innpakking av noe som allerede er en del av norsk politikk.

Gid det var så vel.

Under debatten i Stortinget, på radio, TV og i avisene denne uken har regjeringspartiene fremført sine motargumenter: Dette er unødvendig fordi konvensjonen er ratifisert og Norge lever allerede opp til hensikten med den.

Høyres Michael Tetzschner har en dog argumentert med at ved å gjøre disse rettighetene til en del av norsk lov risikerer man å utvanne «de egentlige menneskerettighetene».

Per Willy Amundsen (Frp) mener at han og hans parti er helt enig i alt som står i konvensjonen, men er mot å «avgi suverenitet til FN». Justisminister Monica Mæland (H) er enig med Amundsen, og minner om at det må være Stortinget som bestemmer lovutviklingen i Norge.

Hva er grunnen til skepsisen? Hva er kjernen i motstanden? spør en noe oppgitt forslagsstiller, Karin Andersen fra Stortingets talerstol, og viser til at FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og rase-diskrimineringskonvensjonen allerede er inkorporert i norsk lov. Også andre FN-konvensjoner er blitt en del av norsk lov – for eksempel FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og ILOs konvensjon om et anstendig arbeidsliv.

Andersen har høstet støtte fra både jussprofessorer og Likestillingsombudet. Dette forslaget kan ikke avfeies som et «raddisforslag» fra ytre venstre i norsk politikk.

Høyre og Frp argumenter helst med suverenitetsprinsipper og forvaltningsjuss når de forsvarer sin motstand CRDP. Men egentlig – i prinsippet – er det ett argument som veier minst like tungt, men som ser styggere ut å fremme høyt og tydelig: Det kan bli dyrt.

Først og fremst er det KS og kommunene som er livredde for at CRPD-konvensjonen skal inn i norsk lov. Det kan nemlig innebære at ved en rettslig konflikt, så vil ikke lenger andre lover ha forrang overfor konvensjonen. Og norske kommuner bryter i stort monn de rettighetene konvensjonen gir mennesker med funksjonsnedsettelser. Det har blant annet en egen offentlig utredning om tematikken vist med så pinlig stor tyngde at den nærmest ble tiet i hjel da den kom i 2017.

Funksjonshemmedes rettigheter brytes når det handler om retten til å velge hvor de vil bo, retten til arbeid eller skolegang eller retten til en givende fritid. Retten til å dra på ferie. Retten til et noenlunde verdig liv.

Det er disse hverdagslige tingene som kommunene risikerer å måtte betale mer for hvis CRDP-konvensjonen blir en del av loven.

Kommunene holder nærmest på autopilot igjen for alle endringer som kan føre med seg merarbeid og økte kostnader. Ikke fordi kommunene er late eller slemme. Men fordi de vet at de risikerer å få enda trangere budsjetter å rutte med.

Og dersom kommunene blør økonomisk, vil tematikken om penger uunngåelig ende opp på regjeringens bord. Det er nok her skoen egentlig trykker.

For KrF og Venstre må det gjøre vondt langt inn i deres respektive kristne og sosialliberale sjeler å stemme lojalt med storebror Høyre og Frp i denne saken. De er begge i realiteten for å inkorporere CRPD i norsk lov. Derfor kastet KrF og V i siste øyeblikk inn et eget forslag om å «utrede» konsekvensene av det opprinnelige forslaget før man endelig bestemte seg, slik at man fikk en «god prosess». Forlsalget ble nedstemt.

De to småpartienes forslag minner sterkt om den argumentasjonen Arbeiderpartiet bedrev for å unngå å ta stilling til oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen for noen år tilbake. Den gang, som nå, ble «konsekvensutredning» brukt for å utsette en vanskelig sak.

Symbolpolitikk, er et begrep politikere gjerne slår om seg med, når de går tomme for saklige argumenter. Så også i denne saken. Men symboler er viktig.

Hadde Stortinget klart å løfte funksjonshemmedes rettigheter inn i norsk lov, sammen med alle andres rettigheter, hadde det symbolisert likeverd.

By the way: Jeg har en bonussønn med Dows. Og kanskje hadde jeg gitt blaffen om så ikke var. Men en ting er jeg sikker på – han har ikke gitt meg skylapper, men tvert om bidratt til å åpne noen øyne.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.