NATOs forpliktelser som 70-åring

Når man ser tilbake, er det ikke bare militærmakt som reflekteres i NATOs status som historiens mest vellykkede fredsprosjekt; evnen til å skape håp blant nye medlemsland er vel så viktig.

Det er ingen tvil om at håpet om medlemskap i både NATO og EU, har vært en viktig drivkraft for demokratiseringen og liberaliseringen blant de tidligere kommunistiske landene i Sentral- og Øst-Europa.

Med en «åpen dør»-politikk, fortsetter NATO å ønske nye allierte velkommen. Og selv om den voldsomme iveren etter utvidelse, som preget alliansen for 20 år siden, har skapt en vegring mot å motsette seg Russland, er den typen usikkerhet et dårlig utgangspunkt.

Hendelser i nyere tid har gjentatte ganger vist at Russland tar to skritt fremover, hver gang NATO mister handlekraft som følge av egen usikkerhet.

For eksempel: I april 2008, var NATOs allierte samlet i Budapest for å vurdere om Georgia og Ukraina skulle inkluderes i den såkalte handlingsplanen for medlemskap (MAP). Avgjørelsen ble imidlertid utsatt til slutten av året, etter kraftig press fra Tyskland og Frankrike. Dette var – etter min mening – en feiltakelse. Få måneder etter dette møtet, beordret den russiske presidenten, Dmitry Medvedev, en invasjon av Georgia, og siden den gang har Abkhasia og Sør-Ossetia vært okkupert av Russland.

Land som ønsker å bli medlem av NATO, har siden 1999 blitt tilbudt rådgivning og støtte gjennom MAP. Likevel er det, med dagens kriterier, praktisk talt umulig å få innvilget medlemskap for ethvert land med en pågående territoriell konflikt. Kreml vet dette og har derfor regelmessig støttet «frosne konflikter» – uenigheter knyttet til suverenitet, som begynner med vold, men deretter avtar i styrke og forskanser seg som dødt løp mellom partene. Dette er et svært effektivt virkemiddel for å hindre videre NATO-ekspansjon.

Ukraina er et ypperlig eksempel på denne kyniske strategien. I 2014 førte massive gateprotester i Kiev til at daværende president, Viktor Yanukovych, måtte flykte ut av landet. Siden Ukraina hadde vist initiativ til økt samarbeid med Vesten, ble Putin rasende og beordret en ulovlig okkupasjon av Krimhalvøya. Like etterpå ble russisk militære utplassert i Donbass-området i Øst-Ukraina, hvor konflikten fortsatt pågår.

Jeg fant nylig frem notatblokken min fra møtet som fant sted i Budapest i 2008. Det gjorde meg oppmerksom på at Putin, på det tidspunktet, offentliggjorde flere uttalelser som senere har blitt gjentatt i forbindelse med okkupasjonen av Krimhalvøya; for eksempel at en tredjedel av Ukrainas befolkning er russisk, og at landet utelukkende kan takke Sovjetunionen for sin selvstendighet. Og i forbindelse med invasjonen av Georgia, advarte daværende president i Polen, Leck Kaczynski, om at Ukraina ville bli det neste offeret. Men ingen lot seg affisere av disse tidlige advarslene.

Både Georgia og Ukraina gjør imidlertid stadig nye fremskritt med tanke på å oppfylle kriteriene for medlemskap. De gir ikke opp håpet om å bli en del av alliansen. Og dette håpet – om en varig og nær relasjon til NATO – har vært et insentiv for nødvendige demokratiske og militære reformer. Begge landene bidrar i dag jevnlig til NATO-oppdrag – faktisk i større grad enn flere andre medlemsland. Ytterligere reformer må imidlertid på plass før Georgia og Ukraina tilfredsstiller kravene for et ordinært medlemskap.

Ukraina innleder nå sin andre runde av presidentvalget, og neste år skal det avholdes parlamentsvalg i Georgia. Dette er to skjebnesvangre valg, der valgresultatet vil avgjøre landenes fremtid i Europa.

Mye står på spill. NATOs medlemsland burde derfor tilby mer enn varme ord om den demokratiske viljen blant befolkningen i Georgia og Ukraina, og heller tilkjennegi Kremls ødeleggende rolle i denne prosessen. Hvis Russland viser tegn til endring, bør vi fortsatt rekke ut en vennlig hånd til Putin. Men vi må ikke dømme potensielt nye medlemsland til en varig «frosset» skjebne – kun for å tilfredsstille en strategisk plan. Kremls mål er å holde disse landene nede, helt til håpet om medlemskap begynner å glippe. Hvis vi lar det skje, forsømmer vi vår plikt.

I forbindelse med 70-årsjubileet for etableringen av NATO, er det på tide at alliansen enes om tydelige mål for økt integrasjon.

En god start kan være å tilby Ukraina et såkalt partnerskap, tilsvarende det både Sverige og Finland, samt Georgia, allerede har inngått.

Et slikt partnerskap ville formalisert Ukrainas relasjon til alliansen, og vært et springbrett mot MAP og ordinært medlemskap.

NATOs medlemsland må samtidig øke presset mot Russland ved å innføre strengere sanksjoner. Det kan bidra at konflikten i Donbass-regionen avtar, slik det er skissert i Minsk-avtalen fra 2013, og sørge for at Russland trekker seg tilbake fra Abkhasia og Sør-Ossetia. Alliansen må være beinharde på at en territoriell okkupasjon fra Russlands side, ikke lenger vil anses som gyldig grunn til å avvente medlemskap i NATO.

I dette tilfellet, kan NATO følge modellen som nylig ble brukt da Kypros fikk innvilget medlemskap i EU. Kypros er et ordinært medlem av EU og eurosonen, selv om EUs lover ikke gjelder for de områdene av øya som myndighetene ikke kontrollerer. På samme måte, kan NATO tilby sikkerhetsgarantier for de områdene av Georgia og Ukraina som kontrolleres av de respektive myndighetene.

Hvorfor er dette viktig? Jeg var nylig på besøk i Donbass, ved frontlinjen mellom de ukrainske styrkene og de tilbakeviste russiske styrkene. Der fortalte ukrainske soldater at de med stolthet kjemper for frihet og demokrati, men ikke bare for sitt eget land – for hele Europa. Hvis NATO skal forbli tro mot sitt politiske oppdrag – når de går inn i sitt åttende tiår – må de hedre disse soldatene ved å legge frem en konkret plan for fremtidig medlemskap.

Å utvide NATO, slik at det inkluderer både Ukraina og Georgia, vil aldri være en enkel beslutning. Men, det er en beslutning som må tas av dagens og fremtidens medlemsland – ikke av Russland.

Så lenge vi tillater at innblandingen får reelle konsekvenser for medlemskap, vil Putin prøve å undergrave suvereniteten blant demokratiske øst-europeiske land.

Anders Fogh Rasmussen er tidligere generalsekretær i NATO. Han har også vært statsminister i Danmark. Han driver i dag sitt eget rådgivingsselskap der blant andre Ukrainas president Petro Poroshenko står på kundelisten.