«No deal brexit» er ikke utelukket

Knut Arne Sanden leder LO-kontoret i Brussel.

SYNSPUNKT: Statsminister Theresa May har siden hun ble valgt i fjor omgitt seg med meningsløse floskler som kan tolkes i alle retninger. Den første var: brexit betyr brexit. Fortsatt i dag kan hun ikke forklare konkret hva det betyr.

Den neste er: ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale. Hva som er en dårlig avtale er det heller ingen som vet. Ingen avtale med EU betyr at man ramler ned på frihandel med varer i henhold til WTO, den internasjonale handelsorganisasjonens regler. Det betyr toll på en rekke områder og at tjenester ikke er omfattet. Flytrafikken kan rammes, det samme for brensel til britiske atomverk siden dette styres av EUs avtaleverk.

Det tredje dogma fra Mays side er at landet ønsker «et dypt og spesielt» forhold til EU. Det kan hun heller ikke definere hva måtte bety. Men denne uken mente hun at de ikke skal være med i EUs tollunion og en EØS-lignende avtale avvises også. Man vet hva man ikke vil ha, men ikke hva man vil ha.

Nylig lakk det ut en svært hemmelig rapport om hva som skje med britisk økonomi med en «no-deal»-avtale med WTO. Det koster landets BNP en svekkelse på 8 prosent i løpet av 15 år. En Canada-pluss avtale vil bety 5 prosent mindre på bunnlinjen. Selv en EØS løsning vil bety en lavere vekst på to prosent.

May avfeide lekkasjen med å si at man ikke hadde regnet på «hennes alternativ», et alternativ som ingen kjenner. En annen minister anklaget offisielle tjenestemenn for å sabotere brexit, en uttalelse han ble tvunget til å trekke tilbake.

Under Davos-møtet underholdt forbundskansler Angela Merkel en rekke journalister med historier om forholdet hennes til May.

Hun ringer flere ganger og spør alltid om: Hva kan dere tilby? (What can you offer?)

Fru Merkel svarer det samme hver gang: Hva er det dere ønsker? (Was wünschen Sie?) Det får hun ikke noe svar på.

Tenk om LO ringer til NHO før tariffoppgjøret og spør om hva de har å by på?

I julen gikk spekulasjonene høyt om en rekke statsrådsendringer inkludert en egen «No-deal minister». Vedkommende skulle supplere den sleivete og løsmunnede utenriksministeren Boris Johnsen, brexitminister David Davis og frihandelsavtaleministeren Liam Fox. Mr No-deal skulle konsentrere seg om det mulige utfall at UK ikke får noen avtale med EU. Nå ble det ingen slik minister og det ble også få andre endringer. Enten nektet de å bytte beite eller så forlot de regjeringen. Ingen styrking av statsministerens autoritet, det heller. Men da det ble kjent at EU også forbereder seg på hva som skjer dersom det ikke blir noen avtale, protesterte utmeldingsministeren Davis kraftig og beskyldte EU for ikke å ville ha noen avtale.

Samtidig kom det nye lekkasjer som avslørte at de tre ministerene omtalt som de tre «brexiteers» skulle velte regjeringen og at Boris Johnsson skulle bli ny statsminister slik at forhandlingene med EU kan starte om igjen. Herr Johnson sendte mange lekkasjer om en «avgjørende» tale han skulle holde for å sette brexit-skapet på plass. Han hadde intet konkret å by på og talen fislet bort som en våt nyttårsrakett.

De tre ønsker en såkalt «hard brexit». Et regjeringsskifte nå, halvvegs ut i forhandlingene med EU, vil mest sannsynlig garantere for ingen avtale med EU.

Theresa May måtte også spise i seg en uttalelse om at EU-borgere ikke fritt kan komme til landet i en overgangsfase fra mars 2019 til desember 2020. EU har sagt at UK må ha en «overgangsfase» som i UK betegnes som en «iverksettingsfase», hvor alle de fire frihetene skal gjelde uavkortet. May sa at det ikke var riktig, og mente at EU-borgere etter mars 2019 måtte søke om å registrere sitt opphold på de britiske øyer. Det har hun også måttet trekke tilbake.

Hos opposisjonen Labour anser man at det kanskje som bra med den indre maktkampen hos de konservative. Men å få partiet til å si noe konkret om hva slags avtale de ønsker seg med EU, er også stokk umulig. Partileder Jermyn Corbyn er hverken for EØS-avtale eller noe annet, men å si det, er ikke mulig. Men det britiske LO (TUC) og næringslivet ønsker seg en slags EØS-avtale.

Det blir neppe noen kjedelig dager i britisk politikk den kommende tiden.

Nylig har filmen «Den mørkeste timen» om statsminister Winston Churchills første dager som statsminister i 1940 hatt premiere på norske kinoer. Statsminister Therese May vil nok kjenne seg igjen i noen av scenene i det indre «krigskabinettet». Den gang dreide krigen seg om Storbritannia alene mot Tyskland som hadde nedkjempet det meste av Europa. Nå gjelder det også UK mot hele fastlandet som mange briter mener at styres av tyskerne.

Den nå nylig avgåtte tyske ambassadør i London trakk sammenligninger til denne filmen og Dunkirk-filmen som kom i fjor og brexit-tankegangen. England skal klare seg alene mot alle. Først da kan man påberope seg ære og styrke.

Tidene endrer seg ikke så fort på de britiske øyer og snart er det «five o'clock tea».

Men det mumles også om ny folkeavstemning når det måtte foreligge en avtale eller ikke.