Noen ganger trenger man tall for å prioritere

I prioriteringsmeldingen som helseminister Bent Høie la frem fredag, legges det opp til tre tilsynelatende enkle kriterier for hvem som skal få behandling og hvilken type behandling som skal tilbys ved norske sykehus og fastleger.

Nytte, kostnad og alvorlighet skal vurderes opp mot hverandre og totalen skal bestemme om for eksempel en kostbar kreftmedisin som kanskje ikke virker, skal tilbys.

Dersom det er snakk om et lite alvorlig helseproblem, kan fortsatt en behandling med tvilsom effekt tilbys, så lenge ressursbruken er lav.

Kommer ikke utenom tallfesting

Skal slike kriterier kunne brukes på en måte som ikke blir tilfeldig og urettferdig, må bruken av reglene føre til samme resultat - om ikke hver gang, så i hvert fall så ofte som mulig. Og hva når man gjør beslutninger som angår større grupper?

Det er her kvantifiseringen av kriteriene kommer inn. I meldingen går det frem at nytte skal måles som gode leveår og følge metoden for kvalitetsjusterte leveår.

Alvorlighet skal kvantifiseres gjennom å måle hvor mange gode leveår som tapes ved fravær av behandlingen.

Det er også gjort noen avgrensninger av hvilken nytte og hvilke kostnader (ressursbruk) som det skal legges vekt på.

Og her er det noe nytt. For eksempel skal man nå i enkelte tilfeller ta med pårørendes helseforbedringer i beregningen av nytte.

Og det er her det blir særlig tydelig hvor vanskelig det er med proritering. Skal de med flere pårørende prioriteres over de med færre?

Andre presiseringer er viktige, men kan fremstå som unødvendige: Pasienter som man tror vil være svært produktive medlemmer av samfunnet, om de bare får behandling, skal ikke prioriteres på grunnlag av fremtidig produktivitet.

Ei heller skal de som man forventer vil forbli store forbrukere av velferdstjenester, lande bak i køen.

Til slutt er det Norheimutvalgets og Magnussensgruppens anslag på alternativkostnad som skal legges til grunn for beslutningene på gruppenivå. Dette er satt til 275.000 kroner per gode leveår.

I klartekst betyr det at en behandling skal vurderes opp mot dette taket.

Enkelt kan man si at hvis et legemiddel koster 5 millioner kroner, men forlenger pasientens liv med 20 gode leveår (20 * 270.000 = 5,5 millioner), er nytten større enn kostnanden, og da blir behandlingen prioritert. Er det lavere, er pengene bedre brukt andre steder i helsetjenesten.

Meldingen åpner for å gjøre regnestykket mer komplisert gjennom at man kan vekte med alvorlighetsgraden, men prinsippet er det samme.

Som nevnt i meldingen anslo helseøkonomen Karl Claxton alternativkostanden for et godt leveår i Storbritannia til om lag 13.000 pund, som for tiden ikke er mer enn 150.000 kroner.