Norden: Moralske supermakter for fall

Først ble Danmark tøffe i flyktning- og asylpolitikken. Så fulgte Norge etter. Svenskene forsøkte lenge å framstå som «den nordiske moralens voktere» – men måtte til slutt kapitulere og stenge grensene.

– Sverige har prøvd å opptre prinsipielt, mens Norge og Danmark de siste årene er blitt mer og mer kjent som «the assholes of the world», sier den svenske historieprofessoren Lars Trägårdh. Han mener flyktningkrisen utfordrer en av grunnpilarene i den nordiske modellens idealer.

Modell med to idealer

Sist uke deltok Trägårdh under et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo i regi av Senter for miljø og utvikling, der temaet var «Den nordiske modellen» – er den fornybar eller klar for skraphaugen? («The Nordic model – renewable or disposable?»).

Ifølge Trägårdh består den Nordiske modellen av to idealer: Idealet om en velferdsstat for vårt nasjonale fellesskap og idealet om globale, universelle menneskerettigheter.

De nordiske landene opplever en konflikt mellom disse to solidaritetsidealene, mener Trägårdh. Mellom den nasjonale medborgerskapstanken i velferdsstaten og de universelle og grenseløse menneskerettighetene.

– Både Sverige, Norge og Danmark er tradisjonelt kjent både for den nordiske velferdsstaten og for å kjempe for internasjonale menneskerettigheter. Men de siste årene har det vokst fram en konflikt mellom de to nordiske solidaritetsidealene, sier Trägårdh.

Lars Trägårdh mener mennskerettighetsidealet i vår nordiske modell er blitt utfordret av flyktningkrisen. De nordiske landene har måttet redusere sine moralske krav til seg selv, for at ikke velferdsstaten skal lide og risikere kollaps på grunn av den store tilstrømningen av flyktninger.

De siste årene har konflikten mellom de to nordiske idealene eskalert, og ført til at nordiske lands posisjon som moralske stormakter er truet.

Nordiske land føler de må velge: Enten å beskytte velferdsstaten og den nasjonale medbrorgerskapstankegangen, eller å stå last og brast med de universelle og ukrenkbare menneskerettighetene og derigjennom nærmest uten vilkår hjelpe mennesker på flukt.

Kritisk på hjemmebane

Lars Trägårdh er professor i historie ved Høyskolen i Stockholm og medforfatter av boken «Er svensker mennesker?». Snart skal han sammen med et knippe internasjonale kollegaer utgi en bok om Den nordiske modellen i USA.

Hjemme i Sverige har han gjennom flere innlegg og artikler i svenske medier kritisert debattklimaet i Sverige. Man ble nærmest stemplet som rasist, dersom man ytret seg kritisk til svensk flyktning- og innvandringspolitikk, påpeker han.

– Sverige gikk for langt" i sin «snillhet», mens Danmark og Norge som nå er i ferd med å bli «assholes of the world», går for langt "den andre veien”, sier Trägårdh.

Flyktningkrisen endret svensk politikk fundamentalt bare i løpet av noen få måneder høsten 2015. Da krisen var i sin begynnelse uttalte statsminister Stefan Löfven med moralsk patos at «mitt Europa bygger ikke murer». I januar 2016 holdt samme Löfven en pressekonferanse der han måtte innse at slaget var tapt – Sverige måtte stenge sine grenser med umiddelbar virkning.

Årsaken til at regjeringen måtte endre sin politikk var en kombinasjon av praktiske utfordringer og politisk motstand. Antall asylsøkere – totalt 162.877 i løpet av 2015 – utgjorde hele 2 prosent av den totale svenske befolkningen. Kapasiteten i mottaksapparatet, i kommunene, skolene, sosial tjenester brøt sammen. Det måtte si stopp.

Men i tillegg var svenskene i ferd med å bli et splittet folk. Sverigedemokratene ble en maktfaktor. Det svenske menneskerettighetsidealet ble også utfordret politisk. Opinionen snudde. Flyktningkrisen og det svenske menneskerettighetsidealet utfordret Sveriges andre ideal – «det svenske folkhemmet».

Arven etter Gerhardsen og Palme

Den nordiske velferdsmodellen har vært et begrep siden 1930-tallet, mens Nordens FN-inspirerte menneskerettighetsposisjon har vokst fram i etterkrigstiden.

Dag Hammarskjöld og Olof Palme var begge symboler på viktigheten av internasjonal solidaritet og kampen for universelle menneskerettigheter. I Norge er Einar Gerhardsen blitt stående som et symbol for den ideelle velferdsstaten.

– Mens USA ble verdens militære supermakt ble Sverige og til dels også Norge verdens moralske supermakter etter krigen. Vi ble lyttet til, sier Trägårdh.

Han mener at Danmark og Norge nå langt på vei har mistet sin «moralske posisjon». Mens man i Sverige ennå ikke har kommet så langt.

Konflikten mellom de to nordiske idealene er gfjør mest vondt for Sverige, mener Lars Trägårdh. Han påpeker at det fram til nylig nesten har vært umulig å stille spørsmål om «menneskerettighetsmoralismen» i svensk debatt.

– Alle svenske partier, bortsett fra ytterfløyene, omfavner fortsatt begge modellene. Like vel er det avgjørende viktig at Sverige samtidig våger å debattere konflikten mellom de to idealene bredt, sier Trägårdh.

– Dansk og norsk politikk har kanskje hatt en litt mer realistisk tilnærming til flyktningkrisen. Men det irriterer meg å stadig få høre fra dansker og nordmenn at «vi har gjort rett», fortsetter Trägårdh.

– Hva er rett? Man må se dette i et større perspektiv. Det handler jo om en humanitær katastrofe. Folk dør i tusentall. – Idealet hadde jo vært om alle land stilte opp og tok sin del. Men det skjedde jo ikke.

– Vi prøvde i alle fall, sier Lars Trägårdh. – Sverige og Tyskland gjorde i alle fall noe. Og det burde vi fortjent mer respekt for. Å bli tvunget til å stenge grensene er ikke noe å være stolt over.

– Er den nordiske modellen kun mulig som et nasjonalt prosjekt? spør Trägårdh. Han mener debatten framover bør handle om det er mulig å skalere opp den nordiske modellen, og gjøre den mer universell.

– Jeg har tidligere vært kritisk til debatten i Sverige. Men nå er debatten i hele Norden blitt så polarisert at vi alle bør komme oss opp av skyttergravene. Vi må gjøre så godt vi kan, gitt de svært vanskelige omstendighetene. Vi må videre nå. Det er på tide å heve debatten til et litt mer sofistikert nivå. Vi må skjerpe oss. Vi må prøve å løse dette.