Nordisk næringsutvikling under lupen

Mandag la Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS), Redd Barna og Forum for miljø og utvikling fram en rapport som viser hvordan fire nordiske fond for næringsutvikling i utviklingsland jobber for å oppnå utviklingseffekt.

Norske Norfund (Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland) – er det klart største fondet av denne typen i Norden – i fjor hadde Nordfund en investeringsportefølje på 1,6 milliarder kroner. Fondet har har hatt en sterk vekst i stalige bevilgninger de siste årene, og er blitt et viktig instrument i regjeringens utvikjlingspolitikk. I 2015 mottok Nordfund 1,48 milliarder i bevlgninger over statsbudsjettet.

Det er flere områder hvor både danskene, svenskene og finnene er kommet lengre enn Norge, heter det i raporten.

– Dette er skuffende, sier de norske organisasjonene i forbindelse med et debattmøte i Oslo da rapporten ble lansert.

• Her kan du lese hele rapporten.

Svakere krav

Rapporten vurderer om de nordiske utviklingsfinansinstitusjonene overholder anbefalingene i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). FNs prinsipper stadfester at selskaper som investerer i utviklingsland skal ha en offentlig kjent menneskerettighetspolicy; at selskapene skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger i henhold til risiko; og at de som berøres av selskapets aktivitet skal konsulteres og ha mulighet til å klage.

Disse forventningene ble gjentatt av den norske regjeringen i Nasjonal handlingsplan for oppfølging av FNs veiledende prinsipper. Ifølge rapporten legger ikke Nordfund disse prinsippende til grunn i sin virksomhet.

• Les også: Ingenting å tape på ­ korrupsjon

– Vi mener at Norfund må bli bedre på å måle utviklingseffekten i landene de invester i. Det hjelper ikke å si at en investerer i strøm når en ikke vet om folk får strøm i husene sine. En må få tidligere strategier for å måle hvordan innsatsen bidrar, sier daglig leder i FIVAS, Jonas Holmqvist.

Det er kun danske IFU og finske Finnfund som har en offentlig menneskerettighetspolicy, og kun Finnfund har et krav om at det skal gjøres en konsekvensutredning for menneskerettigheter ved hver investering.

• Magne Lerøs leder: Å ikke vite-strategien

Under debatten om Nordfund i Oslo denne uken, hang delkerne seg opp i detaljerte standerder for investeringer i utviklingsland. Norfund referer nemlig til de de såkalte IFC-standardene, og ikke UNGP, må vite. IFC – International Finance Corporation Performance Standards – er ansett å ha svakere krav enn UNGP.

Her bør Norfund se til danske IFU, som har en offentlig menneskerettighetspolicy og en håndbok som alle partnere kan bruke, mener FIVAS.

– IFC-standardene ble laget i 2002 og revidert i 2012. Dette var et betydelig stort arbeid. Norge har vært sentralt i utviklingen av IFC-standardene og de har kommet langt på operasjonsnivå. Før var det er mareritt med mange standarder. Det er mye kraft i at de nå er samlet, sier Vilsted.

– Skuffende

Norfund mener at rapportforfatterne har misforstått hvordan menneskerettighetene ivaretas av IFC Performance Standards, og hevder at de er svært omfattende.

– Standarden Norfund viser til krever klagemekanismer i prosjekter, men det er ikke klart hvordan Norfund følger opp dette kravet. Her kunne Norfund offentliggjort hvilke krav som stilles til prosjektene, forklarer rapportforfatterne.

• Les også: Statkraft og Norfund har forbindelser til mistenkte i stor korrupsjonssak i Brasil

IFC og Swedfund er de eneste av de nordiske institusjonene som har en sentral klagebehandlingsmekanisme.

– Med Norges fremtredende rolle i utarbeidelsen av retningslinjer for næringslivet og med den tydelige forventningen fra Utenriksdepartementet, som er Norfunds eier, er det spesielt skuffende at Norfund ikke overholder forventningene i UNGP, skriver tekstforfatterne.

Holmqvist sier at Norfund har seiler opp til å bli et av Norges viktigste bistandsinstrumenter.

– Det er i alles interesse at de prosjektene som Norfund investerer i skaper så god utvikling som mulig, sier han.

• Les også: – Bistand virker mest når den trengs minst

Det innebærer at de ikke utkonkurrerer lokalt næringsliv, men snarere at det utløser investeringer som ellers ikke ville funnet sted.

Det vil si at investeringene vil bidra til økt antall arbeidsplasser, der både arbeidstakerrettigheter, menneskerettigheter og miljø tas hensyn til.

– Ikke minst må korrupsjon også unngås. Investeringene må føre til økte skatteinntekter i de landende som investeringene foretas. Noe vi mener undermineres når skatteparadiser benyttes, sier Holmqvist.

– Ikke vårt mandat

Norfund mener at rapporten fremstås som om bærekraftsmålene skal være deres mandat som et statseid fond.

I en annen utviklingsrapport viser Norfund hvordan deres strategi støtter opp under enkelte av bærekraftsmålene, men ikke alle.

– I den nye rapporten går forfatterne langt i å si at bærekraftsmålene er basisen de vurderer. Det blir feil. Vi har en lov som styrer Norfund. Den sier klar at vi skal være en finansinstitusjon innenfor bistandsfeltet og at vi skal tilby risikokapital kapital til folk som trenger finansiering og ikke klarer å få tak i penger til å få bedriften finansiert, forklarer Vilsted.

Norfund skal gjøre denne oppgaven ut i fra en minoritetsposisjon – det vil si at det alltid må være noen som er villig til å gå inn med egne penger i tillegg til Norfund.

– Vi fullfinansierer aldri og går sjelden over 1/3 av de pengene som behøves.

Styret bestemmer hvilke sektorer og hvilke land som skal investeres i.

– Den strategien er veldig strengt innrettet med tanke på utviklingseffekt og hvor det har størst verdi å gjøre enkeltinvesteringer. Det er den praksisen vi følger og det å gjøre bærekraftsmålene til vårt alfa omega i vår prosjektvurdering, mener jeg er feil, sier Vilsted.

– Meningsløst og angstfylt

I rapporten forslås det blant annet at Norfund burde dokumentere hvordan hver investering virker på samfunnet.

– Summen av disse forslagene vil gjøre Norfund mer til en bistandsinstitusjon enn en finansinstitusjon. Om en skal levere på alle disse punktene vil transaksjonskostnadene for hver investering øke betraktelig, forklarer Vilsted.

• Les også: – Mottakerlandene må føle at de bidrar

Han påker at det er forskjell på det å investere kommersiell kapital og få det tilbake med renter, sammenliknet med det å få tilskudd over bistandsbudsjettet og gå inn i programmer i utviklingslandet.

– Våre penger brukes ikke opp, de kommer tilbake med fortjeneste. Noen investeringer går feil, men i sum kommer det mer penger tilbake til Norfund enn som går ut, sier Vilsted.

Norfund mener det er et paradoks at de skal bruke flere hundretusen kroner på å bevise at det landet som de investerer i for eksempel har godt av å få mer strøm produsert innenfor sitt eget kraftmarked.

• Les også: – Å fremme egeninteresser går på bekostning av bistanden

– Det blir helt meningsløst. Forslagene er angstfylt og jeg syns ikke det blir riktig. Ved å gjøre dette viser en også litt mistro til myndighetenes egne evner til å fatte beslutninger, sier han.

Rwanda har for eksempel brukt flere tiår på å lære og bli mer bevist på hvilke prosjekter de vil ha i sitt eget strømmarked.

– Det blir å dra den litt for langt om vi skal legge ytterligere studier for å vise at hver enkelt investering er riktig. Vi jobber etter en strategi, men prøver ikke å ta hensyn til hele samfunnet. Vår oppgave er å skape utvikling bedrift for bedrift og prosjekt for prosjekt. Vi jobber med lønnsomhet i et bærekraftperspektiv, sier Vilsted.

Driver ikke bistand

Lite av det Norfund gjør virker direkte på fattigdomsbekjempelse.

– Fattigdomsreduksjon er en indirekte effekt av å skape mer næringsliv og lage flere arbeidsplasser. Vi prøver å skape jobb til foreldrene, men vi gjør veldig lite for å sikre barns velferd. Nesten ingenting av de vi gjør fremmer artsmangfold, men vi prøver å unngå å skade det, sier Vilsted.

• Les også: «Bistandspolitikken innrettes etter Norges egne interesser»

Han poengterer at Norfund ikke prøver å dekke alle områder.

– I stedet for å prøve å gjøre Norfund til et utviklingsinstrument, så la oss vite hva hver og en av oss er gode på. Vi kan forbedre oss hele tiden, men vi kan ikke slutte å være en finansinstitusjon, sier Petter Vilsted i Nordfund.