Nordområdene:10 faresignal for arktiske investeringer

Etter at Arktis i et drøyt tiår har blitt karakterisert som råvareindustriens mest lukrative fremtidslandskap, er nordområdene i ferd med å endre karakter. Igjen fremstår Arktis som et geopolitisk høysensitivt område som ikke kan vurderes løsrevet fra det generelt disharmoniske forholdet mellom Russland og Vesten.

Etter tillitsbyggende arbeid mellom øst og vest siden Sovjetunionens kollaps for 25 år siden, er de «evige» sikkerhetspolitiske utfordringene på vei til overflaten i nordområdene. Russlands re-militarisering i nord gjør at det vi trodde var et foreldet øst-vest-bilde nå aktualiseres. President Vladimir Putins nasjonalistiske muskelfleksing politiserer nordområdene, som i en periode har vært preget av optimistiske businesskalkyler mer enn sikkerhetspolitiske analyser.

Ifølge flere norske og internasjonale analytikere Ukeavisen Ledelse har snakket med, kan Russlands grep i nord ses på som enten en ensidig nasjonal sikkerhetsoperasjon eller som en offensiv styrking av militærressursene i nord. Dette for å markere at Polhavet, der Russlands strategiske ubåter opererer, tilhører russerne, og at spillereglene for fremtidens Arktis bestemmes fra Moskva. Den nye politiseringen, som har direkte sammenheng med Russlands annektering av Krim, virker allerede inn på forretningsklimaet i de europeiske nordområdene.

Tiden inne for et nytt Arktis

Mikå Mered i det London-baserte analyseselskapet Polarisk har identifisert ti risikofaktorer som allerede bremser utviklingen, eller kommer til å gjøre det i de neste fem årene. Risikoanalysen er laget for Lapin Kauppakameri, Lapplands handelskammer, og ble offentligjort i april i «Arctic Business Forum Yearbook 2016». Mered ser mange skjær i sjøen for den arktiske utviklingen, selv om han under Arctic Business Forum i Rovaniemi i april understreket at han likevel ser lyst på fremtiden i nord på lang sikt.

Han mener at det råvare-Arktis vi alle kjenner fra medias nordområde-hype vil bli erstattet av et kommunikasjons- og teknologipreget Arktis. Et nordlig landskap, som på grunn av oljeprisens fall og at fossilsamfunnet ikke appellerer til unge mennesker, vil måtte frigjøre seg fra råvarefokuset som brorparten av arktisk business har i dag. Et annet svært viktig poeng for Mered er at det er feil å se på Arktis som et hele. Han mener det er så store regionale forskjeller innad i Arktis at det er meningsløst å ikke differensiere. Det norske Arktis skiller seg klart ut som det mest velutviklede, med omfattende internasjonal business på norsk sokkel, og de beste fremtidsutsiktene. Timo Rautajoki, sjefen for Lapplands Handelskammer, kartlegger investeringen år for år, og anslår investeringspotensialet frem mot 2020 til 195 milliarder euro. (Se figur).

Mered er opptatt av å identifisere problemene, i første rekke for det nordiske og russiske Arktis. Øverst på hans fareliste står Vestens forhold til Russland, og etter hans mening har Vesten vendt ryggen til Moskva, noe som kan få fatale konsekvenser:

10 farer som truer arktisk business:

• Vesten misforstår Russland: Dette fører til svekket sikkerhet for både Russland og Vesten i nord, dårlig klima for investeringer, og en for Vesten uheldig russisk-kinesisk allianse.
• For svake arktiske institusjoner: Arktisk råd er ikke egnet til å håndtere næringsutviklingen i nord, og flere av rådets medlemsland er redd for å diskutere arktiske sikkerhetsspørsmål.
• Miljøkatastrofene truer: Dersom et tank- eller cruiseskip havarerer i Arktis vil dette få dramatiske negative implikasjoner for hele det arktiske området. Katastrofen vil forstørres og skade enhver med ønske om å utvikle business i nord.
• Utviklingsstrategier i kamp med hverandre: Det lokale blir lett stående mot det nasjonale. Ingen hovedsteder i land med arktisk territorium ligger nord for Polarsirkelen, og arktiske spørsmål trenger tid for å modnes blant sentrale beslutningstakere.
• Medias unyanserte hype av Arktis: Sterke mediehus har bidratt til en urealistisk arktisk «hype», mens engasjerte reportere med sympatier for miljøbevegelsen driver kampanje mot industrialiseringen av nordområdene.
• Kinas økonomiske tilbakeslag: Et svakere Kina trekker ned verdensøkonomien, og forsinker arktiske investeringer.
• Politisk ustabilitet: Kampen mellom miljøhensyn og utbygging av Arktisk skjerpes. Fremveksten av grønne miljøpartier kan bremse ønsket om bærekraftig vekst i nordområdene.
• Infrastruktur bare på tegnebrettet: Bortsett fra i Norge, som skiller seg ut fra resten av Arktis, blir stadig flere prosjekt satt på vent.
• Et overregulert Arktis: For mange og verdiløse krav i søken etter å «redde» Arktis:
• Mangelfullt fokus på businessmulighetene: Konflikt og katastrofefrykt skygger for eksponering av teknologiske nyvinninger blant annet innenfor søk og redning.

Misforstår Vesten Russland?

I sin analyse peker Mikå Mered på at det russiske Arktis i tidsrommet 2010 til 2015 har stått for 10 til 15 prosent av Russlands samlede BNP, og at de russiske nordområdene, i hovedsak på land, har erstattet Ural og andre områder i vest og sør som mineralreservoarer. Russland er avhengig av industriteknologisk utvikling i nord, og det fordrer etter Mereds mening et oppjustert nasjonalt forsvar. Han mener at Putin bare bringer Russland tilbake til det militære operasjonsnivået fra sovjettiden, blant annet med gjenåpning av flere flybaser og andre militære anlegg som forfalt etter Sovjetunionens kollaps.

Med andre ord; re-militariseringen er et defensivt grep som etter Mereds oppfatning tolkes som offensivt, med den konsekvens at Vesten tvinger Putin til en kinesisk allianse av økonomiske grunner. Russland har ikke økonomi til å kunne bære den nødvendige teknologiske opprustingen som må til for å kunne kapitalisere på de naturgitte rikdommene i nord.

– Å fremstille Russland som aggressiv i Arktis er villedende, sier Merek til Ukeavisen Ledelse. De russiske sikkerhetsgrepene i nord er viktige for alle som ønsker å investere i Arktis, også de utenlandske investorene. Russland er det landet i verden som har størst interesse av å bevare stabiliteten i nord, ettersom Russland ikke har råd til stagnasjon eller konflikt i nord, påpeker Mered.

Selv om de norske nordområdene har et nært skjebnefellesskap med Russland, er Norges fremtid stadig sterkere knyttet til nordlige ressurser. Det norske Arktis skiller seg ut fra resten av Arktis, for velsignet med Golfstrømmen, solid nasjonal økonomi, relativt godt utbygd infrastruktur og industriell kompetanse, virker ikke faresignalene fra verken Putin eller Polarisk alarmerende sett fra Norge.

Et russisk krigsskip på øvelse i arktisk farvann. (Foto: NTB-scanpix).

Opp- og nedrustning i nord

Militært er kontrasten påfallende mellom Russlands voldsomme iver etter å styrke sin nordlige forsvarsevne og Norges systematiske nedbygging av forsvaret i Troms og Finnmark.

Slik kommentator Oddvar Nygård i Nordlys ser det, «er det med en ny regjering Solberg fra 2017 helt åpent om den nordligste delen av landet virkelig skal forsvares. Den sittende regjering fortjener så visst ingen tillit fra nord i forsvarspolitikken», slås det fast fra Tromsø. Det som skal forsvares i nord er det som om 20 år kan være kongerikets største inntektskilde. For Nord-Norge håper nå, mens oljeselskapene nedbemanner om kapp, på sitt lenge etterlengtede oljeeventyr.

Statsminister Erna Solberg omtaler deler av kysten av Nord-Norge som «gullkysten», men ifølge lekkasjer fra Langtidsplanen for Forsvaret kuttes det norske forsvaret i nord dramatisk. Dette følger opp trenden fra den forrige regjeringen som til stor internasjonal oppmerksomhet avviklet og solgte den tidligere NATO-basen Olavsvern utenfor Tromsø. Kontrasten er voldsom til Russland som bruker både store summer og nasjonalistisk retorikk for å «tygge» sine arktiske ressurser. I Nordlys skriver Nygård at Hæren gjennom budsjettkutt er blir påført «banesår» i nord, og selv om det ikke er Hæren som skal forsvare norske interesser i Barentshavet, synes Nygård det er viktig å minne om forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen uttalelse om at det ikke er bra om NATO må tette alle hullene i det norske forsvaret. Da forsvarssjefen presenterte Forsvarets årsrapport tidligere i april, sa han at kuttene var «en risiko som man da tar politisk, og den risikoen må vi leve med».

Militært kappløp med seg selv

– Selv om russerne muligens bare har et militært kappløp i nord med seg selv, for det er ingen andre som tar sammenlignbare grep, representerer dette likevel en fare for destabilisering, sier Katarzyna Zysk ved Institutt for forsvarsstudier til Ukeavisen Ledelse. Zysk minner om at også forskere, som nærmest for enhver pris vil lete etter tegn på samarbeid og tillit, må se realitetene, i dette tilfellet at russernes grep i nord virker truende, særlig ettersom Vestens syn på Russlands troverdighet har vært fallende etter Krim-annekteringen. Hun mener at den lave oljeprisen er et vesentlig faremoment for utviklingen i Arktis, da den lave oljeprisen tvinger den russiske regjeringen til å regjere fra dag til dag, uten å ha rom for å legge gode planer for hvordan den russiske økonomien skal møte et virkelig langvarig prisfall på landets viktigste eksportartikkel.

Hurra for klimaendringene

Som oftest handler den arktiske debatten om to ting: sikkerhetspolitikk og klima, men i Polarisks analyse er ikke klimaendringene et problem for arktisk forretningsutvikling, snarere tvert i mot: «Man kan like det eller ikke, men klimaendringene er de arktiske selskapenes beste venn», skriver Mered.

«Dersom man ønsker å bekjempe klimaendringene, må man fokusere på adferden til forbrukerne som bor sør for polarsirkelen», skriver han, og legger til at «mens man venter på denne adferdsendringen i de folkerike områdene sentralt på kloden, må folk i nord ha rett til å utnytte de fordelene som klimaendringene bringer med seg, både til lands og til vanns».

På mange måter er Mereds analyse tett opptil hva Norges daværende utenriksminister Esben Barth Eide sa på den store nordområdekonferansen Arctic Frontiers 2013. I en artikkel i amerikanske Discover Magazine trekker journalist og journalistikk-professor Tom Yulsman frem Barth Eides tale i Tromsø. «Bart Eide uttalte at enhver konferanse av dette slaget burde startet med en erkjennelse av at ‘klimaendringene er dårlig nytt’». Han fremhevet videre at ‘vi jubler ikke over det faktum at isen trekker seg tilbake’. Deretter kom han med det litt feige utsagnet: ‘Arktis er ikke forklaringen på de globale klimaforandringene, men den delen av verden hvor effekten av klimaendringene først kommer til uttrykk»’. Så føyde han til, ‘og dette åpner opp for nye vekstmuligheter’.»

NUPI-forskeren Ståle Ulriksen sier til Ukeavisen Ledelse at han ikke er overrasket over at klimaendringene mangler på Polarisks fareliste.

Offensivt eller defensivt

NUPI-forskeren peker på at flere av Russlands militære strategier i nord kan ses på som defensive fra et russisk ståsted, men at de vil oppfattes som offensive av nabolandene. Ulriksen tror likevel ikke at arktiske konflikter vil utvikle seg til militære konflikter, men han er urolig for Russlands stadig nærmere tilknytning til Kina, som både vokser seg til å bli en sentral arktisk aktør i arktisk shipping – blant annet til olje- og gassutbyggingen på Yamal-halvøya. I tillegg mener Ulriksen at Kinas raske oppbygging av sjøstridskreftene gir grunn til bekymring; særlig i et eventuelt partnerskap med Russland, da dette gir disse landene kapasitet til å utfordre på flere steder samtidig.

Ulriksen peker på at hovedgrunnen til at Arktis alltid trekkes inn i sikkerhetspolitiske debatter er at Russland strategiske ubåtflåte og Nordflåten er hjemmehørende i det russiske Arktis.

– Uten disse militære kapasitetene ville Barentshavet og Arktis sett helt annerledes ut i sikkerhetspolitisk sammenheng, sier han.

Polarisk peker også på at økonomisk utvikling har vært et forsømt område i Arktisk råd, om enn ikke så fraværende som tanker knyttet til arktisk sikkerhet. Han etterlyser en egen arktisk sikkerhetsstrategi, og ser gjerne at Arktisk råd engasjerer seg i dette, og gjerne fasiliterte en arktisk sikkerhetskonferanse. Ulriksen tror det kan være bra å få en bredere debatt om arktisk sikkerhet, mens Katarzina Zysk er klar på at Arktisk råd ikke har mandat til å beskjeftige seg med sikkerhetspolitiske emner, og at debatten om temaet må foregå på helt andre arenaer.