Norge skulker klimadugnad

Norges årlige bevilgninger til klimafinansiering har de siste årene gått ned. I 2014 var denne på 5,9 milliarder kroner, mens den i 2016 var redusert til 4 milliarder kroner. Norsk klimafinansiering er altså redusert med en tredjedel på tre år.

Det viser den ferske rapporten «Counting What Counts - Analysis of Norwegian Climate Finance» som ble lansert torsdag. Den er utarbeidet av Kirkens Nødhjelp, WWF Verdens naturfond, Regnskogfondet og Forum for utvikling og miljø.

– Når vi vet hvor mye det haster å gire om i klimakampen, er det alvorlig at Norge skulker unna i den internasjonale dugnaden, sier generalsekretær Anne-Marie Helland i Kirkens Nødhjelp på vegne av de fire organisasjonene.

Fattigste rammes hardest

Rapporten viser også at Norges bevilgninger til klimatilpasning i fattige land er svært lav sammenliknet med andre land.

Ifølge Parisavtalen skal det være en balanse mellom klimafinansiering til utslippskutt og klimatilpasning, men kun 9 prosent av norsk klimafinansering er rapportert å gå særlig til tilpasning.

Klimatilpasning innebærer blant annet jordbrukstilpasning og styrking av lokalsamfunns motstandskraft mot naturkatastrofer.

– Millioner av verdens fattige lider allerede under effekten av varmere, våtere og mer uforutsigbart klima. I tillegg blir naturkatastrofene kraftigere og farligere. Klimaendringene rammer de mest sårbare, og de trenger det internasjonale samfunnet i ryggen for å møte en hverdag som blir stadig vanskeligere å overleve, sier Helland.

Kraftig oppskalering

De planlagte klimatiltakene som er meldt inn til FN gjennom landenes nasjonalt fastsatte bidrag, representerer kun en tredjedel av de utslippskuttene som trengs for å holde oppvarmingen godt under 2 grader.

– Skal vi nå målene i Paris-avtalen, trengs en kraftig oppskalering av verdens kollektive klimainnsats. Mange utviklingsland har økonomisk støtte som vilkår for å gjennomføre sine mål. Økonomisk støtte vil utløse helt nødvendige tiltak i utviklingsland, sier Helland og fortsetter:

– Vi krever at 1 prosent av BNI må gå til finansiering av klimatiltak i fattige land, uten å redusere bistandsbudsjettet. Det er et ambisiøst mål, men samtidig er det så stort vi må tenke om klimainnsatsen faktisk skal monne, og tallet tilsvarer Norges rettmessige bidrag i forhold til historiske utslipp og kapasitet.

Klimabistand fra Norge (2010-2016) i millioner kroner:

Kilde: Rapporten Counting What Counts - Analysis of Norwegian Climate Finance

Økende ekstremvær

2017 har vært preget av noen av de kraftigste stormene som noensinne er målt. Øyer og lokalsamfunn i Karibia er rasert. I Øst-Afrika fører tørke til den verste humanitære katastrofen i FNs historie, med kritisk mangel på mat og vann for millioner av mennesker.

I Europa og USA har vært herjet av skogbranner, mens voldsom nedbør skaper flom og ødeleggelse i Norge. Klimaødeleggelser rammer hardt overalt, men de fattigste rammes hardest.

– Vi opplever en hel del kraftig og variert vær her i Norge, men Norge er faktisk usedvanlig godt rustet til å takle endringer i klima og værmønstre. Samtidig bidrar Norge, med sin enorme petroleumsbaserte rikdom og høye forbruk, til utslipp av klimagasser og derfor til klimakrisen, sier klimarådgiver Inga Fritzen Buan i WWF Verdens naturfond.

Nøyaktig rapportering

De fire organisasjonene mener giverlandene bør rapportere med større nøyaktighet hvor mye av deres klimafinansiering som faktisk bidrar til utslippskutt og tilpasning.

– Norge må rapportere langt mer nøyaktig om hva vi faktisk bidrar til. Det er bare fint om et prosjekt som handler utdanning eller sanitærforhold har en liten klimakomponent, men det betyr ikke at hele prosjektet kan rapporteres som oppfyllelse av FNs mål for klimafinansiering, sier Fritzen Buan.

Noen land, inkludert Norge, rapporterer heller alle prosjekter med en klimakomponent som 100 prosent klimafinansiering, samme hvor liten denne komponenten er. Andre land skiller prosentandelen de rapporterer basert på prosjektets klimarelevans.

– Vi mener det kun er de pengene som gis bort som skal telle som oppfyllelse av et lands forpliktelse til klimabistand. Noen land teller eksportkreditter eller lån med markedsrente som klimabistand, til tross for at disse i mange tilfeller er mer til fordel for giveren enn mottakeren. Det er ikke holdbart, sier Fritzen Buan.