Norsk industri må trolig se langt etter særbehandling

I DYBDEN. Hvis havvind skal bli en næring som kommer det norske samfunnet til gode, må det tas mange tøffe grep. Og de må tas nå. Behovet for storstilt planlegging er det største siden starten av oljeindustrien.

• Det haster. Selv om lønnsomhet ligger ti år frem, gjenstår det svært mange avklaringer før en havvindnæring kan vokse frem i Norge.

• Finansiering. Hvem som skal betale og hvordan det skal skje, er sentralt. Men først må et konsesjonsystem på plass - helst med auksjoner.

• Skatt. I dag kan havvind knyttet til en oljeinstallasjon bygges ut med samme regler som oljesektoren - men med helt andre forutsetninger.

• Høy innovasjonstakt. Utviklingen går fort. Nyeste vindmøller dobbelt så store som Oslo Plaza.

• Svake kritikere. Havvinden har mange venner og få fiender. Men fiskerne frykter fremtidige konflikter om areal.

EUs regler i den norske sonen

For at en norsk havvindsatsing skal bli samfunnsøkonomisk lønnsom, har Menon anslått at norsk leverandørindustri må kapre minst 11 prosent av et fremvoksende marked for havvind-utbygging.

Det kan bli tøft. For selv om vi har en avansert leverandørindustri, ligger vi i realiteten etter andre land. Denne uken er det ti år siden Vattenfall installerte Europas første havvindmølle. En opptelling utført av Bergen Offshore Wind Centre ved UiB, viser at nordsjøen er i ferd med å fylles av havvindambisjoner. Storbritannia leder an med planer om 30 GW, mens Tyskland vil bygge ut 25 GW, Nederland 9 GW og Danmark har planer om 3,7 GW - det meste innen 2030.

Men en ting er ambisjoner. Norge ligger også etter disse landene med det regulatoriske grunnarbeidet. Og her truer noen potensielt store skjær i sjøen. Helt avgjørende blir tolkningen av EØS-regelverkets rekkevidde.

– Det er en game changer.

Det sier førsteamanuensis og ekspert på EU/EØS-energirett Ignacio Herrera Anchustegui ved havvindsenteret ved Universitetet i Bergen. Han mener lovverket må tolkes slik at Norge når det kommer til havvind, må følge EØS-reglene også i den økonomiske sonen i Nordsjøen.

Dette er mer kontroversielt enn det kanskje høres ut. Vi er vant til å nyte betydelig frihet på norsk sokkel. Vi har for eksempel kunnet utforme våre egne regler for oljebransjen, og vi har aldri måtte følge EUs HMS-regler ute på oljeplattformene. Men dersom Norge må følge EØS-regelverket når havvind skal bygges ut i de samme havområdene, betyr det at havvinden må være i tråd med EUs rammeverk.

Konsekvenser

Dette får enorme konsekvenser for myndighetene. EU har en rekke bestemmelser for utenlandskabler, konsesjonener, statsstøtte og kanskje viktigst: offentlige anskaffelser. Hvis noen ser for seg at norske eiere skal prioriteres i havvind-konsesjonene, vil EU-reglene sette en effektiv stopper for det. Alle europeiske selskaper må behandles likt.

Det betyr også at man ikke kan stille krav til en viss andel norske underleverandører - et viktig grep dersom målet er å bygge opp en konkurransekraftig havvindindustri.

– Dette er veldig viktig. Gjør man feil på dette området, kan man bli saksøkt, sier Herrera Anchustegui.

Ikke alle jurdiske eksperter deler konklusjonen hans. Det finnes dem som mener at EØS-reglene aldri vil kunne gjelde i den norske økonomiske sonen. Men nylig begynte også EFTA-domstolen å diskutere problemstillingen.

Problemet for Norge er at situasjonen er høyst uklar og trolig vil forbli uklar frem til et søksmål avgjøres i domstolene.

• LES OGSÅ | Tviler på avklaring om havvind i år

• LES OGSÅ | Slik vil MDG få på plass 100 TWh kraft fra havvind i året

Behov for helhetstenkning

I et innlegg hos Energi og Klima skriver førsteamanuensis ved Nordisk institutt for sjørett, Petroleums- og energirettavdelingen, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo Cathrine Banet at tiden er inne for integrert planlegging av energisystemet i norske havområder. Hun mener Norge bør utvikle en sammehengende strategi som er forenelig med EUs nye målsetninger i den grønne given.

Ifølge Banet er en sentral utfordring mangel på koordinering på tvers av sektorene og infrastrukturer. «Planleggingsarbeidet hos myndighetene er ofte preget av silotenkning», skriver hun og tar til orde for tettere samarbeid mellom næring, forvaltning og regionene.

Stadig større

Da Equinor denne uken kjøpte inn vindturbiner til Dogger Bank-prosjektet i Storbritannia, fikk de GEs splitter nye Haliade-X. Denne megamøllen har en kapasitet på 13 MW og et nesten uvirkelig vingespenn. Rotoren målt fra tuppen på den ene vingen til tuppen av den andre, er 220 meter. Til sammenligning ruver Oslo Plaza bare 117 meter over bakken. Equinor bestilte 190 av dem.

I en fersk analyse fra Rystad Energy går det frem hvor viktig størrelsen på turbinene er for lønnsomheten i prosjektene. I dag er det 10 MW som er vanligst. Men om ikke lenge ser man for seg turbiner med 14 MW kapasitet. De større turbinene koster mer, men da trenger man jo også færre i en standard vindpark. Det nødvendige antallet turbiner i en typisk vindpark med en kapasitet på 1 GW, faller fra 100 til 72. Det betyr også at man sparer på antall pilarer og grunnfester. Samlet faller kostnadene for vindparken med rundt 1 milliard kroner, ifølge Rystad.

Oljeskatt

Kritikere har påpekt at havvind kan bygges ut i Nordsjøen med svært gunstige støtteordninger som potensielt kan koste fellesskapet dyrt.

Dersom vindkraften kobles til en oljeinstallasjon, omfattes den av petroleumsloven - som åpner for at man kan trekke fra 78 prosent av investeringen på skatten og ved underskudd få utbetalt pengene på samme måte som med leterefusjonsordningen. Siden et havvindanlegg har en typisk levealder på 20 år, og kanskje aldri blir lønnsomt, er faren stor for feilinvesteringer.

Herrera Anchustegui er klar på at loven åpner for denne ordningen og at det vil være attraktivt å benytte den, men at det blir feil å snakke om manglende lønnsomhet ved prosjektene.

– Vindkraftverk som kobles til en oljeinstallasjon kommer aldri til å selge strøm til kunder. Derfor gir det liten mening å snakke om overskudd og skatt. Det kan anses som en innsatsfaktor som bidrar til å gjøre produksjonen av olje litt renere, sier han.

Vindkraft som ikke knyttes til en oljeinstallasjon og som selger strøm til et europeisk strømnett, må bygges ut etter havenergiloven og følge vanlige skatteregler.

Også her ligger det noen utfordringer. Europeiske strømpriser ligger tidvis mye høyere enn de norske, så et vindkraftverk i Nordsjøen vil trolig foretrekke å være tilknyttet et europeisk strømnett. Da blir det fort et spørsmål om kraftkabler og overføringskapasitet, og det har det også gått politikk i. En planlagt kabel fra Vestland til Skottland ble nylig stoppet i Stortinget.

– Jeg forstår det slik at det ligger inne et forslag til endring i energiloven som krever offentlig eierskap av overføringskabler til utlandet. Dette vil så klart skape begrensninger for utbyggere, sier Herrera Anchustegui.

Han understreker at det er usikkert om et slikt krav vil være i tråd med EØS-reglene.

Auksjoner med subsidier

Olje- og energiminister Tina Bru har sendt signaler om at hun er positiv til havvind på norsk sokkel – uten at hun har gitt noen flere hint om hva slags finansieringsordning departementet ser for seg. I Høyres partiprogram for neste stortingsperiode luftes tanken om å se på auksjoner – slik man har i andre land hvor man har kommet i gang med utbygging.

Da Storbritannia la ut anbudet om å bygge ut Dogger Bank, gjorde man dette som en såkalt Contract-for-difference auksjon (CfD). Tanken med slike auksjoner er å ta en del av risikoen som utbygger løper når man skal investere store beløp og samtidig balansere en til dels sterkt varierende strømpris. Vinneren av auksjonen får i stedet en fast strømpris (som kan endres på en avtalt måte) de neste 15 årene å forholde seg til. Skulle den faktiske strømprisen i markedet bli lavere enn den avtalte, dekker staten mellomlegget. Og blir den høyere, må kraftverket betale ekstrainntekten tilbake til staten.

Auksjonene som har vært gjennomført i Storbritannia regnes som suksessfulle. For eksempel vant Equinor anbudet på Dogger Bank med en garantert strømpris på rundt 40 øre per KWh, en svært lav pris i europeisk sammenheng.

Den neste runden skal etter planen avholdes i 2021, og nå ser britiske myndigheter på CfD-auksjonen med nye øyne. I høringsdokumenter går det frem at systemet er godt nok til å levere på landets grønne ambisjoner frem mot 2030, men ikke dersom man skal nå 2050-målsetningene om null netto utslipp. Skal dette skje, holder det ikke med storstilt utbygging av bunnfast havvind, også flytende vindmøller må med i miksen, heter det.
Den britiske regjeringens forslag er enkelt. Man legger ut CfD-auksjoner kun for flytende havvind med en egen fastpris. Enkelte anslag har pekt på 100 øre per KWh. Det blir dyrt, men den britiske regjeringen håper det vil bidra til at deres egen industri tar markedsandeler i et voksende eksportmarked for havvind.

Herrera Anchustegui mener auksjoner er riktig fremgangsmåte også for Norge. Alle Nordsjøland som er i gang med havvind-utbygging, har brukt en form for auksjoner.

– Det sentrale er at det blir et auksjonssystem basert på reell konkurranse og ikke bare utdeling til de første som melder seg, sier han.

Fordelen med auksjoner er at man da er sikret å ikke gi mer statlig støtte enn det som er nødvendig. Erfaringer fra de siste årene synes også å gi støtte til at auksjoner bidrar til å dytte kostnadene nedover.