Norske velgere flyter fritt

Globalisering, innvandring, klima, euro-krise og andre nye saker gjør at den politiske skalaen ikke lenger flyter i én rett retning fra venstre mot høyre. Viktigheten av enkeltsaker, gjør velgerne mindre lojale mot partiene.

Norske velgere skifter egentlig partipreferanser som de skifter sokker, iallefall sko. Det ser bare ikke sånn ut etter våre to siste Stoltenberg-regjeringer (se figur 1).

- Etter valget i høst tror jeg at stabiliseringen vi så blant velgerne i 2005 og 2009 var en slags unntak fra regelen om at norske velgere ofte bytter partier, og at vi snart vil være tilbake på et høyt parti-bytternivå .

Det sier Bernt Aardal, statsviter og valgforsker ved Valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) til Agenda.
I sin bok om Stortingsvalget i 2009, "Det politiske landskap", slår han fast at den såkalte "velgervandringen" i 2009 gikk ned for første gang siden 1989 - og ikke opp. 39 prosent av velgerne byttet parti i 2009, siden 2005, mot 31 i 2005.

- Dimensjonene er overraskende stabile over tid, også gjennom 2009-valget. Partiene bytter litt velgere, slik at det totale bildet langs et skille mellom de som er ansatt i privat og offentlig sektor gjør at de i det offentlige stemmer noe til venstre, sier Aardal.
Han fremhever også at velgerne totalt sett, over tid, har beveget seg litt til høyre.

Nye skillelinjer

Men "høyre" og "venstre" er ikke lenger de enkle begrepene det en gang var.

- I mange land er det fortsatt den gamle høyre-venstre-aksen som dominerer. Blant annet i Sverige veier denne fortsatt tungt. Men i Norge har vi et mer flerdimensjonalt system, sier Aardal, og minner om at man sjelden kan forklare partienes forhold til hverandre bare ved hjelp av en dimensjon.

- Noen vil si Fremskrittspartiet er til høyre for Høyre, men det gjelder ikke på alle plan. Senterpartiet skal ligge til høyre for Arbeiderpartiet, men på noen punkter er Senterpartiet til venstre for Arbeiderpartiet, sier han.

I debatten om EØS i våres har for eksempel Senterpartiet og Høyre vært motpoler, mens de samme partiene finner hverandre i en konservativ holdning til grunnlovsendringer.

Den opprinnelige tegningen av det norske politiske landskapet, ble trukket opp av valgforskerne Stein Rokkan og Henry Valen, som utviklet en teori som skulle kunne forklare hele det norske - og det europeiske - partisystemet. Hvert parti oppstår som følge av en såkalt konflikt eller skillelinje i politikken - blant annet mellom by-land, arbeidere og eiere eller bønder og forbrukere.

Høyre og Venstre, de opprinnelige norske partiene da partidannelsen startet i 1884, er basert på den territorielle konflikten, «sentrum vs periferi», og på den sosiokulturelle; «nynorsk vs. bokmål". Kristelig Folkeparti blir til som en avskalling av Venstre langs den religiøse dimensjonen : "Aktive kristne vs. Sekulære», samt den moralske «restriktive vs liberale", da særlig når det gjelderalkoholpolitikk.

Senterpartiet, den gang Bondepartiet, ble dannet som følge av en konflikt på varemarkedet: "Konsumenter vs. produsenter", mens Arbeiderpartiet var et produkt av skillelinjen på arbeidsmarkedet: " Arbeidsgivere vs arbeidstaker".

- Disse skillelinjene har vært pensum for statsvitenskapsstudenter i en årrekke og kalles "skillelinjemodellen". Forenklet sagt snakker vi om å dele partiene langs sentrum-periferi, liberal- konservativ og høyre - venstre, sier Svein Tore Marthinsen, statsviter og valganalytiker til Agenda.

Men tilhørigheten til klasse er ikke lenger så tydelig og avstanden mellom by og land er blitt mindre, mens nynorsk-og avholdssaken mister oppslutning.

- Modellen er svekket fordi nye motsetninger har kommet til og supplert modellen de senere årene. De nye motsetningene er særlig knyttet til miljø, innvandring og globalisering, påpeker Marthinsen. Han mener innvandring og miljø er de to temaene som i dag aller mest utfordrer de etablerte skillelinjene.

Han fremhver blant annet at det kommende valget for første gang kan løfte et miljøparti, Miljøpartiet De Grønne, inn på Stortinget. Det lille partiet er ifølge flere meningsmålinger i år inne på Stortinget med ett mandat fra Oslo og også med et mulig utjevningsmandat.

- De Grønnes fremmarsj kan være et resultat av klimadebatten og av at velgere som er radikalt pro-miljø har vært skuffet over SVs regjeringsperiode, sier Marthinsen.
Innvandring har ikke avfødt noe eget parti, men har vært et sentralt tema i både samfunnsdebatten, og de fleste valgkamper - med unntak av lokalvalget i 2011, to måneder etter Utøya-massakeren.

Stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti (KrF), Hans Olav Syvertsen, er en av de som i to stortingsperioder har levd midt i krysningspunktet mellom de ulike skillelinjene.

- Vi er et mellomparti, men i noen spørsmål er vi radikale, blant annet i etiske spørsmål som har med synet på menneskeverd å gjøre, og for eksempel bioteknologi. Der er vi alltid villig til å sette mennesket fremfor teknikk, sier han til Agenda.

KrF er nemlig et av mellompartiene som ikke alltid ligger nær de andre på en høyre-venstre-skala. I klima-og miljøspørsmål ligger det ofte nær SV og Venstre, mens sosialistiske SV ligger langt fra borgerlige KrF i økonomiske spørsmål, mens Venstre fort blir KrFs motpol i mange verdibaserte saker, som abort og kristen formålsparagraf i skolen.

Det er klart vi merker disse spenningene i blant, ikke minst når det er valgkamp, vedgår Syvertsen.

- Når jeg står på stand får jeg ofte høre klager på at "hvis Krf faktisk mener slik og slik, hvorfor kan det da støtte sånn og sånn parti". Noen ganger klager folk på at vi mener det samme som SV, andre ganger på at det er Frp vi ligger for nær, sier han.

Slik er det, mener Syvertsen, for et parti som har ideologisk besluttet seg for å være blokk-uavhengig.

- Krf definerer seg selv som "kristen-demokratisk", sier Syvertsen;

- Vi står mellom blokkene, og vi vektlegger i tillegg til den inviduelle og den sosiale sfæren, også den tredje sfæren, den frivillige og idelle sektoren, sier han.

Syvertsen opplever det valgforkserne påpeker i sin politiske hverdag på Stortinget.

- Vi opplever oss nær Senterpartiet og deler av Høyre i mange verdisaker, sier KrF-poltikeren. - Mens vi i andre spørsmål, som asylspørsmål, ofte finner en alliert i SV. Også stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre merker disse spenningsfeltene.

- Hvis det til høsten blir regjeringsskifte, og vi får en borgerlig regjering, så ser vi nok at det blir lettere for de borgerlige partiene å bli enige langs de tradisjonelle linjene og om de tradisjonell sakene enn om de nye, sier Røe Isaksen til Agenda.

- Vi ser at det er relativt enkelt å bli enige i saker som næringspolitikk og utdanningspolitikk, for eksempel i synet på friskoler eller i synet på utøvingen av statlig eierskap. I slike saker trekker for eksempel Frp og Venstre i samme retning, mens det i innvandringspolitikken ikke er slik, sier han, og nevner også handlingsregelen for Oljefondet som en slik splittende sak.

Han minner samtidig om at de "nye" skillelinjene "neppe kan kalles helt nye";

- Noen av dem har vært her i 30 år, som for eksempel miljø og innvandring. Og uansett er det nok slik at de tradisjonelle skillelinjene, som høyre-venstre, spiller den største rollen i norsk politikk, mener han.

Bernt Aardal og Valgforskningsprogrammet er ikke desto mindre oppsatt på å identifisere flest mulig av både nye og gamle skillelinjene hos velgerne, og forklare endringene i velgermassen utfra mer enn bare valgutfallet. Når valgforskerne gjennomfører sin store spørreundersøkelse like etter hvert valg, er målet å kartlegge holdninger og deres sammenheng med partivalg. Forskerne spør om alt fra trygdemisbruk til ulvebestanden, byråkratiet, kriminelle innvandrere og abort. Aardal har ut fra disse undesøkelsene definert seks hovedskillelinjer i norsk politkk:

Offentlig-privat: Holdning til offentlige versus private løsninger. Klassisk motsetningen mellom venstresiden og høyresiden.
Religiøs-sekulær: Kristne versus sekulære verdier.
Sentrum-periferi: Distrikts-Norge vs storbyene.
Vekst-vern: Næringsutvikling og vekst versus vernehensyn.
Velferd-solidaritet: Her kommer innvandring inn. Det handler om hvem velferdsstaten skal hjelpe og hva den skal gjøre. Også syn på uhjelp og kriminalitetspolitikk kommer inn her.
Global-nasjonal: En motsetning i synet på globalisering og internasjonalisering versus nasjonale løsninger. Spesielt EU-saken.

Liker flere partier

På vekst-vern-dimensjonen finner vi Høyre og Arbeiderpartiet vs Venstre, SV og De Grønne som ytterpunkter på hver sin side av skalaen.
På offentlig-privat er SV og Rødt, med Arbeiderpartiet ytterpunkter på den ene siden, med Fremskrittspartiet og Høyre på den andre. I sentrum-periferi er det i stor grad Senterpartiet på den ene enden, og Høyre på den andre (se figur 2).

- Velgerne ser derfor mer enn ett parti. Den gamle partilojaliteten fikk et grunnskudd for bauen i 1972, særlig for Arbeiderpartiets del. I dag sier vel 60 prosent av velgerne at de vurderer å stemme på et annet parti, og det snakkes om 200.000 flytende velger i Arbeiderpartiet, sier Aardal.

Hans snakker om velgernes "partisett", eller deres "partivalg nummer to", som i stor grad stemmer med hvordan velgerne fordeler seg på flere av skillelinjene.

Ifølge Aardals nyeste tall består Arbeiderparti-velgernes "partisett" av 42 prosent som ellers kunne tenkt seg å stemme SV og 29 prosent som ellers kunne tenkt seg Høyre. 12 prosent vurderer Frp og bare tre prosent Rødt.
Tilsvarende kunne 40 prosent av Høyres velgere tenke seg å gi sin stemme til Frp, og 36 prosent Arbeiderpartiet, og 24 prosent Venstre, mens retningen er klarere for Frp: 74 prosent av dem ville ellers stemt på Høyre.

Om å eie en sak

- Disse partisettene henger i stor grad sammen med hvilke partier som "eier" hvilke saker, sier Aardal;

- Folk har andre oppfatninger av hvilke partier som er best på ulike felt enn de partiene de stemmer på. Av de som stemte Arbeiderpartiet, mente ved forrige telling likevel 27 prosent at Senterpartiet hadde den beste distriktspolitikken. Det var grunnen til at i 1993, før EU-avstemningen da distriktspolitikk ble valgets viktigste sak, Senterpartiet gjorde sitt beste valg noen gang med 16 prosent.

Tilsvarene sier han velgerne i dag opplever at Frp og Arbeiderpartiet eier innvandringssaken, mens SV og Venstre, samt Frp og Ap eier miljøpolitikken og at Høyre først, deretter SV "eier" skolepolitikken.

- Endringer i sakseierskap burde være mye mer i fokus under valgkamp-dekningen, mener Aardal.

Sakseierskapet blir dessuten helt avgjørende for utfallet, slik Aardal ser det: Når velgerne har et sett av partier som ligger ideologisk og politisk nær hverandre, er det hvilket parti som i løpet av valgkampen klarer å etablere et sakseierskap til de sakene velgerne oppfatter som viktige som får stemmene.

På samme måte som Frp tok eierskapet til innvandringssaken, mener mange forskere at SV tok eierskap i miljøsaken, og dermed tok opp i seg det som i andre land, blant annet Tyskland, Frankrike og Sverige, ble til grønne partier. Frp og SV kan dessuten sees som produkter av utdanningseksplosjonen og avindustrialiseringen som startet på

1960-tallet. Avindustrialiseringen gjorde at en stor mengde «arbeidsfolk» sluttet å jobbe i industrien, og i stedet fikk jobb i service-bransjen.

- Prosessen gjorde det vanskelig for alle uten formell utdanning å skaffe seg jobber lett, og har i større grad enn før forsterket skillet mellom de som er ansatt i privat og offentlig sektor, og faktisk også kjønn, det vil si skillet mellom kvinner i den offentlige forvaltningen på den ene siden, og menn i den private sektoren på den andre, sier han.

Frp er i denne sammenheng partiet for de i privat sektor og lav utdanning, mens SV er partiet for de med høy utdanning i offentlig sektor - for å sette det på spissen.

- Både SV, Høyre og Venstre har velgere med høy utdanning, men de samme partiene er veldig uenig om blant annet stat-marked og miljøspørsmål, sier Aardal. Han avviser derfor, som enkelte forskere, blant annet i Danmark, har påpekt, at utdanning er en av de nye skillelinjene i velgeradferden.

- For at utdanning skal være en skillelinje må de ulike utdanningsgruppene oppfatte at de har ulike interesser, og at det leder dem til de samme partiene, sier han. Det mener han ikke høy eller lav utdanning i dag gjør.

Også andre dimensjoner og sakskomplekser har vært foreslått som mulige skillelinjer i politiikken. Internettfrihet og åpenhet, som de nye piratpartiene i Europa er stiftet på grunnlag av, er et eksempel. Alder har vært en annen.

Den danske kommentatoren og statsviteren Sigge Winther Nielsen ved Købehavns Universitet har forsket på politisk adferd, og skrev i avisen Politiken i år om hvordan en nylig dansk lærerkonflikt satt fokus på "en slumrende kæmpe i den politiske debat", nemlig skillelinjen mellom "fag-professionelle og system-professionelle". Den ene gruppen er "markarbejderne, som står bag katederet i folkeskolen, med stomi-posen på sygehuset eller bag rattet i politibilen". På andre siden er "det voksende lag af mellemledere, administratorer, symbolanalytikere eller proceskonsulenter".

- I de foregående årene før 2005 kunne vi se klare tegn på en generasjonspolarsiering, med et pensjonistparti på den ene siden og AUF som snakket om pensjonsran av ungdommen på den andre. Men så kom pensjonsreformen, og saken ble lagt litt død, sa valgforsker Anders Todal Jensen ved NTNU til Mandag Morgen i 2009.
Ingen nye saker tyder imidlertid å være spesielt viktige for unge velgere i dag, ifølge stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Julie Ane Ødegaard. Hun forsker på yngre velgers adferd og ser ingen klare tegn på tema som vil komme i fremtiden.

- Det er mye som tyder på at i den grad skillelinjemodellen faktisk beskriver valgpreferanser for resten av befolkningen, gjelder disse skillelinjene også førstegangsvelgere. Men enkeltsaker har en tendens til å mobilisere unge velgere, fordi de gjør det enklere å skille partiene fra hverandre. Unge velgere er dessuten mer liberale, sier hun. At de er mer opptatt av vekst- vern dimensjonen mener hun er en livsfase-effekt, som avtar med alderen.

Aardal har tidligere kommentert i Agenda hva som skal til for å bli en skillelinje.

- Noen må sette navn på det og skape en identitet knyttet til det. Saken må derfor først være sentral i den politiske debatten, og ikke bare sveve over vannene som allmenne strømninger, sier Aardal.

Ved forrige valg var klima i ferd med å bli en slik sak, men Aardal ser ingen tydelige nye saker siden forrige stortingsvalg.

- Hva med 22. juli eller eurokrise eller rom-folk?

- Det gjenstår å se om noe av det vil ha effekt på velgerne, men det er foreløpig ingen klare tegn på det, svarer Aardal;

22. juli hadde en sterkt effekt på meningsmålinger og i lokalvalget som fulgte i 2011, særlig for Fremskrittspartiet, men effekten varte ikke veldig lenge, og Arbeiderpartiet er i stor grad tilbake på det nivået de var før 22. juli skjedde. Når det gjelder eurokrisen sier Aardal at det «ikke virker som det er noen stor kriseforståelse i det norske folk nå".

I 2009 mener han finanskrisen avgjorde utfallet til fordel for de rød-grønne, fordi deres motkonjunktur-politikk rakk å få effekt før valget, og krisen dermed ga dem et "styringstillegg". Det kan derimot være for sent å få til denne gang, dersom krisen melder seg mellom sommeren og valgdatoen i september.

- Generelt er den beste måten å vinne et valg på, å tape det forrige. Forventingen til en sittende regjering øker så mye, at valget ofte fører til skifte. 2009 ble et unntak på grunn av finanskrisen, sier Aardal.

Dermed levner han ikke så gode odds for den rød-grønne regjeringen i årets valg.