Offentlighetsprinsippet - den beste måten å unngå søkere?

Christian Børresen er markedssjef i Randstad Norway.

SYNSPUNKT. I diskusjonen rundt Offentleglova er det mange tunge argumenter fra begge sider.

Likevel mener jeg det faktum at mange arbeidstakere kvier seg for å søke jobb i det offentlige av frykt for hvordan prosessen kan påvirke karrieren gjør at det er på tide å se seg om etter alternativer til dagens ordning.

• LES SAKEN Åpne søkerlister | – Skremmer vekk søkere til offentlige sjefsstillinger

Når man søker en stilling i det offentlige er den åpne behandlingen av søkerlistene noe som oppleves som fremmed og til dels unødvendig for de som kun har sin praksis fra det private.

Har du ikke kommunisert til arbeidsgiver at du vurderer å se deg om etter en ny stilling skal du være ekstra godt motivert før du tar steget ut og sender en søknad.

Hovedregelen finnes i Offentleglova § 3. Her angis generelt at dokumenter og journaler innen offentlig virksomhet som hovedregel skal være åpne for innsyn.

Lovens § 25 omhandler spesielt innsyn i tilsettingssaker, og i andre ledd er søkelister omhandlet.

Hvordan unngå offentliggjøring?

Selv om det finnes muligheter til å påberope seg at man ikke skal oppføres, er det i praksis ganske sterke grunner som må til for at man skal unngå offentliggjøring av egen søknad.

Det følger av loven at det skal særlige grunner til for at man skal kunne unngå oppføring.

Det betyr i praksis at det ikke er nok at en søker føler at det er ubehagelig å få navnet sitt i avisen.

Det må derimot foreligge spesielle omstendigheter, og det må påvises at en slik offentliggjøring fører til konkrete skader og ulemper.

I tillegg er det slik at desto mer profilert stilling, desto større er den offentlige interessen, og terskelen for unntakelse desto høyere.

I forarbeidene til loven er det nevnt som eksempler stilling som departementsråd, direktør eller leder for statlige direktorat eller uavhengige organ, fylkesmann eller rådmann i kommuner.

Søkerne forsvinner

Denne praksisen oppleves ofte som en stor ulempe for offentlige institusjoner som ansetter.

Vi i Randstad og Dfind merker dette i særlig grad når vi rekrutterer til profilerte stillinger, der sannsynligheten for at mediene publiserer søkelistene er ekstra stor.

Dette gjør at vi utvilsomt går glipp av mange av de best kvalifiserte søkerne.

Tilsvarende finnes det også eksempler på søknadsprosesser, blant annet til Høyesterett, der søkermengden endret seg drastisk da det ble gitt unntak fra åpne søkerlister.

En tidligere undersøkelse fra Virke og HR-Norge viser at hele 65 % av rekruttererne hadde opplevd at gode søkere hadde trukket seg, eller latt være å søke på grunn av offentliggjøringen av navnet deres.

Konsekvensene ved offentliggjøring av en søknad kan blant annet være at søker opplever at det stilles spørsmål ved motivasjon i nåværende jobb, begrensning av karrièremuligheter og mistillit fra ledere og kolleger.

Likebehandlingsprinsippet

Når det gjelder ansettelser i offentlige stillinger er kontrollhensynet særlig knyttet til prinsippet om å ansette kvalifisert personell og at den beste søkeren skal velges, samt at søkerne skal likebehandles og habilitetsmessige forhold skal avklares.

Å tildele en offentlig stilling er å disponere offentlige ressurser, på vegne av fellesskapet, og dette skal i utgangspunktet skje ut fra de samme grunnprinsipper som enhver annen offentlig beslutning.

Når en ansettelse er besluttet, skaper det en rettighet for den som har fått tilbudet, og det er for sent for allmennheten å påvirke prosessen og valget.

Derfor er i utgangspunktet søkerlistene offentlige, nettopp for å forebygge at debatten kommer etter ansettelsen.

Lemping av krav

Til syvende og sist vil spørsmålet være om ulempene ved offentliggjøring gjør at en går glipp av de beste søkerne og av den grunn bør praktisere unntak for offentliggjøring.

Jeg tror kravet til offentliggjøring må vurderes lempet på.

Det kan være flere mulige alternativer uten at man går bort fra offentlighetsprinsippet. Det kan være at man kan begrense medienes tilgang til listen, og kun gi de andre søkerne tilgang til listen.

Større grad av anonymisering av søkerne kan også være et tiltak som med enkle grep kan opprettholde fellesskapets krav om innsyn, samtidig som man verner om den enkelte søker.

En annen mulighet kan være større grad av mulighet til å reservere seg mot offentliggjøring av sitt kandidatur.

Jeg mener på ingen måte å ha løsningen, men ser at ulempene offentliggjøringen medfører i stor grad påvirker kvaliteten på søkerne.

Slik dagens ordning fungerer går man ofte glipp av søkere som er bedre kvalifisert enn de som ender opp med å besette stillingen.

Det vil i tillegg medføre en større mobilitet mellom det private og offentlige ved å lette på kravene, noe som kunne styrket begge sektorer.