OL-sjefens hode på fat

Det er mulig Tore Øvrebø bør slutte som toppidrettssjef. I tilfellet må begrunnelsen være at han ikke følger opp slik styret og oppdragsgivere forventer, at det er misnøye blant de ansatte eller at de knirker for mye i relasjonene til samarbeidspartnere. Antallet medaljer i OL kan ikke brukes som kriterium for om Øvrebø må slutte som toppsjef. Han kan ikke sammenliknes med en trener. Jobben hans er å legge til rette ut fra de ressursene han får til disposisjon.

Målet var å gjøre det bedre i Rio enn i London. Det lykkes vi ikke med. Hadde ikke Henrik Ingebrigtsen ødelagt tåa si, broder Filip ikke blitt disket og Camilla Herrem ikke bommet med den siste lobben, kunne det sett litt penere ut. Men det er ingen grunn til å skyte Øvrebø for den slags flaks og uflaks.

Bråk igjen

Det ble bråk etter OL i 2012 også. Da ble det nedsatt egen kommisjon som skulle undersøke hva som hadde gått galt og hva som kunne gjøres bedre. Det var daværende toppidrettssjef Jarle Ambø som fikk skyllebøtten den gang. Det har ikke blitt bedre med Øvrebø. «Utad fremstår han ikke som den nådeløse ledestjernen som trengs for å optimalisere spissingen av Norges ypperste utøvere, skriver sportskommentator Leif Welhaven i VG. Han stiller også spørsmål om generalsekretær Inge Andersen og president Tom Tvedt har det som trengs for å «lede gjenreisingen». Spørsmålet er om idretten er klar for å gi all makt til en nådeløs lederstjerne som vil slå i bordet både til idrettsutøvere og ledere i særforbundene.

Det er ikke så enkelt at man bare kan skifte ut noen ledere for deretter å kunne henge betraktelig flere medaljer rundt halsen på norske idrettsutøvere. Det er ingen ulykke om Norge ikke gjør det skarpt i sommer-OL. Vi er blant de beste nasjonene i vinter-OL. Lille Norge kan ikke være i toppen over alt. Vi må finne oss i at vi er en dårligere nasjon enn Danmark som satser maksimalt på sommer OL og innfinner seg med at de gjør det elendig i vinter-OL.

Det er ingen politisk vilje til å bruke mer penger på toppidretten. Heller ikke idretten vil bruke mer på toppidrett og mindre på breddeidrett. Utfordringen er altså bruke ressursene bedre med sikt på å nå topp resultater.

Spydkaster Andreas Torkildsen som har vært i Rio som ekspertkommentator for TV2, leverte en bredside mot Olympiatoppen før helgen. Han hevder Olympiatoppen er en organisasjon som er overadministrert, og han hevder for mye av pengene går til administrasjon.

Strømlinjeforme

– Man må strømlinjeforme organisasjonen mer. Få mer ressurser. Det er mange som er inne på administrering, men ikke der hvor arbeidet blir gjort, som er «på gulvet». Der må du ha flere folk inn – ikke folk som sender e-poster hele dagen, sier 34-åringen.

Byråkrati og administrasjon er gjerne et resultat av at ledelsen ikke har store fullmakter til å handle kjapt og effektivt slik de selv ønsker. Det skal kjøreres prosesser og mange skal høres. Særforbundene er opptatt av å ha en viss kontroll og innflytelse over hva som skjer med «deres» utøvere. Byråkratiet eser ut over alt. Medisinen mot en slik utvikling er å gi større ansvar, mer makt til færre.

Bjørge Stensbøl ledet Olymiatoppen fra 1989 til 2004. På denne tiden ble Norge en stormakt i internasjonal toppidrett. Under Stensbøls ledelse hadde Olympiatoppen mer makt til å gjøre det de mente var best. Spørsmålet er om idretten i dag vil ha en toppidrettssjef med mandat til å opptre som «nådeløs lederstjerne». Men heller ikke da vil vi være sikre på at Herrems lobb går inn, at Henrik Ingebrigtsens tå fungerer og at broder Filip ikke mister hodet i oppløpet.