Oppløpssiden kan bli bratt og stygg

I koronaløpet har vi nådd den fryktede langspurten i bratt oppoverbakke. Vi aner oppløpet, men forstår at det vil bli beinhardt. Alle er dødsens slitne − det er strekk i laget, og faren for feilskjær er stor.

Mens helseministeren holder et øye med valgkampen, og FHI går i dybden på faget, faller det på helsedirektør Bjørn Guldvog å finne den rette balansen mellom fag og politikk.

Og akkurat nå innebærer det et betydelig behov for innstramming. Guldvog advarte sist uke via sin populære høyre hånd Espen Rostrup Nakstad under en pressekonferansen: − De neste to månedene kan bli de tøffeste under hele pandemien.

Spørsmålet er om advarslene faller for døve ører. Etter snart ett år med karantener og livet på vent, er det mange som kjenner på rastløsheten. Regjeringens «koronapolitikk» blir stadig mer omdiskutert, og det stilles oftere spørsmål også rundt de faglige strategiene rundt koronahåndteringen.

Oslo eller Molde, spill eller ikke spill − så lenge vaksiner er et knapphetsgode vil trolig det politiske trykket øke.

Går forsiktig frem

Mens forrige helsedirektør, nåværende departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet Bjørn Inge Larsen, kunne være en litt rå beslutningstaker, går Guldvog selv mer forsiktig frem.

Helseøkonom Erik Nord som jobbet 33 år i FHI, etter hvert som seniorforsker, og kjenner Bjørn Guldvog personlig fra å ha jobbet med ham, mener han har balansert Helsedirektoratets rolle som fagetat og politisk utøvende etat bra under koronakrisen – og at han har utviklet seg.

– Jeg synes direktoratet og Guldvog har vært veldig tydelig på hva de mener er nødvendig. De har hele tiden gått inn for tiltak som innebærer politiske vurderinger av nytte og kostnad, og det er helt i tradisjon med hvordan direktoratet pleier å jobbe, sier han.

– Direktoratet gikk inn for å åpne for portforbud. Går de for langt i sitt ønske om å holde smitten nede?

– De var helt tydelige på at i ekstreme situasjoner, hvor for eksempel barns liv og helse kunne være truet, så kan man diskutere slike tiltak også. Jeg ser egentlig ikke noe galt i det.

Men om han er for streng, blir en veldig subjektiv vurdering, ifølge Nord.

– Vi er nær målet og myndighetene vil ikke risikere en oppblomstring nå. Man kan være uenig, men standpunktet er forståelig.

Nord mener det er stor støtte i befolkningen til det å legge seg på en veldig forsiktig linje. Og myndighetene vil nok unngå negative reaksjoner som kan oppstå ved å slippe opp for å så stramme til igjen flere ganger.

– Man frykter at man skal miste kontrollen med en av mutasjonene. Det er forståelig, og jeg tror myndighetene kan tillate seg å være strenge så lenge folk godtar det som standpunkt, sier han. – Bjørn var litt nølende i begynnelsen av pandemien, men har fremstått sterkere etter hvert.

Bjørn Guldvog bli beskrevet som en veldig vennlig mann.

– Han er ikke en person som liker å innføre strenge tiltak, han er ikke autoritær på noen måte. Og i begynnelsen av pandemien var han jo også tilbakeholden med tiltak, sier Nord. – Nå oppleves nok smitten totalt uberegnelig, og da gir det i og for seg god mening å følge føre-var-prinsippet og stramme mer til.

Guldvog løfter ofte frem etikken som viktig for beslutningene han fatter, og han blir også beskrevet som ærlig og samvittighetsfull. Han er «hel ved».

– Han har menneskevennlige verdier som respekt for andre og like rettigheter for alle, sier Nord. – Han er alltid klar og villig til å innrømme feil og at ting ikke er gjort bra nok.

Kan ikke overlates til fagfolk

– Håndteringen av koronapandemien er en stor sak som ikke kan overlates til fagfolk alene. Politikerne må komme på banen og ta kryssende hensyn, sier professor Per Lægreid ved Universitetet i Bergen.

Lægreid er en av landets ledende eksperter på forvaltningen. Han peker på at spenningen mellom liv og helse, individuelle rettigheter og økonomien gjør koronahåndtering til en spesielt vanskelig balansegang.

– Hvis vi sammenligner oss med de andre nordiske landene, synes jeg Norge har kommet godt ut av det.

For det har vært betydelige forskjeller mellom de nordiske landene i hvordan fag og politikk har vært styrende under krisen.

I Sverige overlot politikerne nesten det hele og fulle ansvaret til fagfolkene – den nå verdensberømte statsepidemiolog Anders Tegnell. Resultatet ble høyere smitterater og flere dødsfall enn i mange andre land.

I Danmark tok statsminister Mette Fredriksen selv ansvar for kriseledelsen allerede i mars 2020 med en rekke drastiske tiltak.

– Hun påstod at hun hadde dekning for disse blant fagfolkene, men det viste seg etter hvert at det hadde hun ikke, sier Lægreid.

Nå har derimot Fredriksen begynt å slippe opp igjen. Danmark har kommet godt i gang med vaksineringen og har en offensiv plan for hvordan samfunnet skal åpnes igjen allerede til sommeren.

Det er ikke snakk om fullstendig frislipp sammenlignet med de norske tiltakene. Skolene er stengt for de eldste elevene frem til midten av mars. Butikker får åpne, men ikke de som ligger på kjøpesentre. Kulturinstitusjoner kan ta imot besøkende, men bare dersom de har aktiviteter som foregår utendørs, slik som Tivoli i København. I distriktene med lite smitte er det mer liberalt, og på øya Bornholm går livet videre som normalt – det vil si at man åpner skolene helt og at folk kan besøke «frisøren, tatovøren og køreskolen».

I Finland går man motsatt vei og stenger ned.

– Det er litt villrede der ute nå om hvilken linje man skal legge seg på, sier Lægreid.

Han tror de landene som har håndtert krisen best til nå, har hatt god timing og brukt føre-var-prinsippet flittig slik at man ikke kommer på etterskudd, slik som Norge og Finland.

– Koronahåndteringen i Norge har vært pragmatisk. Man har strammet til og sluppet opp og strammet til igjen etter hvert som smittebildet har endret seg. Det har nok vært en fornuftig strategi i et så uoversiktelig landskap. Fremover kan det selvsagt bli en utfordring å holde motivasjonen oppe, sier han.

Lægreid merker seg også at den rådende konsensusen som varte frem til høsten, er mer under press nå.

– Det henger kanskje sammen med valget, sier han.

Faren er at for mye krangling om vaksinestrategier og tiltak vil få konsekvenser for tilliten til myndighetene. Tall fra medborgerpanelet fra starten av pandemien viste at folk sluttet opp om både forvaltningen og den politiske ledelsen.

Kapasitet og legitimitet til å styre

God krisehåndtering har to komponenter, ifølge professoren. For det første må man ha styringskapasitet. Dette innebærer at man er i stand til å fatte beslutninger og har den nødvendige kapasiteten, i dette tilfelle nok intensivsenger på sykehusene for eksempel. Det andre er styringslegitimitet.

– Folk må ha tillit til det myndighetene kommer med av råd, sier han.

Selv om økende misnøye og frustrasjon vil tære på tilliten, er ikke Lægreid spesielt bekymret.

– Som regel er tilliten veldig robust, men det skal bli spennende å se når de neste tallene om hvordan det har gått kommer, sier han.

Når det gjelder tilliten mellom faglig og politisk ledelse av koronahåndteringen, er inntrykket hans at det er en gjensidig tillitsrealsjon.

– Krisekommunikasjonen har stort sett vært god, kanskje bortsett fra i den aller siste fasen. Det blir kanskje litt vanskelig for folk å følge med på alle regelendringene og virkemidlene, men bortsett fra det, har de stått samlet utad. Og det er en av de viktigste grunnene tilk at det har gått såpass bra i Norge til nå.

Enklere mandat

Daglig leder i Politisk Analyse, Aslak Bonde, mener at de helsefaglige myndighetene har kommet godt ut av koronakrisen så langt. Han påpeker at Helsedirektoratet og Bjørn Guldvog hittil har hatt et tydeligere, og kanskje enklere faglig mandat enn sine kolleger i FHI.

− Diskusjonen om faglighet er interessant. Men hva er faglighet? spør Bonde, og svarer selv: − Matte og modellberegning? Ok. Men når det kommer til forholdsmessighet og belastningspress på ulike grupper i befolkningen og slikt, så er jo det også fag, men det nærmer seg samtidig politikk. Disse tingene er det FHI som gir råd om. Helsedirektoratet har stort sett hatt ansvaret for sykehusenes belastning og om vi har nok personell og utstyr.

− Jeg tror kanskje Helsedirektoratet lettere kan gi faglige råd «på sitt ansvarsområde», enn det FHI kan, som må gjøre bredere vurderinger. Det så vi ikke minst denne uken, da den nye vaksinestrategien om geografisk og befolkningsmessig skjevfordeling ble lansert.

Bonde påpeker også at Helsedirektoratet er mye mer av et verktøy for regjeringen enn det FHI er.
Frem til nå har politikerne kranglet om penger og støtteordninger. Det har ikke hatt betydning for de smitteverntiltakene Helsedirektoratet og Bjørn Guldvog har frontet. Men den siste tiden har debatten i stadig større grad dreid seg mer om selve smitteverntiltakene. Det kan få konsekvenser direktoratets evne til å «få med seg befolkningen».

− Helsedirektoratet har frem til nå hatt et hovedbudskap som har handlet om antall døde og antall smittede opp mot helsevesenets kapasitet. Da er det enklere å få folk med seg på tiltak.

− Nå sprer smitten seg raskere, men i en befolkning som er mindre sårbar enn før fordi stadig flere sårbare grupper vaksineres. Da endrer premissene seg, sier Bonde.

− Danskene har for eksempel åpnet mer opp, selv om de vet at det vil føre til mer smitte. Men den risikoen tar altså politikerne i Danmark med åpne øyne, nettopp fordi de mest sårbare gruppene langt på vei er vaksinert.

− Så denne, forhåpentlig vis, siste fasen vi nå går inn i, er mer usikker med hensyn til faglige begrunnelser for smittevern. Og den nye usikkerheten rundt hva som er faglig begrunnet, skaper større rom for politisk spill. At det skjer i en tid der det også er valgkamp, kan skape mer støy rundt koronahåndteringen.

Men Aslak Bonde mener koronahåndteringen i Norge har vært, og fortsatt er, imponerende samkjørt mellom politikk og forvaltning.

− Jeg synes fortsatt vi i Norge, både forvaltningen og politikerne, står i dette på en imponerende måte. Vi klarer fortsatt å skille fag og politikk på en god måte.

− Det veksles mellom faglige og politiske vurderinger som slett ikke alltid er logisk, og som det av og til kan være grunn til å stille spørsmål om. Men så ender det likevel alltid opp med at både politiske og faglige myndigheter slutter opp om resultatet.

Helsepolitisk nettverk

Når hele håndteringen av koronakrisen skal evalueres, tror Aslak Bonde vil vi se at personlighet vil spille inn for hvordan suksess måles. Og her stiller både Bjørn Guldvog og Camilla Stoltenberg sterkt. Kanskje særlig fordi de mer grå, men akk så mektige eminensene i helseforvaltningen godt kjenner til hvilket ansvar de begge bærer.
Bjørn-Inge Larsen, som er departementsråd og øverste administrative sjef i Helse- og omsorgsdepartementet var selv helsedirektør før Bjørn Guldvog. Og Geir Stene Larsen, som i dag er ekspedisjonssjef i Folkehelseavdelingen i Helse- og omsorgsdepartementet, var FHI-direktør før Camilla Stoltenberg.

− Alle disse er en del av et sterkt helsepolitisk nettverk fra lang tid tilbake. Det er klart at det spiller inn når en så stor krise som denne pandemien skal håndteres, mener Aslak Bonde.

Ifølge Bonde er det sikkert en masse uenighet og konflikter vi vanlig dødelige ikke har fått høre om. Men nettopp det at de ikke er blitt offentlige, er et uttrykk for hvor gode etatene er til å samarbeide. De uenigheter som har vært, er håndtert veldig ryddig mener han.

− Og husk at det har vært vanskelig å se noen klar linje fra regjeringens side om når den har lagt vekt på faglige råd i sine vedtak og når den har valgt å se bort fra dem. Like vel virker det som om forholdet mellom embetsverk og politikere, og internt mellom etatene, har vært bra gjennom hele pandemien. Og det er oppsiktsvekkende imponerende, mener jeg.

− Nå er det jo tegn som tyder på at denne samstemmigheten kanskje kan sprekke litt helt på oppløpssiden, med mer politisk støy. Men alt i alt har staten, og kommunene, håndtert situasjonen veldig bra, så langt jeg kan se, ser Aslak Bonde.