Ordningen var for dårlig fra starten av

Rolf Marvin Bøe Lindgren har klinisk erfaring som psykolog og skrevet bøker om blant annet stress. Han var med på å opprette DNVs sertifiseringsordning for testbrukere i 2004.

SYNSPUNKT. Førsteamanuensis Frode Hübertz Haaland, Høgskolen i Østfold, har i Dagens Perspektiv 30. juli publisert den kommentaren jeg har ventet på siden jeg opprettet DNVs sertifiseringsordning for testbrukere i 2004. Han mener sertifiseringsordningen er for dårlig.

Og det har han helt rett i. Det er grunner til dette.

• Frode Haalands kronikk | Godkjenning for mangelfull kompetanse?

Situasjonen for testing ved ansettelser var veldig annerledes i 2004 enn den er nå. Den gang kunne man bli tatt alvorlig på at det var forsvarlig å ansette på intervju, referansesjekk og magefølelse. Det var ikke kjent at ansettelser er et eget fag. Det vi håpet på den gang var at sertifiseringsordningen ville føre til økt bevissthet i markedet. Det ser ut til at vi har begynt å komme dit.

DNV-sertifikatet er ingen garanti på solid kompetanse. Det spesifiserer minstekrav. At pensum på kursene er lite, henger sammen med at vi i 2004 regnet med at eksamen skulle være såvidt vanskelig at man ikke ville klare eksamen uten å ha solid bakgrunnskunnskap. Kursene skulle bare supplere med det man ikke lærte andre steder.

Ordningen har ikke beveget seg i bare riktig retning. Særlig galt var det at Norsk Psykologforening overtok det faglige ansvaret. I 2004 besto det faglige utvalget av representanter for markedet – testbrukere, testleverandører, bedrifter. Hensikten var at eksamen skulle bli et kompetent kompromiss mellom hva markedet trengte, hva slags faglig kompetanse som var nødvendig, hva som var etisk forsvarlig, etc. Norsk Psykologforening er en fagforening, følgelig en politisk aktør, og ikke nøytral. At man ikke lykkes å videreføre et sertifiseringsråd burde, ifølge ISO-standarden som ble fulgt, ført til nedleggelse av sertifikatet. Men jeg vet ikke hva den gjeldende standarden krever.

En feilavgjørelse som jeg antar skyldes mangel på markedsforståelse hos Norsk Psykologforening, er at kravene til tester som brukes til utvikling ikke trenger å være så strenge som kravene til tester som brukes til rekruttering. Men testene som brukes i utvikling følger gjerne de som testes, i årevis. Folk settes i bås, og de blir i båsen. Kolleger bruker «du fikk jo den rollen, så du kan ikke gjøre dette» i årevis. I et ordentlig sertifiseringsråd kunne slikt blitt tatt opp, diskutert, og ført til endringer i kravet til sertifisering. Men, i et nøtteskall: Tester som brukes til utvikling i organisasjoner bør vurderes strengere enn tester som brukes til rekruttering.

Haaland har helt rett i at kravene i sertifiseringsordningen ikke er bra nok. Vi visste det alt i 2004. Vi kunne ikke lage det bra nok, for da ville ingen klare det. Vi lagde det slik for å dyrke fram nok kompetanse i markedet til at krav om endringer ville komme.

Jeg blir gjerne med på de endringene.