Pandemi-, krigs- og klimaspillet

Arild Hervik er professor emeritus ved Høgskolen i Molde.

SYNSPUNKT: Det er brukt i krigspillet og samspillet mellom næringslivet og regulerende virksomhet ved utforming av rammebetingelser som håndtering av klimakrisen.

Da pandemien slo inn for godt 2 år siden endret rammebetingelsene for næringslivet seg og for husstandene da Norge ble nedstengt. Mange bransjer ble utestengt for aktivitet for å slå ned smittebølgen og mange arbeidstakere ble permittert eller arbeidsledige.

Det organisatoriske spillet mellom smittefagmiljøene og myndighetene utnyttet tilliten i det norske folket og fikk til en kunnskapsbasert styring som manøvrerte Norge på en god måte gjennom pandemien. De økonomiske tiltakspakkene ble utviklet av regjeringen i et godt samspill med trepartssamarbeidet i arbeidslivet som også fungerte godt i denne perioden.

Dette spillet omtales i spillteorien for battle of the sexes som henspeiler på valget i et ekteskap hvor hun vil på teater og han vil på fotballkamp, men overordnet ønsker begge to å være sammen. I gjentatte spill vil de utvikle et samarbeid som gjør begge parter fornøyd. Samarbeidet i Norge under pandemien ble et battle of the sexes spill.

Det viktige spillet i denne fasen med utviklingen av vaksiner startet tidlig med det som i faglitteraturen omtales som patentspillet. Her utformer myndighetene en ramme rundt en anbudskonkurranse hvor kvalifiserte bedrifter konkurrerer om å vinne frem for å få patentet med eksklusiv rett til å produsere vaksiner.

Dette gir da patenbeskyttelse til å prissette vaksinen høyere enn produksjonskostnadene og betale tilbake kostnadene for utviklingen av vaksinen. Prisen vi da betaler er høyere priser enn produksjonskostnadene i den perioden bedriften har patenbeskyttelse og land med lav betalingsevne kan utelukkes fra vaksiner til sin befolkning.

Dette systemspillet lyktes med å utvikle effektive vaksiner på rekordtid og Det økonomiske pandemispilet er belyst i min artikkel under Synspunkt i Dagens Perspektiv fra 15.06.2021.

Krigsspillet utløses av motstridende interesser hvor Putin og Russland har territoriale krav til Ukraina i ønske om å bli en euroasiatisk stormakt. Ukraina forsvarer sin eksistens som selvstendig land og har et samlet NATO, EU og USA som sine støttespillere økonomisk og militært.

Krigen har nå vart i snart to måneder og har vært svært blodig. Slik tilstanden er nå er utsiktene til en våpenhvile og fredsavtale heller dårlige. Putin kan ikke fremstå som taper i dette krigsspillet av innenrikspolitiske grunner og Ukraina sloss for livet og kan heller ikke tape og heller ikke NATO, EU og USA for da er trusselen at Russland vil trappe opp sin ekspensjon.

Dette krigsspillet omtales i spillteorien som et chickenspill hvor bildet er hentet fra James Dean filmen Rotløs ungdom fra 50 tallet med to biler som kjører mot hverandre i stor fart og hvis ingen styrer unna og blir chicken vil det bli en fatal front mot front kollisjon.

Det er alltid muligheter for å finne et kompromiss hvor ingen blir chicken og vi styrer unna det fatale utfallet, men sålangt ser det ut som partene står langt fra hverandre og det er ikke lett å se at noen av partene kan vinne krigen på slagmarken med den våpenstøtte som Ukraina nå får.

Krigen i Ukraina er en informasjonskrig, en logistikkrig, en terrorkrig og på slagmarken dominerer trekk og mottrekk, mottrekk til mottrekk osv og den som er mest tilpasningsdyktig og utvikler den beste strategien og er den beste spilleren med god logistikk vinner kampen på slagmarken. Effektive økonomiske sanksjoner er tittelen på den siste artikkelen min under Synspunkt i Dagens Perspektiv i 11.04.2022.

Det 3. spillet er klimaspillet som jeg drøftet i artikkelen Det store klimaspillet under Synspunkt i Dagens Perspektiv 12.07.2021 før klimaforhandlingene i Glasgow sist høst. Problemet her oppstår fordi løsningen må utformes som forpliktende kollektive avtaler for de enkelte land og da oppstår et prisoners dilemma spill.

Det betyr at vi opplever det som i faglitteraturen betegnes som almenningens tragedie og de enkelte land har insentiver til at alle de andre landene forplikter seg mens man selv søker å slippe unna uten for store økonomiske oppofrelser. Vi har nå kommet dithen at de siste rapportene fra FNs klimapanel peker mot at det haster om vi skal oppfylle kravene til Parisavtalen med reduksjoner i utslippene som gir en temperaturøkning på 1,5 grader fra førindustriell tid.

Handler vi ikke nå så går vi mot en temperaturøkning på over 2 grader og da kan tiltakene være mer dramatiske for å styre unna en katastrofe. Norge har heller ikke oppfylt våre forpliktelser fra Parisavtalen sålangt. Det gjenstår å se hvor mange land som oppfyller sine forpliktende utslippsreduksjoner frem mot 2030 og om vi klarer å følge føre var prinsippet. Når tiltakene gir store økonomiske oppofrelser er det lett å prioritere kortsiktig og velge materiell velferd fremfor den fremtidige klimatrusselen.

I det klimaspillet vi er inne i nå er de enkelte land spillerne mot naturen som egen aktør som spiller med usikkerhet om ny kunnskap om utviklingen av klimaendringer. Vår tilpasning idag er et spill med manglende kunnskap om fremtidige utfall ved de ulike strategier idag hvor aktørene spiller under usikkerhet og kunnskapen vil avtegne seg over tid når naturen tar sine trekk etter at vi har spilt ut våre trekk på reduserte utslipp.

Slike spill analyseres med backward induction hvor vi analyserer utviklingen frem i tid med mange trekk og mange ulike fremtidige utfall. Den beste løsningen for klimautviklingen finner vi ved å søke beste fremtidige løsning og så bevege oss backward og finne nødvendige tiltak i et beslutningstre frem til nødvendige tiltak idag. Alt tyder på at med tilgjengelig kunnskaper idag og en usikker fremtid så er det riktig å handle nå for å styre unna fremtidige kostbare tiltak for å unngå et katastrofalt klimautfall. Dette spillet kalles i spillteorien for et tossing penny spill.