Pandemier fører alltid til dramatisk omfordeling

For første gang på 40 år ble Kinas økonomi mindre. I første kvartal - da landet stengte ned for å kvele spredningen av koronaviruset, falt aktiviteten med 6,8 prosent.

Ifølge de mer dramtiske av IMFs prognoser kan fallet i økonomisk vekst og økningen i arbeidsledighet i de aller fleste land, bli så dramatisk at man må tilbake til 30-tallet for å finne noe å sammenligne med.

Det kan føre til omfordeling. Store omveltninger har historisk ført til radikale endringer i hvem som sitter med de største formuene.

Rentene faller

Vi vet ikke mye om hva som vil skje på sikt denne gangen, og forsøk på å stirre i krystallkulen blir fort spekulative. Men de som ikke lærer av historien, er som kjent dømt til å gjenleve den.

Derfor har økonomer i den amerikanske sentralbanken i San Fransisco gått tilbake og sett på hva som skjer med renter, formuesverdier og lønnsinntekt i tiårene etter historiske pandemier i Europa.

I datasettet har de til og med tall fra tiden etter svartedauden. Blant annet tar de i bruk Sentralbanken i Englands oversikt over historiske realrenter som går tilbake til 1314.

I dag er realrenten definert som sentralbankens styringsrente minus inflasjonen. I Norge og i mange andre land er den for tiden negativ.

I denne historiske sammenhengen tolker økonomiene realrenten som den årlig avkastning på de minst risikable formuesobjektene i sin tid.

Og trenden for de siste 700 årene er den samme som vi har sett de siste tiårene - realrentene faller. Fra et nivå på rundt 10 prosent i middelalderen til rundt 0 i dag.

Tallgranskerne finner at pandemier typisk har effekter på renten og avkastnigen på trygge verdipapirer i 40 år etter utbruddet.

Det første som skjer er at realrenten faller gradvis til totalt minus 2 prosentpoeng - en effekt som varer i 20 år. Deretter øker den litt igjen, til den til slutt ligger litt lavere enn den hadde vært dersom pandemien aldri hadde brutt ut.

For å teste resultatenes robusthet ser de på effekt av kriger og hva som skjer dersom Svartedauden og Spanskesyken utelates fra analysen. Konklusjonene forblir de samme, avkastningen faller. Hver gang blir det mindre igjen for rentenistene og dårligere investeringsmuligheter.

Det eneste de finner som kaster en skygge av tvil over resultatene, er at det er store forskjeller mellom landene.

Når man foksuserer på hvert enkelt land, går det frem at pandemiene har rammet rentenivået i Frankrike, Italia og Spania hardere enn Storbritannia, Nederland og Tyskland.

Færre i arbeidsstokken

En viktig forskjell fra historiske pandemier til dagens Covid-19, er at det ser ut til at dødsfallene nå er sentrert utenfor arbeidsstokken. Det er først og fremst mannefall som har gitt de sterkeste utslagene. Det forklarer også hvorfor analysen viser kraftig vekst i reallønnen de påfølgende 40 årene etter utbrudd av pandemi.

Når man vet at snittalderen for døde i Europa denne gangen - og så langt - ligger på rundt 80 år, er det kanskje mer tvilsomt at man vil se lignende utvikling denne gangen.

Forskerne peker på en annen side som kanskje har større sjanse for å gjentas - folk synes å få en større interesse for sparing.

Og for optimistene: lavere realrenter betyr at det blir enklere for landene å betale tilbake de enorme redningspakkene som så langt er presentert.