Annonse
politikk
Partikonfliktene som ikke sees
I valgåret er det tid for å se på meningsmålinger igjen - de som sørger for at de interne konfliktene i Ap og i Sp ikke kommer til overflaten, og som gjør at regjeringsmotstanden i Fremskrittspartiet holdes i sjakk, skriver Aslak Bonde.
Annonse
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: Etter et valg er meningsmålinger noe av det mest uinteressante som finnes. Alle vet at målingene går opp og ned, og at det ikke betyr noe som helst for et partis makt om det ligger lavt eller høyt lang tid før neste valg. Nå, derimot, er vi over i en periode der målingene blir stadig viktigere. Ikke fordi trendene vi ser akkurat denne vinteren nødvendigvis holder seg helt frem til lokalvalgsdagen 9. september, men fordi man ikke kan være sikker på at de ikke vil vare.
For å si det enkelt: I de partiene der det går dårlig på målingene nå, vil de tillitsvalgte kreve handling fordi de ikke er sikre på at målingene vil snu av seg selv. Der det går godt, vil partimedlemmene tenke at det er best å feie konflikter og krav om nyorientering under teppet, fordi de er redd for å bli beskyldt for å ha brutt en god trend alt for nær innpå valget.
Hårete mål
Det siste gjelder spesielt for Senterpartiet som i to år har ligget godt over ti-prosents-streken på gjennomsnittet av de landsdekkende målingene. Kommune- og fylkestingsvalget i høst kan bli like bra, eller bedre enn det var under EU-kampen i 1990-årene. Det er ikke umulig å slå rekorden fra 1991 på 12 prosents oppslutning. Det er heller ikke umulig å nå det som for kort tid siden så ut som partileder Trygve Slagsvold Vedums hårete mål; nemlig å blir Norges tredje største parti. Større enn FrP.
Det målet er så tydelig formulert, og så samlende for Senterpartiet, at alt som er av konflikter feies under teppet. Det betyr noe både for personvalg og for politikken. På vårens Sp-landsmøte kommer det høyst sannsynlig til å bli helt udramatiske gjenvalg av de to nestlederne Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim. De to representerer hver sin fløy og balanserer makten i partiet. I det øyeblikket noen skulle ta til orde for å vrake én av dem, eller begge, oppstår det full strid. Ikke bare om de to personene, men om hva Senterpartiet skal være.
Annonse
Partiets identitet
Diskusjonen om partiets identitet ulmer under overflaten. Alle i partiet er fornøyd med partilederens medietekke og hans evne til å snakke om saker som opptar velgere flest. Trygve Slagsvold Vedum får blant annet ros fra alle hold for et intervju han ga til Klassekampen i romjulen der han formulerte ti bud for folkelig politikk. Samtidig er det en økende bekymring blant mange av Sps tillitsvalgte for at Slagsvold Vedum blir for enkel – for ikke å si populistisk.
Partiet fremstår nå i offentligheten som en mye ivrigere motstander av avgifter enn Frp. Tidligere tanker om å bruke avgifter for å bedre folkehelsen, eller å redusere klimautslippene, ser nå ut til å være glemt. Når Sp blir beskyldt for å være en versting i klimapolitikken, lar partilederen være å svare. Et av hans prinsipper er at han ikke skal la seg avlede av andre partier og svare på deres kritikk. Han skal i stedet snakke om det Sp er for.
Etter et valg er meningsmålinger noe av det mest uinteressante som finnes. Nå, derimot, er vi over i en periode der målingene blir stadig viktigere
Taktisk sett kan det være klokt, men konsekvensen kan bli at Sp overfor velgerne fremstår som mindre helhetlig enn det er. Mange av de som engasjerte seg i Sp under EU-kampen på 1990-tallet føler et sterkt slektskap til miljøbevegelsen og den delen av fagbevegelsen som var sentrale i den venstreorienterte nei-bevegelsen. Nå kjenner de ikke partiet sitt igjen.
De samme folkene frykter også at den delen av Sp som ble fortrengt under EU-kampen skal dukke opp igjen. De ser på nestleder Ola Borten Moe som en representant for det gamle Senterpartiet som alltid har vært opptatt av å føre en ganske høyre-orientert næringspolitikk, og som også i velferdspolitikken har ligget et godt stykke til høyre. Det går nå en diskusjon om Sps mulige linjevalg i Trøndelag som er interessant i et slikt perspektiv. Ola Borten Moes åpning for å samarbeid med Høyre etter lokalvalget er ikke ny. Det er vanlig at Sp går i den retningen der det er mest makt å hente. Samtidig er det lett å tro at Borten Moe kan ønske seg et Høyre-samarbeid lokalt fordi han også vil åpne opp for den muligheten på landsplan. I en situasjon der Rødt og SV styrker seg på bekostning av Ap, er det mindre fristende enn før for Sp å satse på rødgrønt samarbeid.
Positiv trend
Tilsvarende er det for Ap. Der er det ikke gode målinger i seg selv som sikrer ro på overflaten. Det er den positive trenden. Dagens gjennomsnitt på 28 prosent er nesten fem prosentpoeng under resultatet fra lokalvalget i 2015, og det vil føre til at mange Ap-politikere mister ordførerkjedet sitt. Likevel: For ett år siden – da partiet tok oppgjøret med Trond Giske – lå partiet på 22 prosent i snitt. Siden da har målingene gått sakte, men sikkert oppover.
En positiv trend er det ingen i partiet som tør å bryte. Dermed er det grunn til å tro at den partiledelsen som ikke har fungert i de siste årene kommer til å bli enstemmig gjenvalgt. Selv om #metoo-sakene har ført til at både nestleder Hadia Tajik og partisekretær Kjersti Stenseng har fått mektige motstandere, er det ingenting som tyder på at de to vil bli utfordret. Det er også grunn til å tro at de selv vil ønske å fortsette, fordi de vet at de ved å trekke seg åpner opp for personkampen som partiet ikke er tjent med.
Ap har gjennom historien både hatt en og to nestledere. Det har vært snakket om at Trond Giske bør erstattes av enn mann fra Trøndelag eller Nord-Norge, slik at partiledelsen igjen kan bestå av fire personer. For tiden virker det som om Jonas Gahr Støre ikke er er interessert i en slik løsning. Ethvert personvalg kan bidra til at motsetningene internt blusser opp igjen.
Er målingstrenden fortsatt positiv når Ap har sitt landsmøte siste helgen før påske, kommer det til å bli fullstendig udramatisk. Hvem hadde trodd det for et snaut år siden?
Hva så med de partiene som gjør det dårlig på målingene nå? KrF og Venstre har ligget dårlig så lenge at de er delvis immune. Men Frp er det ikke. Detter partiet under ti på gjennomsnittet av målingene innen vårens landsmøte, blir det full krig mellom de som vil, og de som ikke vil fortsette i regjering.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
