Pensjonsforviklinger

I går møtte partene i statusoppgjøret arbeidsminister Anniken Hauglie (H) for å drøfte endringer i de offentlige tjenestepensjonene. For noen måneder siden la staten fram prinsipper for en nyordning av pensjonene. Nå mener Hauglie at tiden er inne for å sette opp tempoet for å finne en løsning. Arbeidstakerne svarte med å si at de vil ha rett til å streike dersom forhandlingene om en ny pensjonsordning ikke fører fram. I dag er pensjonene i staten fastsatt ved lov. Anniken Hauglie gjorde det tindrende klart at hun ville snakke sak, ikke streikerett. Arbeidstakerorganisasjonene ville ikke diskutere sak, kun streikerett. Det tok under en time å få slått fast at det ikke var grunnlag for en videre dialog.

Sint Unio-sjef

I går kunne Unio-sjefen Ragnhild Lied fortelle at hun var sint og Jorunn Berland i YS var skuffet og kunne ikke forstå at staten opptrådte så stivbeint. Spill for galleriet. De visste at Hauglie ikke ville gi dem streikerett, men det gjelder å bruke de anledninger som byr seg til å fremstille staten som en håpløs motpart.

Både Akademikerne, YS, LO og UNIO mener det for lengst burde blitt gjort endringer i pensjonsavtalen for statsansatte. Medlemmene er misfornøyde og presser på for å få en løsning. Staten er helt enig. De har i siden pensjonsreformen for privat sektor kom på plass, ment at det også bør gjøres endringer i statspensjonene. Fagorganisasjonene var så skeptiske til de endringen som ble gjort for privat sektor, at de heller ville beholde dagens ordning med ytelsespensjon. Den skal på papiret utgjøre 66 prosent av lønnen. Staten har imidlertid bestemt at det skal innføres en aldersjustering av ytelsene fra folketrygden som dermed vil omfatte alle som mottar pensjon fra staten. Sakte men sikkert blir verdien av ytelsespensjonen redusert. Det er ingen lenger som får 66 prosent av lønnen i pensjon. Pensjonen kan utgjøre godt under 60 prosent, for andre blir pensjonen ette hvert ikke mer enn 50 prosent av det de tjener.

I privat sektor kan en jobbe ved siden av å motta pensjon. Det kan en ikke offentlig sektor. Der må en velge å jobbe eller å ta ut pensjon. Statens pensjonister kan kun tjene noen småpenger ved siden av pensjonen.

Anniken Haugli gjør det klart at hun ikke akter å la saken ligge selv om arbeidstakerne ikke vil forhandle. Det må lages regler for hvordan den nye folketrygden skal tilpasses tjenestepensjonen for dem som er eldre enn 62 år.

Det er forståelig at arbeidstakerne reagerer på at Haugli vil ta seg fram på egenhånd i det kronglete pensjonsterrenget. Men hun har ikke noe valg. Det må skje en samordning. Formelt har Hauglie sitt på det tørre. Pensjonene i staten er lovregulert. Det er en sak for Stortinget. Men, sier Hauglie, «vi ønsker dialog med de ansatte». Hun mener pensjonsordninger er så pass kompliserte at de ikke egner seg for å bli avgjort i en uravstemning.

Hun har rett i at pensjoner er komplisert, men det er ikke umulig å gjøre saken som tema for en avstemning. Problemet er at arbeidstakerorganisasjonene seg imellom ikke er enige og at meningene også er delte innad i organisasjonene. De prinsippene staten vil legge til grunn og som hele pensjonsreformen er bygget på, vil dem som går av med pensjon tidlig og som tjener lite, tape på. De som står på i årevis etter de har fylt 62 år og som har høy lønn, blir vinnerne. Det virker urettferdig, men slik virker den nye pensjonsordningen som er innført i privat sektor. Her er det innskuddspensjon som er i vinden. Pensjonens størrelse avhenger av hvor mye som er innbetalt på den enkeltes konto så lenge en er i arbeid. Når innbetaling er i prosent av lønnen, blir det mest pensjon til de som har høy lønn og som ikke gir seg å jobbe når de fyller 67 år.

Hybridmodellen

Det sitter langt inne for arbeidstakerorganisasjonene i staten å akseptere en slik pensjonsordning. Det finnes mellomløsninger slik den såkalte «hybridmodellen» der en har et ytelseselement som kan virke utjevnende.

LO er ikke fornøyd med den pensjonsreformen som ble innført for seks år siden. Grunnen er at de lavlønnede og de som pensjonerer seg tidlig kommer for dårlig ut. Ved de seinere års lønnsoppgjør har LO krevd endringer. Men de når ikke fram med kravet om ordninger som skal virke utjevnende. NHO holder hardnakket fast på at pensjon skal være forutsigbart for alle parter. Bedriftene skal betale pensjon hvert år og ikke opparbeide seg forpliktelser for framtiden som en ikke har oversikt over. LO har i praksis gitt opp å presse NHO til å godta noe annet enn innskuddspensjon og individuelle pensjonskontoer. Men ved årets oppgjør ble det enighet om å be regjeringen komme på banen, i det minste med en utredning. LO håper det kan gå politikk i saken. Det er en drøm å tro at regjeringen vil legge opp til det. Det er mulig LO satser på at pensjon skal bli et tema i valgkampen neste år. Det spørs om Arbeiderpartiet er interessert det.

I årets lønnsoppgjør må staten gi seg på at lønnstilleggene skal gis lokalt. Det er mye som taler for det, og det er utmerket at Akademikerne har lagt seg på den linjen. Men en får ikke de andre arbeidstakerorganisasjonene med på et slikt opplegg. De er bare å innse.

Arbeidstakerorganisasjonene bør også innse at de ikke får staten med på å gi dem streikerett i dette oppgjøret. Å streike for at man skal få rett til å streike uten at en vet hva en streik skal gå ut på, er langt fra oppskriften på en streik som vinner oppslutning opinionen. For mellom linjene handler det om at ansatte i statens skal kunne få streike for at de skal få bedre pensjonsordninger enn det folk flest har.