Politi mot politikere

Det var nummeret før kommentariatet i mediene reiste seg og ga applaus da påtalemakten kunngjorde at de ville slippe etterforskere løs på seks politikere som kan ha svin på skogen knyttet til at de har fått en såkalt pendlerbolig til disposisjon.

Stortingspresident Eva Kristin Hansen ga umiddelbart beskjed om at hun ikke ville lenger være nummer to etter Kongen. En stortingspresident kan ikke være under etterforskning. Det var alle var enige i.

Tidligere på dagen hadde hun forklart seg og gitt inntrykk av at hun aktet å fortsette. Hun hadde både Ap og Sps tillit, og det lå an til at også SV syntes de kunne leve med hennes forklaring.

Det gikk så radig unna at kommentariatet ikke unisont rakk å kreve at hun måtte trekke seg.

Politiets oppgave er å bekjempe kriminalitet. De er ikke fratatt ansvaret for å prioritere hva de skal bruke knappe ressurser på. Å sjekke om 6 stortingsrepresentanter er skurker har de valgt å gi topp prioritet.

Politiet sier de skal jobbe raskt. Politiet har en egen definisjon av hva raskt betyr. Snøen kan ha forsvunnet og «vårsol i bakkane blenkjer» før de er ferdige.

I verste fall vil badesesongen være over, med mindre politiet mener denne saken er så alvorlig at de setter inn en liten bataljon med etterforskere.

Hadde statsadvokaten tatt en telefon til jusprofessor Jan Fridthjof Bernt, spesialist på offentlig rett, hadde de kanskje fått tvilen i seg. Han sier til Vårt Land at han tviler sterkt på at noen av disse sakene «kommer i nærheten av noen straffesak».

Han mener alle fakta må på bordet. Men det bør jo Riksrevisjonen være kar for. De skal også granske hva som har skjedd.

I Aftenposten i dag tar jusprofessor Christoffer Eriksen til orde for at det bør nedsettes en statlig kommisjon for å granske pendlersakene.

En skulle tro det holdt med Riksrevisjonen, politiet, eksternt utvalg og Stortingets egen administrasjon.

Saken har forlatt rimelighetens grenser.

Dette er ikke kriminalitet som politiet bør bruke tid på nå. De burde ha holdt seg i skinnet og ventet til mer fakta var kommet på bordet. Slik pleier det å være.

Politiet startet etterforskning av Hege Haukeland Liadal etter at Stortingets administrasjon hadde anmeldt henne for juks med reiseregninger. Slik skjedde det også med Mazyar Keshvari som ble dømt for underslag av tilsammen 450.000 kroner.

Det har skjedd før at påtalemakten har skapt mye støy og ødelagt den politiske karrieren til politikere uten at det har vært grunnlag for tiltale engang. Trude Drevland og Jan Sverre Stray i Bergen er eksempler på det.

Økokrim tapte i tingretten saken mot ordfører Hilde Thorkildsen i Nittedal. De vil prøve seg i Lagmannsretten. Taper de der også, bør de for alvor innse at de er på ville veier med sitt syn på hva som er korrupsjon.

Noen vil huske saken mot kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik. Han ble anklaget for grovt bedrageri etter høyt pengeforbruk, men påtalemyndigheten tapte på alle punkter. Reglene var uklare. Retten godtar ikke at arbeidsgivers tolkning i ettertid legges til grunn.

Det er 12 år siden pensjonskandalen rammet Stortinget. Anders Talleraas (H), Magnus Stangeland (Sp), Gro Harlem Brundtland (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF), Tore Austad (H) og Thor-Eirik Gulbrandsen ble anklaget for å ha brutt reglene og fått for mye i pensjon. Thorbjørn Berntsen og Erik Dalheim ble også en periode «hengt ut som kjeltringer», for å bruke Berntsens uttrykk.

Det var Riksrevisjonen som framsatte påstandene. Til sammen dreide det seg om 5,7 millioner kroner.

Et granskningsutvalg under ledelse av professor Asbjørn Kjønstad ble satt ned som i det store og hele støttet Riksrevisjonen. Stortingets presidentskap sendte saken over til Økokrim.

De konstaterte etter hvert at det ikke var grunnlag for å reise sak mot andre enn Anders Talleraas og Magnus Stangeland. Stangeland tapte i Tingretten, men ble frifunnet i Lagmannsretten.

Talleraas ble dømt. Han hevdet at man kan ha styreoppdrag i tillegg til en heltidsjobb og at det ikke gir grunnlag for nedsatt pensjon. Det godtok ikke retten. Styrehonorarer blir innberettet som lønn og skal regnes som lønn.

Problemet var at reglene for pensjon var uklare.

Selv om Kjell Magne Bondevik kunne dokumentere at han hadde gjort «alt» for å få klarhet, ble han hengt ut i flere måneder for å ha mottatt pensjon som han ikke hadde rett på.

Reglene for pendlerbolig er til å misforstå.

Eva Kristin Hansen har handlet i god tro. Hun har ment at det eneste som kreves for å få pendlerbolig er at hun er folkeregistrert et annet sted og eier eller leier en bolig.

Man kan gjerne mene at hun burde sjekket nøyere og forvisset seg om at hun var innenfor reglene.

Hun har forklart hvorfor det ble som det ble. Men sykdom og problemer kan ikke brukes som unnskyldning for ikke å følge regler. Og om reglene kunne misforstås, burde en ha dømmekraft til å forstå at en bryter med intensjonen i regleverket.

Når arbeidsgiver, Stortinget, tilbyr et gode, har en plikt til å sørge for at reglene er klare og føre en viss kontroll med at reglene følges. Stortinget har ikke gode nok kontrollordninger for pendlerboliger.

Det er også uklart om Stortinget har fulgt opp arbeidsgivers plikt til innberetning.

Nåværende direktør, Marianne Andreassen, har fulgt den praksis som er fulgt muligens i årtier.

Hun har ikke vært mer enn tre år i jobben. Hun kan ikke klandres for at Stortinget har holdt seg med uklare regler og for å ha ført videre en praksis som ikke holder mål.

Stortinget har et kollektivt ansvar for å utforme tydelige regelverk. Å gjøre Andreassens ansvarlig er å rette baker for smed.

Det er ikke Andreassens oppgave å lage regler stortingsrepresentantene skal følge.