Politikernes sugerør

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. I skrivende stund er Høyres fylkesleder i Troms og Finnmark, Geir Inge Sivertsen, fortsatt fiskeriminister.

Det er mulig statsminister Erna Solberg har gitt ham beskjed om å slutte allerede innen dette blir lest, men det kan også hende at hun tar sjansen på at Sivertsen er en så liten politisk kjendis at hans dobbelt- og etterlønn kommer til å bli glemt.

Irritert statsminister

Det eneste vi torsdag formiddag kunne anta med stor grad av sikkerhet, er at Solberg er kraftig irritert.

Det viste hun tidligere i uken da hun i klare ordelag ba Sivertsen om å melde seg ut av frimurerlosjen, samtidig som hun fortalte offentligheten at hun ikke visste noe om hans medlemskap der.

Tidligere har det ikke vært praksis at statsråder i borgerlige regjeringer har måttet melde seg ut av frimurerlosjen.

Statsministerens irritasjon er forståelig. Det rammer henne og hennes apparat at det ikke ble gjort en grundigere bakgrunnssjekk av Sivertsen før han ble utnevnt til statsråd.

Det er også mulig at Solberg er ekstra irritert over at hun så tydelig støttet sin fiskeriminister i første fase.

Hun sa seg fornøyd med at han ryddet opp i saken om etterlønn og så fulgte hun opp med å si klart og tydelig at det ikke var noe problem med hans doble lønn i november og desember.

Ifølge loven var det kanskje ikke det, men absolutt alle ser at det selv med hardt arbeid ikke er mulig på samme tid å gjøre en fullgod jobb i to ansvarsfulle og normalt krevende jobber.

Spesielt ikke når den ene er på Senja og den andre i regjeringskvartalet i Oslo. Det som antagelig var realiteten, var at ordførerjobben i Lenvik kommune på Senja ikke var spesielt krevende – det dreide seg om en kommune som skulle bli nedlagt.

I så fall var den grovt overbetalt. Et alternativ er at det ikke krever særlig arbeid å være statssekretær i Næringsdepartementet.

Da er det grunn til å stille spørsmål ved behovet for stillingen og om det er riktig at lønnen er på en million.

Det irriterende for statsminister og alle andre på den politiske høyresiden er at de alltid forsvarer høye lønnsnivåer med at det skal være lov å tjene penger i dette landet.

Folk skal ikke mobbes for at de tjener godt, fordi det som oftest skyldes at de jobber hardt og bidrar til verdiskapingen i samfunnet.

Politikere på høyresiden er også de som mest aktivt tar avstand fra folk, organisasjoner og bedrifter som har sugerør ned i statskassen. Man skal være ydmyk og forsiktig når man bruker skattebetalernes penger, heter det.

Grådighet

Geir Inge Sivertsen – Høyres viktigste politiker i Nord-Norge – har ikke vært forsiktig. Den doble lønnen i november og desember må nødvendigvis sees i sammenheng med at han i desember skrev sin søknad om å få en etterlønn han ikke hadde krav på.

Det er ikke usannsynlig at det er rådmannen som ba ham om det, og at Sivertsen ikke tenkte noe særlig over reglene om at etterlønn bare skal gis i den utstrekning man mister samlet lønnsinntekt.

Men det er knapt formildende: Hans instinkt var at han kunne be om penger fra kommunekassa. Slik hans instinkt tilsa at det ikke var noen vits i å stanse den månedlige godtgjørelsen fra fylkestinget før han faktisk gikk ut av det vervet i mars.

Det på tross av at det ikke var noe arbeid forbundet med vervet han snart skulle gå ut av.

Påstanden om at Geir Inge Sivertsen var grådig, er derfor ikke normativ. Den er beskrivende.

Det store spørsmålet – enten Sivertsen blir sittende, eller går – er om det er Høyre eller politikerstanden som sådan som taper mest på denne saken.

Det kan hende at han i ettertid i større grad blir stående som en representant for en politikerkultur enn som en representant for Høyre.

Sivertsen er nemlig ikke alene om å ha søkt om en etterlønn han ikke skulle ha fått. En av de andre innfusjonerte ordførerne på Senja gjorde det samme.

Han kommer fra Arbeiderpartiet. En avgått statssekretær fra Frp har også denne uken tilbakebetalt etterlønn han ikke skulle ha.

Selv om de aller fleste politikere fra topp til bunn er mye mer opptatt av jobben de skal gjøre enn av lønnen de får, så er det sakene om misbruk og urimelig høye godtgjørelser/lønninger som blir trukket frem i mediene. Inntrykket kan lett feste seg av at politikere som gruppe suger til seg det de kan få av skattebetalernes penger og at de er så opptatt av sine egne lønninger at de klamrer seg fast til makten.

«Politikerkultur»

Det store problemet for politikerstanden er at det stadig vekk dukker opp nye saker der det stilles spørsmålstegn ved politikernes lønnsnivå.

Den siste kom da kommunenes interesseorganisasjon KS hadde landsting og valgte ledelsen for de fire kommende årene.

Senterpartiet og Høyre inngikk en avtale om at Sp skulle få lederen og at den avgåtte lederen Gunn Marit Helgesen fra Høyre skulle bli nestleder med økt godtgjørelse.

Begrunnelsen var at hun skulle fortsette å pleie sitt internasjonale nettverk. Helgesen er 61 år gammel, og det var ikke noe uttrykt krav i KS om at det nå var ekstra viktig å ta vare på de internasjonale relasjonene.

Det er vanskelig å se på ordningen som noe annet enn at det på bakrommet i KS ble bestemt at den avgående lederen måtte ha noe å leve av. Hun får nå halvparten av det lederen får, men det blir likevel 750 000 kroner i året.

Legger man til at lønnsnivået for politikerne i fylkeskommunene noen steder er høyere enn på Stortinget og at de administrative lederne i fylkene tjener like mye som mange av toppbyråkratene i staten, tegner det seg et bilde av et forvaltningsnivå med små oppgaver og store lønninger.

Alt sammen bestemt av politikere fra alle partier – med noen unntak for Rødt, SV og MdG.

Konsekvensene er at folk flest kan få inntrykk av at det er oppstått en politikerkultur der det er et mål i seg selv å sikre høye lønninger og godtgjørelser.

Det igjen kan føre til at politikere blir mistenkt for å bli i posisjonene sine utelukkende fordi de tjener godt med penger i politikken.

Det er i et slikt lys saken med Geir Inge Sivertsen blir så alvorlig. Han har fått for mye penger ut av politikken. Og det virker som om han synes det er helt naturlig.