Politisk analyse eller polemisk synsing? – om Høyres lederskap.

Øystein Blymke er Statsviter/Skribent

SYNSPUNKT: I en kronikk i Aftenposten den 14. april aner vi imidlertid at Svensson denne gangen bevisst velger den polemiske formen, og beveger seg dermed vekk fra tankesmiens mer tilstrebete, analytiske debattform: Overskriften «Skal Høyre være mest for rikfolk eller et folkeparti?» levner liten tvil om hvor kronikkens innhold fører oss hen

La meg først som sist i dette «Synspunkt» gi leseren et bakteppe for bedre å kunne forstå min smule kritikk av Agendas og Svenssons «analytiske» forsøk på å diskreditere Høyres ledervalg. De fleste av oss vil kunne være enige om, at sosialdemokratisk velferds- og rettferdighetstenkning har spilt en dominant rolle i norsk etterkrigspolitikk. De fleste av oss, Arbeiderpartifolk som Høyrefolk, vil vel også kunne være enige om at det norske Høyres politiske tenkning om individets rettigheter, om balansen mellom privat vs. statlig virksomhet, i stor grad også har påvirket sosialdemokratisk politisk tenkning, helt frem til i dag.

Gitt dette historisk politisk premiss om gjensidigheten i vår politiske tenkning, fremstår det derfor noe forunderlig, at den sosialdemokratiske tankesmie Agendas leder, Trygve Svensson, i sin kronikk ikke engang berører den påvirkningskraften som har bidratt til å forme og moderere, både sosialdemokratisk, og liberal/konservativ tenkning. I stedet for å invitere til en debatt om konsekvenser av en den stadig mer markante tilnærming mellom sosialdemokratisk og borgerlig Høyrepolitikk, fyrer Svensson heller løs med polemikkens verbale våpen, for dermed å forsterke de ideologiske motsetningsforhold mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er motsetninger som selvfølgelig ennå finnes, men spørsmålet er hvilke interesser som er tjent med at de forsterkes?

Agenda-kronikken om Høyres ledervalg er etter min oppfatning så lite forsonende, så vidt unyansert og så lite balansert, at den i realiteten fratar leseren mulighetene til selv å trekke konklusjoner – i dette tilfellet, om konsekvensene av Høyres ledervalg. Inviterer man leserne til å mene noe, skylde man dem et noen lunde forsvarlig og etterrettelig kunnskapsgrunnlag å tenke ut fra.

Noe skuffende ved Svenssons polemiske «analyse» av nestledervalget i Høyre er også hans gjentagende bruk av tilsynelatende slående (folkelige) uttrykksformer. Problemet med dem er at de ofte hopper bukk over viktige fakta og premiss. Som regel i den hensikt å gjøre det enklere for folk flest å forstå. I dette tilfellet, å forstå hva Agenda mener om Høyre: At Høyre fremdeles er et særinteresse-parti, stort sett for rikfolk.

I Svenssons polemiske «analyse» av Høyre slår han dessuten fast at «Partiet (Høyre) gjennom flere tiår har hatt to tydelige maktpoler». Den ene polen er ifølge Svensson, polen der de velstående og bemidlede Oslo-Bærumfolka hører hjemme. Dvs. folk som i årevis har ropt om mer skattelette og understreket viktigheten av å ha en front mot LO i arbeidslivspolitikken, ifølge Agenda. Og så den andre maktpolen. Polen som ifølge Svensson står distriktene og distriktsnæringslivet adskillig nærmere enn hva folk gjør, fra den andre polen. Derfra konkluderer han slik, mer insinuerende enn analyserende etter min oppfatning: «En partiledelse skal representere hele partiet, og alle maktpoler i partiet står bak hele partiledelsen.» Det manglet vel bare at han hadde vært freidig nok eller modig nok til å tilføye – «Slik vi alltid har gjort det, og gjør det den dag i dag, i Arbeiderpartiet.»

Også i denne sammenhengen tror jeg Svenssons undervurderer leserens evne og vilje til å skjelne mellom sannhetsgehalten i en litt tilgjort spenstig polemiske akrobatikk, vs. sannhetsgehalten i en litt mer nøktern politisk analyse. Agendalederen må ikke glemme, at selv om leseren kan la seg begeistre av snedige formuleringer, så vil leseren som regel ha i behold sin intellektuelle orienteringsevne. Det første spørsmål enhver leser derfor vil stille seg er, i lys av Agendas påstander om Høyres nestledervalg, følgende: Hvilket parti kan si seg fri fra å strides om lederposisjoner fra hhv. sentrum og periferi? Og hvilket parti kan si seg fri fra å strides mer eller mindre åpent, om lederkandidatenes sosio -økonomiske – geografiske – kulturelle bakgrunn? Slike dra-kamper forefinnes både i Høyre, Arbeiderpartiet og i alle andre partier. Det er vel snarere regelen enn unntaket?

Avslutningsvis i sin Aftenposten-kronikk oppfordrer Svensson politiske kommentatorer og journalister til å undersøke nærmere hva det betyr, at denne - etter Svenssons oppfatning - ensidige representasjon av rikfolk, Oslofolk og Bærumsfolk i Høyre-ledelsen får lov å videreutvikle seg i Høyre. Ja, si det. Her fristes jeg imidlertid til å stjele, men også til å forvrenge Svenssons egen, morsomme, politiske metafor, om Høyres ledervalg: Svenssons lyder slik «Vi kan kalle det «blinke til venstre, svinge til høyre»-rollen». Min forvrengte variant av Svensson lyder slik: «Arbeiderpartiet blinker til venstre, men styrer mot sentrum»