Politisk analyse: Kommisjonen er død. Skiftet kommer.

På denne plass har jeg tidligere skrevet varmt om ekspertutvalgenes funksjon i det politiske systemet. Generelt sett har de ingen grunn for til å bli nedtrykte selv om de blir slaktet i mediene og får tommelen ned fra politikerne som skal omsette deres råd til handling. Et ekspertutvalgs rolle er ofte å bringe frem i offentligheten de forslagene og den tenkningen som er for upopulære til å bli fremmet av aktive politikere. Ved å stille opp de rene og ranke standpunkter åpner de ofte politikernes handlingsrom. Det blir mulig for regjering og storting å gjøre noe ganske upopulært med henvisning til at det i hvert fall ikke er så galt som det ekspertene anbefaler.

Rapport

Grønn skattekommisjon, som la frem sin rapport på onsdag, kommer ikke til å fungere slik. Mange av kommisjonens forslag er akkurat av den typen som er riktige, men for upopulære. Problemene er alle de forslagene som ikke er der. Grønn skattekommisjon har hovedsakelig bestått av samfunnsøkonomer av den gamle skole – de har brukt det aller meste av sine ressurser på å finne ut av hvordan man kan sette riktig – og lik - pris på alt det som skader naturen, miljøet eller klimaet. I oppsiktsvekkende liten grad brydd har de brydd seg om den delen av mandatet som dreide seg om mulige tiltak for å nå Norges ambisiøse klimamål.

Politikerne har nemlig bestemt at norske CO2-utslipp skal ned med 40 prosent innen 2030. For å nå klimaforlikets målsetning for 2020 er det beregnet at det fortsatt gjenstår kutt på 8 millioner tonn CO2. I et slikt perspektiv blir det utilstrekkelig når grønn skattekommisjon har beregnet at deres forslag til sammen vil føre til kutt på mellom 1 og 2 millioner tonn. Enten må prisen på forurensning settes langt høyere enn det kommisjonen anbefaler, eller så er det nødvendig med tiltak i tillegg til å øke prisene.

Det er disse tilleggstiltakene skattekommisjonen stiller seg likegyldig eller avvisende til. Subsidier for å stimulere til adferdsendringer kan til nød godtas i en overgangsperiode, men ikke permanent. De forstyrrer markedslogikken som skal sørge for at samfunnets ressurser til enhver tid styres dit hvor man får mest nytte av dem. Tilsvarende er det med øremerking av inntektene som kommer fra miljøavgifter. Grønn skattekommisjon mener at det ikke er optimalt for eksempel å si at økte bilavgifter skal øremerkes for utbygging av bedre kollektivtransport.

Konsekvenser

Konsekvensen av kommisjonens ensidige tro på generelle virkemidler og riktig prising av forurensning er at pisken i den fremtidige klimapolitikken blir hard og rammer noen relativt få – nemlig de som ikke har «riktig» pris for sine utslipp i dag. Det gjelder blant annet storfe- og sauebønder og bilister. De må betale mye mer, mens for eksempel oljebransjen heller får lavere enn høyere miljøavgifter, fordi den i dag betaler mer enn alle andre for sine utslipp.

I et skatteskifte ligger det at økte avgifter på forurensning skal kompenseres av at andre skatter blir billigere. Det spesielle med skattekommisjonens opplegg er at den bare opererer med én eneste kjempestor gulrot som absolutt alle skal gnage av. Økte miljøavgifter på mellom 20 og 30 milliarder kroner anbefales brukt til generelle skattelettelser for privatpersoner og bedrifter.

Håpløst

For alle de politikerne som ikke er eller har vært i finansdepartementets umiddelbare nærhet er dette et håpløst forslag. Det er fint å få hjelp til å redusere skattene, men de er alle enige om at man må gjøre noe målrettet for å få folk til å akseptere økte miljøavgifter. Dyrere rødt kjøtt må kompenseres ved at annen mat blir billigere – mest nærliggende er det å tenke på frukt og grønt. Dyrere bilkjøring må kompenseres med billigere og mye bedre tilbud for syklister, fotgjengere og kollektivreisende.

Politikerne var rett og slett hoderystende denne uken da de oppdaget at det med tenkemåten til grønn skattekommisjon ikke hadde vært mulig å stimulere elbil-revolusjoner her i landet. Selv om det kan reises svært mange økonomiske og miljømessige innvendinger mot den, er nesten alle politikere enige om at den har vært riktig – både for miljøet, og ikke minst for politikkens omdømme. De har faktisk gjort noe for å redusere klimautslippene, ikke bare pratet.

Behovet for handling kommer til å bli enda større etter Paris-møtet – uansett hvordan det ender. Enten det blir en pådriver eller en mellomstasjon, vil norske politikere konkludere med at den nasjonale klimainnsatsen må forsterkes. Statsminister Erna Solberg har allerede erklært at klimaforliket fra 2012 skal forsterkes.

Garantisten

Venstre er garantisten for at det kommer til å skje allerede neste år. Partiet mener selv at det fikk et stort gjennomslag i høstens budsjettforhandlinger da Erna Solberg personlig forpliktet seg til å følge opp arbeidet med grønn skattekommisjon allerede tidlig i 2016. Venstre må antagelig legge om strategien en smule nå. Rapporten fra skattekommisjonen må legges i en skuff, men det har jo vært regelen for klima- og miljøforslag i norsk offentlighet i de siste 20 år. Det ligger derfor mange andre gode forslag til tiltak i den samme skuffen som Venstre kan hente opp igjen neste år.

Når det skjer, vil statsminister Solberg vite at Venstre enkelt og greit kansellerer samarbeidsavtalen, dersom Fremskrittspartiet enda et år klarer å trenere et av de aller viktigste tiltakene – nemlig å gjøre fossildrevet bilkjøring dyrere. Frp vil være henvist til å finne gode gulrøtter som kan gjøre det mulig å forsvare økte bensin- og dieselpriser.

Dette er årsaken til at det med stor grad av sannsynlighet kommer et grønt skatteskifte neste år – selv om det kommer til å være langt mer imperfekt enn det samfunnsøkonomene i Grønn skattekommisjon ønsker seg.

«Behovet for handling kommer til å bli enda større etter Paris-møtet – uansett hvordan det ender.»