Politisk pause i 25 år

Jan Tøssebro er professor og direktør ved NTNU Samfunnsforskning som er en av få forskningsinstitusjoner her i landet som har forsket på utviklingshemmedes levekår. NTNU Samfunnsforskning har levert et skarp høringssvar i forbindelse med Rettighetsutvagets rapport om tilstanden for utviklingshemmede i Norge i dag, «På lik linje». Tøssebro har ført høringsuttalelsen fra NTNU Samfunnsforskning i pennen, og i sitt høringssvar uttrykker han et sterkt ønske om at rapporten fra Rettighetsutvalget ikke «legges i skuffen».

LES MER:

• Rettighetsutvalget: Kommune-Norge stritter i mot

25 års politisk pause

Det er nemlig på tide at man har en politisk gjennomgang av levekårene for utviklingshemmede her i landet, ifølge Tøssebro. Det er 25 år siden sist.

– Gjennom etterkrigstiden har det normalt gått mellom 5 og 10 år mellom hver gang man hadde nye forslag om utviklingshemmede til politisk behandling her i landet.

– Men denne gangen har vi hatt 25 års politisk pause når det gjelder utviklingshemmede.

Årsaken kan ifølge NTNU-professoren delvis være at man var «svært fornøyd» med det man fikk til med Ansvarsreformen fra 1991. Og dels fordi rikspolitikerne er komfortable med at denne gruppen er et kommunalt ansvar.

– Når spørsmål om denne gruppen kommer opp, referer gjerne rikspolitikerne til at «målene i Ansvarsreformen gjelder fortsatt». Så påpeker de at det er kommunenes ansvar å sørge for at disse følges.

– Det kan virke som om rikspolitikerne har vært tilfreds med at dette har vært et kommunalt ansvar, sier professor Jan Tøssebro.

Tidligere var man også fornøyd etter at man hadde laget ny politikk. Men etter 5 eller 10 år innså man at utviklingen var kommet lenger og at det var behov for nytenking. I dag må vi nesten minne oss selv om hva vi egentlig bestemte i 1991, framholder Tøssebro. Han påpeker at Ansvarsreformen i det store og hele dreide seg om boligsituasjonen til de utviklingshemmede. De store institusjonene skulle bygges ned. Også denne gruppen mennesker skulle få bo i sine egne lokalmiljø hvis de ønsket det.

– I 1991 bestemte man også at man skulle komme tilbake til situasjonen rundt skolegang, sysselsetting og fritid, forteller Tøssebro. – Det har ikke skjedd, konstaterer han.

I stedet har bosituasjonen nærmest stagnert. I stedet for å lage flere små boenheter og lytte til brukernes ønsker, blir det flere større bofellesskap og færre valgmuligheter.

I sin høringsuttalelse skriver NTNU Samfunnsforskning:

«Også her støtter vi utvalgets forslag, men vil føye til at dagens system ser ut til å ha stivnet i bofellesskap som «løsning». Mange opplever få eller ingen valgmuligheter, verken når det gjelder boform eller hvilket bofellesskap de skal flytte til».

Kommunene får «skylda»

Når levekår og tiltak for utviklingshemmede kritiseres, rettes kritikken som oftest mot kommunene. Og da påpekes det gjerne at kommunene ikke har «fulgt føringer og retningslinjer» – for eksempel fra Ansvarsreformen. Denne forklaringen blir for enkel, mener Tøssebro:

– Poenget er at de tunge føringene overfor kommunene dreier seg om helse og omsorg i sin helhet. Utviklingshemmede blir en del av dette store bildet.

– Og det gjør at denne gruppen kommer i skyggen av eldre og syke, som jo utgjør en mye større andel av helse- og omsorgstjenestene, framhever Jan Tøssebro.

Dette er ikke noe kommunene kan løse helt alene. Her må rikspolitikerne på banen, mener han.

Det å putte utviklingshemmede i samme «potten» som eldre og syke, blir feil, mener professoren.

– For utviklingshemmede er det jo ikke snakk om omsorg i en kort periode, for eksempel de siste leveårene. For dem dreier det seg om hele livet.

– Målstokken bør være andre i samme livsfase, mener Tøssebro.

Bolig, skole, arbeid

På spørsmål om hvilke områder i politikk og forvaltning av tjenester til utviklingshemmede som trenger et løft, trekker Tøssebro fram «de tre store»: Bolig, arbeid og utdanning.

– Det er i realiteten mange andre ting som bør fram i lyset også, som helse og fritid for eksempel, men dette er de tre mest sentrale tingene i livet, og dermed de viktigste, sier han, og analyserer situasjonen på følgende vis:

Bolig: Etter Ansvarsreformen i 1991 ble bosituasjonen mye bedre. De store sentralinstitusjonene ble avviklet og de utviklingshemmede og deres pårørende ble lyttet til i mye større grad. Men de siste årene har situasjonen snudd. Nå ser vi stadig oftere store bofellesskap, som den enkelte bruker i realiteten ikke har noe annet valg enn å akseptere.

Skole/utdanning: Det er behov for en gjennomgang av utdanningssystemet for denne gruppen. Vi ser økt segregering og egne klasser for utviklingshemmede. Og innholdet preges mer av oppbevaring og «kos» enn pedagogikk. – Det bakes mye boller, for å si det sånn, sier Tøssebro, som i sitt høringssvar påpeker at det ikke er så mye som skal til for å bedre situasjonen. Lokale forsøk med litt mer pedagogisk kompetanse kombinert med lokalt engasjement har vist seg «nesten alltid å være vellykket», skriver NTNU Samfunnsforskning. «Det viser seg at slike forsøk nesten alltid er vellykket, og da er den mest rimelige konklusjonen at det ikke handler så mye om selve metodikken, som det engasjement, den entusiasme og de investeringene som gjøres i slike forsøk. Poenget er at det trolig er nødvendig med ledelse og støtte rundt den enkelte lærer slik at undervisning av utviklingshemmete får en annen status og blir sett på en annen måte».

Arbeid/sysselsetting: Alt for mange utviklingshemmede står uten arbeid eller en arbeidsrettet dagaktivitet. Ofte er kravene til kompetanse for høye eller så bærer tiltakene preg av fritidssysler. I sitt høringssvar skriver NTNU Samfunnsforskning: «Vi vil understreke at dette området bør prioriteres. Det ser ut til å ha vært negative utviklingstrekk på feltet, der en økende andel er uten dagaktivitet og at bruken av tiltak for inkludering i arbeidslivet er redusert for utviklingshemmete».

Når det gjelder rettighetsutvalget mener professor Tøssebro at de har laget en «god NOU-rapport». Han viser til at lederen, Osmund Kaldheim har tung politisk bakgrunn, både som statssekretær, ordfører og rådmann. Det kan love godt for den videre oppfølgingen, håper Tøssebro.

– Tidligere initiativ overfor denne gruppen har stort sett falt til marken som ingen ting. Jeg håper denne rapporten får nok oppmerksomhet til at noe vil skje, sier professor og direktør ved NTNU Samfunnsforskning, Jan Tøssebro.